Elsker menn mer betingelsesløst enn kvinner?

[frøkendings *fødeklar!*]

Har fulgt noen av diskusjonene her inne i tillegg til erfaring fra mitt eget liv og mennesker rundt meg sitt liv, og lurer på om menn har evnen til å elske mer betingelsesløst enn vi kvinner.

 

Fra mitt eget liv har eg erfaring fra at mine 2 barn har hatt 2 forskjellige stefedre. Den siste har vi etablert oss med.

Begge disse mennene har overrasket meg med sin evne til å " ta til seg" mine barn. De har i mine "moskusøyne" behandlet de som de var sine egne, de har vært med på grenser, regler, leking, lekser, aktiviteter, sykehus osv osv, og da mener eg ikke at de bare har vært med, de har ViRKELIG vært med og engasjert seg som en bioloisk forelder.

 

Fra venninner sitt liv har eg sett mye av det samme mønsteret, MEN...når de kvinnene eg kjenner har kommet i et forhold med en mann som har barn fra før, DA starter problemene.

 

Er det ikke ungene det er noe galt med, så er det eksen hans, alt irriterer og ergrer. Noen vedgår at de er sjalu, andre finner ulike andre foklaringer på sin manglende evne til å tilpasse seg en slik situasjon.

 

Og eg må si at det lyser jo en del igjennom i diskusjoner her inne også.

 

Hva er det med oss kvinner da egentlig?

[Anonym bruker]

ja si det... Tror det er litt typisk at kvinner er seg selv verst. I min egen situasjon var det veldig stor forskjell på hvordan jeg og stefar ble tatt imot. Biomor var singel når jeg og sambo ble sammen og da fikk hun for seg at hun ville ha han tilbake (orket ikke at eksen hadde kommet videre og at vi hadde det bra sammen.2 år etter bruddet..) Hun stod naken i døra flere ganger når sambo kom for å hente ungen. Sendte naken bilder på sms og ringte i fylla. Krevde ditt og datt og gjorde alt hun kunne for å ødelegge og påvirke livet vårt snakket stygt om meg til ungen og prøvde å få ungen til å si at pappa måtte gifte seg med mamma...osv.. Hun vil ikke se meg, selv nå 5 år senere har hun aldri sett på meg eller sagt hei. Ungen får heller ikke lov til å snakke om meg til mor. Hun ble forbanna når jeg ble gravid. Når Hun fikk seg type derimot, ble han tatt imot med åpne armer, sambo er kjempe hyggelig mot han og de tre drar på alle avslutninger, sykehus osv.. hadde jeg møtt opp hadde biomor klikka i vinkel... Har alltid oppført meg bra, men merker jo at det hadde vært lettere om jeg ikke hadde blitt motarbeidet av biomor(og hennes mor som også ønsker at sambo og eks skal bli sammen igjen, virker som om de tror jeg er det eneste som forhindrer det. Det at sambo ikke en gang liker eksen, han bare er hyggelig mot henne pga ungen. Han hadde aldri orket å bli sammen henne igjen.Det skjønner de ikke... barnet blir jo satt i en rar situasjon. Selvom vi har et godt forhold er loyaliteten til mor stor.

[junijente fikk julijente]

Jeg tror dette er veldig individuelt, du (og venninnene dine) har nok vært heldig med valg av kjæreste. Eller kanskje du har valgt disse kjærestene nettopp fordi de har denne evnen til å bry seg og delta.

 

Hos oss er det litt motsatt. Jeg skal ikke skryte på meg å være en super stemor bestandig (for det er jeg virkelig ikke), men jeg våger meg på å si at jeg er der for stesønnen min, jeg hjelper til med lekser, aktiviteter, regler osv. som om han skulle vært mitt eget barn. Og jeg har ofte følt meg som verdens stolteste stemor på skoleavslutninger, forestillinger, treninger osv :-) Jeg anser meg selv som veldig heldig som får være med på dette og oppleve det.

Guttens stefar derimot, deltar ikke på noe av det som skjer i livet til gutten. Han har dukket opp på skoleavslutning et par ganger, og ser alltid like sur og misfornøyd ut. Han har visstnok aldri deltatt på noe med sitt eget barn heller, jeg tror faktisk stesønnen min bare har møtt henne en eller to ganger (og biomor har bodd sammen med denne mannen i minst 5 år), så det er kanskje noe med hans evne eller interesse for omsorg og oppfølging, ikke spesifikt at det er stesønnen han ikke bryr seg om. Jeg skal ikke slenge så mye dritt om ham nå, det får holde med dette.

