Truende abort som kan bli provosert abort.

[Gjest]

Jeg er 7 uker på vei, i løp av den korte tiden av sv.skapet har jeg hatt 3-4 blødninger. Var hos legen i går og han sa at jeg hadde truende abort. Men på ultralyden var det et lite embryo med både tær og fingre og et hjerte som slo. Jeg ble helt lamslått, fordi jeg er ikke klar for enda et barn til. Har to små fra før av, akkurat avsluttet mitt forhold med pappaen til disse to, og dette "barnet" jeg bærer på nå er en ny mann sitt barn.

 

Men jeg klarer ikke ta provosert abort, derfor ble jeg egentlig litt lettet da jeg hadde disse blødningene,for jeg tenkte som så at da slapp jeg å ta den vanskelige avgjørelsen om å ta abort. Derfor ble jeg helt satt ut igår, skulle ønske naturen kunne ta seg av det hele. Føler jeg ikke har retten til å bestemme over liv og død, det er ikke min avgjørelse. Og etter jeg så at embryoet begynte å ligne et lite foster og at hjertet slo, ble jeg så lei meg. Jeg er ikke klar for å bli mor igjen, men pokker om jeg er klar til å ta abort.

 

Mannen i dette synes det er for tidlig i forholdet til å bli gravid. Han vil gjerne ha barn med meg i fremtiden men ikke så tidlig som nå. Forsovet er jeg enig, men saken ble så mye mer komplisert i går. Føler jeg er presset i et hjørne. Skulle ønske jeg kunne skru tiden tilbake og ta tilbake sv.skapet. Jeg vil ikke miste den nye snille gode mannen jeg har fått, men hvorfor må jeg velge. Jeg vil heller ikke sitte igjen med en skyldfølelse så vond, og få bilder i hodet mitt av mitt lille barn som har klart å holde seg fast i meg tross mine tre blødninger. Den lille er en kjemper og jeg føler jeg er verdens største mest egoistiske person på denne planet om jeg velger å avslutte "hans" liv..=o( Gud hjelpe!

 

Noen som har noen råd til en ganske fortvilet mor?

 

[temine]

Hvis du ikke er 100 % sikker på at du vil ta abort så skal du ikke gjøre det. Jeg føler man må være mye mer sikker når det gjelder å fjerne ett embryo enn når det gjelder å beholde, men dette er min mening.

 

Skjønner at du ikke har det lett, men du må bre få fakta på bordet. Ønsker du å ta abort, eller ønsker du bare at bebisen skulle ha kommet litt senere?

 

Er det noen muligheter for å snakke ut med din nye mann om dette? Selv om det er tidlig i ett gorhold er dere begge voksne mennesker som kan snakke sammen, diskutere og finne løsninger i fellesskap som kan fungere for begge. Om han bare blåser deg av og sier det er for tidlig synes jeg han er lite forståelsesfull for din situasjon.

 

Ikke mange råd å komme med her altså, men prøv å bli sikker i deg selv på hva du vil, så går resten så mye lettere.

 

Lykke til!!

[Gjest]

Takk for et godt svar!

[Gjest]

......................dytte på.

[Gjest]

Jeg er litt usikker på om jeg forstår deg rett, men hvis mannen stiller deg et ultimatum om at du enten må velge babyen eller han, så oppfatter jeg han som svært lite sympatisk. Du skal i alle tilfeller ikke finne deg i emosjonell utpressing, verken fra han eller andre. Hvis han presser deg til å ta abort uten at du ønsker det, for å redde forholdet, er det godt mulig at dette vil forårsake problemer mellom dere på et senere tidspunkt.

 

Det er for øvrig lettere å finne en ny mann enn å erstatte et barn, hvis det er slik at du blir presset til å velge.

[Nilla43]

Skjønner at du har kommet i en vanskelig situasjon - ikke så enkelt. Du sier at dere vil ha barn sammen en gang, men ikke ennå. Det er jo ikke sikkert at du kan bli gravid flere ganger - ta det med i betraktningen! Vet ikke hvor gammel du er, men det er jo ikke selvsagt at man blir gravid igjen når det endelig passer og dere begynner å prøve. Det er det nok mange som har opplevd her inne. Så mitt råd er; hvis dette er mannen du elsker og vil være med og han føler det samme for deg, så ikke stuss på å beholde barnet. Du vet aldri hva som skjer i fremtiden. Uansett klarer nok dere to den utfordringen dette blir.

 

Lykke til

[Gjest]

Jeg er 24 år, så forhåpentligvis får jeg sjansen en gang til før jeg gir opp. Men grunnen til at d ikke helt passer er jo fordi jeg er nyutdannet og har såvidt fått meg jobb, og den nye mannen min har ingen barn fra før av. Det blir et stort sprang å gå fra å ikke være pappa til å være pappa til en og stefar til 2 andre små. Så jeg ser det fra hans hold også, er bare så drid å måtte ta abort når jeg er så sterkt imot d og når jeg appåtil har sett hvor utviklet en liten spire som føler seg så trygg i mamma sin mage:( Tunge greier, men vi skal snakka om det i kveld,så får vi se hvordan d utvikler seg!

