Kan noen forklare meg dette?

[*Lucky _baby*]

Jeg er gravid nå, vart det helt av meg selv, og er kjempelykkelig. Men jeg tenker på dere som er ufrivillig barnløse, og som har gått gjennom mange mange prosesser som har tappet dere for energi, penger og motivasjon.

Jeg beundrer dere virkelig! dere er mine hverdagshelter:) vær så snill og ikke gi opp, alt ordner seg til slutt, det er jeg ganske sikker på

 

En ting jeg ikke skjønner er: hvorfor blir adoptivforeldre så ekstremt nøye gjennomgått og overvåket??? dersom man velger å føde barn selv, er det ingen som reagerer. Kanskje ved ren tilfeldighet blir du oppdaget av fastlegen din dersom du bruker narkotika, elelr andre rusmidler.... men veldig mange "dårlige" foreldre får idag føde så mange barn de bare vil, uten at noen kan bestemme d.

 

Hvorfor må adoptivforeldre lide seg gjennom år med saksbehandling osv? Jeg synes at bare det at de vil hjelpe et barn fra vasnkelige levekår, burde vært grunn nok. selvfølgelig kunn eman sjekket evt politiattester osv, men at de skal være i fast arbeid begge to, ikke ha noe særlig gjeld osv... ingen som sjekker det med de som er gravide??

 

Bare skjønner ikke dette her..kan nnoen hjelpe meg og forstå?

[Gjest]

Tror nok det kun er de som har laget regelverket så strengt som klarer å forsvare det. Det er forferdelig hvor strengt det er.

 

Jeg må bare av egen erfaring si at min gode venninne som har ønsket barn i over 10 år nå har fått avslag på søknaden sin. Hun har en skjelettsykdom som kan utvikle seg negativt og det er grunn nok til at hun aldri får oppleve å bli mor. Hun er i 100% jobb som pedagogisk leder i barnehage og er helt frisk i den forstand vi ser på det. Eneste hun er plaget er at hun er litt stiv i leddene om morgenen. Prognosene sier at hun mest sannsynlig blir verre med årene, men det er selvfølgelig ikke sikkert. HUN FÅR IKKE BLI MOR, mens andre med rusproblemer, uten jobb som egentlig ikke vil ha et barn får beholde barnet sitt hvis de blir gravide.

 

Helt forferdelig!

[*Lucky _baby*]

Ja, jeg skjønner det ikke... det er så urettferdig og så uriktig, at på grnna v en skjelletsykdom og at prognosen er dårlig så får hun ikke adoptere???? det er så usannsynlig dustete tenkt... hva med alle de mødrene her i Norge som har uhelbredelig leukemi for eks. eller som har pyskiske sykdommer? kjenenr jeg blir så irritert her jeg sitter...

 

på en side er det forståelig og forsvarlig at adoptivforeldrene ikke skal være siktet for barnemishandling eller noe sånt... og dermed må d politiattest til, men der stopper min forståelse... hvorfor må de være i fast jobb??? greit nok, for å kunn egi rikelig med mat og drikke og klær til barna.. . men får disse barna alle sine behov dekket ved å fortsette å bo på et overfylt barnehjem der nesten ingen bryr seg om deres oppvekst annet enn at de får seng og mat... ? skulle gjerne snakket med disse som bestemmer dette, face to face og konfrontert de litt...

 

blir så lei meg på vegne av alle de som ønsker seg et adoptivbarn og som ikke får det pga en eller annen bagatell...

 

hils vennina di og ønsk henne lykke til fra meg... håper at d et ordner seg for henne...

 

men en annen ting: høres veldig rart ut, men kan man ordne en adopsjon på egen hånd? for eks. viss man er i india, og blir kjent med en alenemor på 16 år som ikke vil ha barnet sitt, kan man da personlig og helt privat ordne d med henne da?

[Gjest -<<-]

Synes det henger på greip, jeg.

 

I tilfeller hvor folk må/vil adoptere, har myndighetene faktisk muligheten til å sette kvalitetskrav til foreldrene de skal gi det aktuelle barnet. Ut fra prinsippet om barnets beste er det da selvsagt at de velger de best egnede, og i den helhetsvurderingen må også ting som økt sannsynlighet for at foreldrene faller fra/blir for syke til å yte optimal omsorg iregnes.

 

I tilfeller hvor folk selv lager unger, vil en slik vurdering kræsje med det biologiske prinsippet som ligger til grunn for all norsk (og det mest av internasjonal) barnelovgivning; nemlig at barn i utgangspunktet har det best hos sin familie.