 

Men jeg har også flere venner, både menn og damer, som er steforeldre, og tar del i stebarnas liv, på godt og vondt. Min egen farfar var stefar for onkelen min, og de to har alltid vært far og sønn (dette blir selvsagt annerledes fordi onkelen min sin far var død, men likevel). Noen mennesker velger, og evner, å bry seg, mens andre ikke gjør dette. Det er jo heller ikke alle bioforeldre som lar sin nye partner delta fullt ut. Og ja, det kan være vanskelig med biomor osv til tider, men jeg velger å ikke la det gå ut over mitt forhold til gutten.

[frøkendings *fødeklar!*]

Joda, det kan selvfølgelig hende at eg har vært mega heldig med valg av kjæreste.

Syns allikevel det er påfallende mange kvinner som ikke klarer å tilpasse seg livet som stemor.

Mener ikke å si at alle stemødre er dårlige mennesker, men er rett og slett begynt å lure på om det er et eller annet som gjør at kvinner har vanskeligere for å tilpasse seg andres barn enn menn har.

 

Noen eksempel:

Venninne 1 har 2 barn og finner seg kjæreste med 2 barn. Han har vanlig samværsrett til sine barn.

Etter kort tid begynner disse barna å ergre min venninne. De er i følge henne dårlig oppdratt, gjør ting hennes unger aaaldri ville gjort. Det blir en stadig "konkurranse" (føler jeg som tilskuer) på hvem som har de mest elskverdige ungene. I begynnelsen fikk moren til ungene mye av skylden, og til slutt krasjet hele forholdet og venninnen min forbannet seg på at hun aldri skulle involvere seg i forhold til noen som hadde barn.

 

Venninne 2 har 1 barn og ble sammen med 1 som hadde 2 barn. Også her vanlig samvær. De kjøper hus og hun var hele tiden klar på at hun ville ha flere barn. Så en dag forteller kjæresten at han ikke vil ha flere barn. Her starter problemene. Det oppstår et kjempe sjalusidrama. Venninnen min elsket denne mannen, men nå begynner hun å finne drøssevis av feil med barna. De pusser tennene så det spruter over hele speilet på badet, de roter, de bråker osv osv... hadde det ikke vært for disse barna han hadde, så ville han jo garantert hatt flere...og selvfølgelig ender det med at hele forholdet blir slutt.

 

Du er sikkert en flott stemor junijente:) vet godt at det finnes den sorten også!

Syns temaet er interessant og er ikke meningen å tråkke noen på tærene.

[~~DoraDora~~]

Det er jo kjempestor forskjell på å være stefar enn stemor vet du.

 

Stefar har som regel ingen eks av sin partner som ligger og lurer bak kulissene. Han har ingen "biomor" som motarbeider ham.

 

I tillegg blir en stefar skrytt opp i skyene (slik som du også gjør her), når han viser stebarna sine interresse, mens dersom stemor viser interresse så blir alt ofte vridd og vrengt på. (Antakelig pga at biomor er sjalu...)

 

En annen viktig faktor er at kvinner som er sjalu pga eksene sine, lar det gå ut over eksens nye partner, mens menn som er sjalu på sine ekser, oftest retter sin sjalusi mot eksen og ikke hennes nye partner.

[frøkendings *fødeklar!*]

Tja, har 1 eksempel som viser at menn også kan lage kvalme.

Når eg fikk min første kjæreste etter bruddet med far til barna klikket han bananas. Han skulle kjøre i fjellveggen, han begynte å drikke en del og laget generellt kvalme både for meg og min kjæreste. Min nye kjæreste inviterte han inn til oss, vi satte oss ned og snakket sammen og det endte med at min eks egentlig syns vi burde gjøre dette oftere. (dette ble seff å gjøre en lang historie veldig kort)

 

Min eks har enda ikke funnet seg noen ny dame ( snart 8 år siden brudd). Sto nettopp på kjøkkenet og tenkte på de tingene. Eg har hele tiden håpet han skulle finne seg noen, for å få et litt annet perspektiv på ting. Eg skulle "tatt i mot" en stemor med åpne armer SÅ LENGE hun behandlet barna mine bra:) Hadde eg hørt noe annet hadde helt klart helvete brutt løst. Og da mener eg ikke at eg hadde blitt sint om hun la de en halvtime senere/tidligere enn hjemme he he

 

[*-*]

Jeg tror Skravlekjerringa har mye rett. De gamle kjønnsrollene henger igjen og kanskje særlig når det gjelder stemor og stefar som ikke er så etablerte roller med gode modeller. En stefar vil ikke nødvendigvis forventes å delta så mye, han vil kanskje heller ikke ha så store forventninger til seg selv. Når han gjør en god innsats som omsorgsperson for stebarna så vil folk rundt ham rose ham og skryte av ham. Det er fortsatt ikke like forventinger til kvinner og menn, og tror at stefarrollen fortsatt henger litt mer igjen i den gamle farsrollen.