[☆twinkle twinkle]

Hei, dette kom sikkert som ett sjokk på han også ,men det er jo dere som har laget barnet Sånt kan skje når man har sex...

Viss han får litt tid på seg gleder han seg nok etterhvert. Det blir et stort sprang ja,men han kommer HELT sikkert ALDRI til å angre.Og dessuten kan et hene han ser for seg barnet som en liten celle klump (som det forsåvidt kanskje er men viss han hadde satt seg inn i den vanvittige utviklingen barnet har hatt de 5 ukene det har eksistert tror jeg han ville tenkt seg litt mer om. Du kan jo ikke bare utsette det for at det ikke passer så bra akkurat nå .Den lille ville komme nå..

Du kan bare ikke ta abort med de holningene du har ..Det kan jo gi deg store problemer i ettertid. En spire SKAL kunne føle seg trygg inne i magen føle seg trygg på at mor kjemper for mitt liv..

 

Lykke til med valget og samtalen Håper du sier hvordan det gikk

[Gjest]

Den va skikkelig dyp og gikk skikkelig innpå meg. Begynte å grina når eg leste det innlegget. Du har så rett, så rett! Eg håpe så inderlig det går bra, eg vil jo sje pressa han i någe han sje e klar for men begge va med på å laga dette og begge må ta ansvar. Sjøl om tiden sje e inne. Den lille spiren min har kjempa allerede for å holda sin plass, føle eg sje har rett te å velga om han ska leva eller dø. Det e opp te høyere makter, føle meg ganske maktesløs her, men takk for innlegget. Va nydelig skrevet. Alt skjer for ein grunn, og skjer te sin tid..e det ein seie?

[AO3]

Jeg har egentlig ikke så mye å tilføye, jeg synes du har fått veldig fine svar her inne allerede.

 

På meg virker det egentlig som om du har bestemt deg. Har du ikke? Det hele koker vel ned til at det er din kropp, og ditt valg. Hvis barnefaren velger ikke å ha noe med barnet å gjøre, er det opp til ham. For å si det slik, da er han ikke direkte noe å satse på videre uansett... Det samme gjelder hvis han prøver å tvinge fram en abort. Du har vel neppe voldtatt ham, tipper jeg. Man kan faktisk lage et barn når man har sex, det følger litt med på en måte. Det må han jo ha vært klar over. Selvsagt er det en stor overgang å gå fra ingen barn til ett+to stebarn - men han visste vel om de to barna dine da han ble sammen med deg i utgangspunktet?! Allerede da tok han vel noen valg om han syntes det var greit eller ikke. Blir man sammen med en alenemamma, må man bare godta at barna alltid vil komme i første rekke.

 

Se for deg livet ditt fem år fra nå... Hva ser du?

 

Lykke til!!!

[LapScouse]

Jeg tenkte veldig mye det samme som deg.

Jeg er sammen med en, og har vært det i 2 år. Og nå venter vi 2. barn.

Vi var IKKE klar for nr 2!!! Vi skulle vente 5-10 år med neste mann! Var faktisk å bestillte spiral samme dag jeg manglet mens! Uken etter var jeg hos legen igjen etter positiv test... 5 uker på vei. Han ville, var nesten motbydelig påstående at jeg burde ta abort for "han ville ikke ha det". Sa "hvordan skal jeg leve resten av livet med et barn jeg ikke ville ha!?" etc.

Men jeg klarer ikke ta abort, selv om jeg tenkte på det en dag.

Men jeg bare gråt og gråt og gråt, for jeg vet hva som er der inni..

Dette er ikke noe "nei til abort innlegg", men hva jeg følte da jeg var i "samme" situasjon. Jeg valgte etter 3 dager med tenking og gining å beholde, og nå er jeg 11 uker, og har informert sjefen og alle rundt meg. Og gleder meg til å få en liten til.

 

Lykke til med avgjørelsen.

 

Du skriver : "Jeg vil ikke miste den nye snille gode mannen jeg har fått

men hvorfor må jeg velge". Må du det da?

Min har vendt seg til tanken (endelig.. etter 2 mnd'er), han har ikke helt akkseptert det enda.. men det får bare være.

Kjærester kommer og går, et barn vil elske mamma'n sin for alltid.

Sånn tenker i allefall jeg. Hadde sambo stukket pga. dette, så hadde han i vertfall fått en fot langt opp i assen på vei ut døra. Da hadde han ikke vært verdt sanden under mine sko. Må jo ta ansvar for sine handlinger.

 

Du skriver også om du hadde tatt abort: "få bilder i hodet mitt av mitt lille barn som har klart å holde seg fast i meg tross mine tre blødninger. Den lille er en kjemper og jeg føler jeg er verdens største mest egoistiske person på denne planet om jeg velger å avslutte "hans" liv.. "

 

Følg hjertet!!!

Og magefølelsen!!

 

Føler SÅ med deg, vet AKKURAT hvordan du har det.