 

Nei, du kan ikke ordne en adopsjon på egen hånd. Det er mulig å få gjennomført og godkjent en privatadopsjon - altså hvor du selv dealer med landet barnet adopteres fra, men den vil bare godkjennes i Norge dersom du har fått forhåndsløfte og de har vurdert det slik at du som adoptivsøker har spesielt sterke bånd til dette landet (ting som godtas her er f.eks om du selv har vokst opp der, kommer derfra etc.).

[Gjest]

Hvis du hadde kjent til alle de som har fått avslag på grunn av sykdom ville du nok ikke lenger ment at det henger på greip som du så fint sier.

 

Ja, det er helhetlig, men hvis ikke legeattest og helsehistorien er omtrent plettfri så kommer du ikke gjennom nåløyet. Jeg kjenner til mange som har fått avslag, har selv måtte avbryte adopsjonsprosessen (pga graviditet) og vet hvor grusomt det er.

 

Ja klart de tenker på barnets beste, men mener du virkelig at det ikke er for barnets beste å bo med en fantastisk familie med trygge rammer.En familie hvor mor kanskje mest sannsynlig ikke får noe problemer med leddene før mange år etter barnet har flyttet for seg selv og det er en frisk og fantastisk snill far inne i bildet enn at barnet bor på barnehjem under dårlige forhold med lite eller ingen stimulering?

Jeg forstår ikke logikken.

 

Hvis du lurer på om jeg kun har sett en side av saken så har jeg det, men jeg har sett avslagsbrevet og begrunnelsen.

 

En enslig som er frisk kan adoptere, men en som har en diagnose som kanskje vil slå ut med problemer om en del år som er gift med en som er frisk får avslag? Hvor er logikken i det?

 

Klart barnets beste er viktig, men ingen kan vite hva som skjer med foreldrene året etter de har adoptert. Hva om de får kreft og dør da? Det vet ingen. Å spekulere i hvordan sykdommer utvikler seg og holde det mot noen på denne måten synes jeg er veldig urettferdig. Som sagt så er hun gift med en "frisk" mann.

[Gjest -<<-]

Men med norske adopsjonsforhold eksisterer jo ikke denne motsetningen. I Norge er det kø for å få adoptere, ikke kø av papirklare adopsjonsbarn som venter på familie. Om det var tilfellet ville saken stille seg annerledes.

 

Nå mener jeg forsåvidt at norsk adopsjonspolitikk burde reformeres plenty, og at man burde få flere adopsjonsforeninger med tilgang på flere land (dessuten at dette i større grad burde styres statlig, ikke av foreninger) og dermed mindre kø. Reglene for privatadopsjon burde mykes kraftig opp. Men per i dag er ikke dette slik, og det fremstår dermed som ganske naturlig å se etter best egnede familie for de ungene man har tilgang på.

 

Selvsagt kan alle og enhver bli syk/dø etc., men når man vurderer dette må man jo bare se på hva man vet om sannsynlighet - at bufetat skal begynne med konkret spåing ville være litt absurd. At en del saksbehandlere utviser for lite fleksibilitet i sine skjønnsvurderinger forekommer selvsagt plentifold. Men jeg skjønner prinsippet: Frisk forelder foretrekkes fremfor syk forelder med potensielt høyere mulighet for å få svekket omsorgsevne.

 

Jeg kjenner selvsagt ikke til "alle som har fått avslag på grunn av sykdom," og det gjør garantert ikke du heller. Men en god del adopsjonssaker kjenner jeg godt.

[LisseUmmaNuddeAtteJamPjøver]

Jeg har et vennepar som har vært så heldige å få adoptere to gutter fra et afrikansk land. Jeg er enig at det er greit at myndighetene legger lista høyt for å sile ut dårlige foreldre for å sikre disse barna best mulig. Men når dette venneparet i adopsjonsprosessen måtte svare for om de noensinne hadde hatt sex på kjøkkenet, om de sorterte undertøyet før vask og om de drakk brus går det for langt. Samme vennepar fikk avslag fordi de bodde for nært veien (gangsti + ca 20 mellom dem og veien). De anket og fikk medhold, heldigvis.

 

Ja til kontroll, nei til tyranni.

[Gjest]

Amen

[Gjest -<<-]

Da mener jeg de hadde saksbehandlere som ikke kunne jobben sin. Altså feil på person, ikke på regelverk. Og det mente jo tydeligvis klageinstansen også. =)

 

Vi fikk også en del spørsmål de ikke hadde noe med å stille i våre adopsjonsprosesser. Også der pga inkompetent utreder.