En stemor derimot er per def en kvinne og bør ha morskvaliteter. Det forventes av samfunnet rundt, og ikke minst forventes det av henne selv. Hun vil sannsynligvis bli fulgt med argusøyne av slekt og venner rundt henne som vil sjekke at hun behandler stebarna som sine egne, og hun vil selv hele tiden vurdere om hun selv gjør en god nok jobb, om hun lykkes med å være en god morsfigur for barna. Fallhøyden til stemor er dermed mye større.

Hvis en mann er en god stefar og viser omsorg (på samme måte som fedre generelt) så skrytes og jubles det, hvis en kvinne er en god stemor så er det ikke mer enn man kan forvente når hun innlater seg på et liv med med enn mann med barn fra før.

 

Dette settes av forventninger, som ikke minst finnes i kvinnen selv, tror jeg gjør det vanskeligere å være stemor enn stefar. I tillegg tror jeg faktisk, til tross for frøkendings sine erfaringer, at mødre ofte har et større eierforhold til barna sine enn menn har og derfor vil ofte vil ha større problemer med at det kommer inn en anne kvinne som skal være omsorgsperson enn en menn ofte har. Videre er det jo slik at det på en merkelig måte ofte fortsatt er kvinner som styrer hjemmet, de organiserer, planlegger og har oversikt. De avtaler ferier og middagsselskaper, har kontakt med skole og foreldrene til vennene til barna, og de kjøper, vasker og holder oversikt over klær. Jeg tror en del kvinner fortsetter å gjøre dette etter at de er skilt. De fortsetter å legge planer for samvær, ferier, holder oversikt over klær og bursdager, konferansetimer og legetimer. Når så mannen møter en ny kvinne og etablerer en ny familie, så trenger denne nye familien å planlegge sitt liv med ferier, bursdager, klær og legetimer og venner. Dermed må to likeverdige parter samarbeide om å få livet med barn i to hjem til å gå opp.Det tror jeg en del mødre har vanskelig for å svelge. De ønsker fortsatt å være den som har oversikt og planlegger livet til ungene uansett om de er i den ene eller den andre familien. Før eksmannens nye kjærste kom til så fikk hun gjøre det, men så kommer denne nye kvinnen og skal 'plutselig blande seg i alt'. Og så ser mor til barna på stemor som en trussel, fordi alt gikk så mye bedre før hun kom. Det vil si, før stemor kom så ble ting gjort slik mor ville og planla, sånn som det også var da hun var gift med sin eksmann.

 

Sikkert satt litt på spissen over her, men jeg tror det er noe i det. Jeg har en veldig fin kvinne som mor til mine barn, hun er fornuftig og klok og vi samarbeider godt. Men det tok likevel tid før vi fikk lov til å være et likeverdig hushold hos oss. Jeg holdt meg tilbake og visste ikke riktig hva jeg fikk lov til å være med å bestemme, og mannen min forholdt seg til planene til eksen. Det er ikke fordi min mann er noe tøffel, men fordi hans ekskone alltid har hatt mye bedre oversikt enn han. Så det første året vi var sammen var det hun som la opp hvordan vi skulle gjøre det i ferier, deling av jula, arrangering av bursdager, kontakt med skole, ordning av klær etc - hun kom for eksempel gjerne hjem til oss og gikk gjennom klesskapene for å få en oversikt før vinteren. Men selv om min mann ikke alltid har hatt like god oversikt, så har jo jeg hatt det, og jeg vil jo gjerne ha noe å si for hvordan livet i min familie skal være. Og dessuten, etter en del samtaler hjemme, så måtte min mann også øve seg på å få oversikt, slik at vi kan planlegge ting og leve utfra hvordan det passet oss og ikke bare etter hvordan hans ekskone har lagt opp ting.

 

Nå er vi to likeverdige familier som lever hvert sitt liv og samarbeider godt på lik fot. Det tok et par år å få skiftet vekten over fra bare ekskona til en slags likevekt, men det har gått fint. Men det er helt sant at disse endringene først kom etter at jeg flyttet sammen med min mann. Så hvis hans ekskone hadde villet være skikkelig kjip og mislikt dette forferdelig, så kunne hun valgt å mislike og motarbeide meg fordi jeg fordi jeg blandet meg - i stedet for å se det som det faktisk er, et nødvendig likeverdig samarbeid for å få det til å fungere med to hele separate familier involvert.

 

Ikke akkurat svar på spørsmålet dette siste, men jeg tror det likevel har noe å gjøre med hvorfor det er vanskeligere å være den nye partneren til far enn den nye partneren til mor, siden mor ofte er den som sitter med 'makta'.

[vimsan]

Jeg har ofte tenkt på dette selv..

Tror egentlig at kvinner er mer bitre enn menn. Tror sjalusi mellom biomor og stemor kan gå begge veier og også at vi lett kan misforstå. Jeg vet at min mann har elsket biomor til mitt stebarn og at han er bundet til henne resten av livet pga barnet og det kan vekke sjalusi og også frykt i meg, men jeg vet det er meg han vil ha. Likevel tenker jeg slik.

Jeg må ta meg selv i nakkeskinnet noen ganger og tenke på hans barn sitt beste og det er at jeg snakker positivt om mammaen hans. Om han sier til meg at hen skulle ønske hans mor og far bodde sammen, er det slik han føler det og det har han da full rett til å føle. Alle ønsker vi jo en "idyllisk familie". Det er kanskje nettopp denne "drømmen om idyll" som lager litt problemer? Vi kvinner har jo mye mer vekt på hva vi ønsker i livet (planlegger brudekjole i alder av 10 osv). Menn er vel av typen som tar det litt som det kommer. Ser jo blandt barn at jentene skal ofte "selvfølgelig gifte seg" og gutter "skal aaaaaldri gifte seg og få barn". Når det kommer stebarn inn i bildet bryter dette med vår "idyll" og selv om vi er glad i barna er det den dama som følger med barna vi ikke orker fordi hennes "idyll" var der først. Vi kvinner har som regel planlagt hele livet vårt med denne "idyllen" siden vi var 13 også kommer en kvinne og tar deler av den ved at hun har barna og har på den måten bundet mannen i vår "idyll" til seg.

En teori er jo at dersom vi hadde disse stebarna uten den biomoren "på slep", hadde vi nok klart det bedre. For når barnet til en biomor er hos far og forteller om "idyllen" hos far, vekker det sjalusi fordi hennes "idyll" ble ødelagt og noen har gitt mannen hun elsket "idyllen" hun en gang ville ha.. (eller fremdeles vil ha).

 

Ble mye "idyll" ol dette, og mye teorier og selvfølgelig kan jeg ta feil.

 

Jeg er en av de heldige som vet at biomor ikke vil ha min kjære tilbake og vet at kan ikke vil ha henne (at han ikke vil ha henne vet vel de fleste her inne), men jeg er veldig glad for at de to seg i mellom er venner og at de ikke krangler og kan fleipe og le sammen. Bra for barnet det.

Men som sagt ang mine teorier kan jeg ta mye feil:-)

[Anonym bruker]

det er nok rett. Det er nok fordi vi damer ser på alt som enda mer å gjøre, planlegge og være der for. Dvs arbeid! Mennene tenker ikke problemer og bekymrer seg midre. Da tar de ting greiere og er ikke sure og trøtte som vi kan bli. vi har en del å lære av dem der. Det er vanskelig for oss for da må vi legge til side alt vi synes vi skal gjøre og burde ha gjort.... en kan bli trøtt av bare det. På det annen side, hvordan skulle det gått om ikke vi hadde gjort alt vi gjør. Tror stebarna ser det når de blir større. Når det gjelder å være sjalu så kan det gå begge veier, men damene er generelt mer engstlige tror jeg, mange sammenligner seg nok med eksen og er livredd for den andres sterke sider og tenker rare tanker. Huff alt vi bruker tid på.

Hilsen stemor

[FrøkenKnallkul]

Du har nok mye rett i det du sier, på generelt grunnlag. Men tror ikke menn elsker mer betingelsesløst enn kvinner, de er nok bare så mye flinkere til å skjule de negative følelsene....

 

På den andre siden så er det stor forskjell på det å være stemor og det å være stefar, som flere andre over har påpekt og forklart. Tror veldig mye kan forklares med det som utgangspunkt!

[frøkendings *fødeklar!*]

Og så er menn mye flinkere til å ikke henge seg opp i bagateller ("bagateller") har eg inntrykk av. Det hjelper jo også på.

Vi kvinner er vel flinkere til å lage oss problemer:) stemor eller ikke stemor.

[Anonym bruker]

Jeg er, for både biomor og stedatter, det man kan kalle en drømme-stemor. Begge liker meg veldig godt og jeg er svært glad i min stedatter. Dette vet også mannen min. Men pga et yber-hormonelt svangerskap måtte jeg innrømme for mannen min at jeg ikke alltid synes det var like stas at hun var hos oss.

Mannen min fikk nærmest sjokk da jeg gråtende fortalte at jeg ikke orket henne her hver helg (Hun er i lengre perioder hos oss hver helg og i alle ferier fordi hun har de fleste vennene i vår kommune)

Mannen min synes jo han er heldig som får dattern på besøk hele tiden (når han egnetlig bare skal ha henne annenhver helg) og trodde ikke at jeg så på henne på den måten.

Jeg måtte sette meg ned å være veldig ærlig med mannen min. Nå skjønner han at jeg er svært glad i dattern hans og hun er stort sett alltid velkommen hos oss (hvis vi ser bort i fra en helg eller to mens jeg var gravid) , men ingenting kan sammenligne seg med kjærligheten til mitt eget barn.

Det jeg prøver å si er at hvis ikke jeg hadde vært så hyper-hormonell hadde mannen min fortsatt levd i trua på at vi gledet oss like mye til hun kom. Han ble lei seg, men etterhvert forsto han at han nok ville følt det samme hvis det hadde vært mitt særkullsbarn. Jeg er veldig bevisst på at stedattern min skal kunne tenke tilbake på barndommen sin og alltid huske at hun var velkommen hos oss. Det er kun 1 gang som kan utgjøre forskjellen på hennes minner. Derfor får man bite det i seg de gangene man kanskje skulle ønske å ha mannen sin for seg selv.

 

Til slutt vil jeg si at de 2 månedene hun bor hos oss på sommeren er 10 ganger enklere enn å ha henne annehver/hver helg. Når hun kun kommer i helgene blir hun på en måte på besøk (selv om hun selvfølgelig er hjemme hos oss) De 2 måneden om sommeren bor hun hos oss og ting blir ikke så krampeaktig. Veldig vanskelig å forklare det der, men jeg tror det er enklere at de bor fast enn å ha de annehver helg. Da må mann liksom ikke roen de helgene.

 

Ble langt dette, men det er jammen ikke et lett tema du tok opp heller:)

 

Lise:)

[FrøkenKnallkul]

Vi er nok flinkere til å lage oss problemer, noen ganger ut av "ingenting", det er jeg enig i.

 

Vi har nok mye å lære av mennene våre sånn sett, men samtidig tror jeg vi stort sett har en god balanse. Menn (iallefall etter mine erfaringer) unngår konfrontasjoner og ubehageligheter i det lengste, for å "bevare husfreden", selv om det går utover dem selv og deres nærmeste. Og det er jo heller ikke bra.

 

Kanskje den berømte gyldne middelveien er å foretrekke? Avhengig av situasjonen selvsagt

[Anonym bruker]

Det var da fælt tl stereotyp tenkning. Jeg tror noen kvinner takler situasjonen fint, og noen menn, jeg vet anen kvinner takler det dårlig og jeg vet at noen menn også sliter med stebarna.

Nå er det jo slik at det er mest damer som sitter her på nettet og klager sin nød, men det betyr jo ikke at det ikke også er mange menn som sliter.

Det er jo supert at du har hatt gode erfaringer med de menn du har vaøgt å være sammen med, men det kan jo mer være at du har vært veldig selektiv i ditt valg og har hatt dette høyt oppe på listen i hva du ser som ønskede kvaliteter i en mann.

 

Jeg synes for øvrig at avsnittet ditt om:

"Er det ikke ungene det er noe galt med, så er det eksen hans, alt irriterer og ergrer. Noen vedgår at de er sjalu, andre finner ulike andre foklaringer på sin manglende evne til å tilpasse seg en slik situasjon"

Legger det fulle ansvar for suksess på stemor, og ikke på noen av de andre menneskene hun har å samarbeide med, og føler vel kanskje muligens at det er litt urettferdig.

[frøkendings *fødeklar!*]

Min mening er ikke å legge det fulle ansvar for suksess på stemor, eg er meget klar over at suskess beror på mer enn 1 person i en setting med minimum 3 mennesker.

Mitt avsnitt som du kommenterer som urettferdig er tatt ut i fra min observasjon av enkelte situasjoner. Og da blir det jo automatisk alt etter øye som ser og ørene som hører.