Er dette fullstendig egoistisk av meg?

[*bolla pinnsvin*]

Under en samtale med sambo i går kom det fram at han helt seriøst vurderer frem og tilbake om han overhodet vil ha et barn nummer 2. Dette kom som et sjokk på meg, da vi alltid har vært enige om at vi skal ha minst 2, kanskje 3 barn. Han sa at han synes det er så slitsomt med barn (gutten vår er 20 mnd), mye mer enn han hadde sett for seg og han vet ikke om han orker ett barn til. Gutten vår er snill som dagen er lang, han sover hele natta, spiser alt han får, er helt uredd andre mennesker og han prater og ler bestandig. Kan rett og slett ikke se for meg at vi kunne fått greiere unge, men allikevel blir altså sambo sliten. Jeg har full forståelse for at man blir sliten innimellom av å ha barn, men det er jo på en måte en del av "pakka" og for meg er gleden så utrolig mye større.

 

Hvis han faktisk står på dette og aldri vil ha flere barn, så er det såpass alvorlig for meg at jeg må vurdere om jeg vil være i forholdet. Det kan jo for all del hende at samboeren min endrer standpunkt ettersom gutten vår blir større og mindre krevende, men så er spørsmålet hvor lenge man skal vente også. Det er ikke aktuelt for meg å f.eks. vente til gutten er 6-7 år bare sånn i tilfelle sambo får lyst. Er dette egoistisk av meg? Jeg vil jo ikke tvinge et barn på han som han kanskje ikke vil ha, samtidig som jeg har et sterkt ønske om et barn til.

 

(Jeg må bare legge til at sambo ikke er en dust og jeg tror ikke jeg er det selv heller, men her er vi altså uenige og for meg er dette en stor sak hvis han holder på sitt)

[mayaya]

Det var et vanskelig spørsmål på morgenkvisten. La meg bare si det sånn at jeg skjønner deg.

 

 

Men husk; hvis du bryter ut.. det kan jo være at du aldri finner den rette igjen?

[*bolla pinnsvin*]

Joda, jeg vet det og det har jo ikke kommet så langt for min del heller. For alt jeg vet kommer han kanskje neste uke og erklærer gledesstrålende at han er klar. Blir bare lei meg av hele greia.

[mayaya]

Det skjønner jeg. Jeg har ikke noe ønske om nr 2 nå, men jeg hadde blitt veldig lei meg dersom det ble vedtatt i heimen at det aldri kom til å skje.

[*bolla pinnsvin*]

Og så tenker jeg på guttungen vår. Skal han måtte oppleve at foreldrene går fra hverandre bare fordi mamma ville ha flere barn?

 

Krisemaksimering og triste tanker på morra'n

[mayaya]

Du skal se at det plutselig går seg til! Varme sommerdager vettu... *blunke, blunke*

[*bolla pinnsvin*]

He, he.. Får krysse fingrene for det ;o)

[petite fleur]

Vel, egoistisk er det jo, for det er jo for din egen del du (kanskje) flytter ut og hopper på markedet igjen... Men om det er så forferdelig å gjøre, er jo en annen sak. Er det så viktig for deg at du ender opp med å avsky mannen din fordi han nekter å gi deg et barn til, er jo utfallet mest sannsynlig det samme: Du flytter ut. Bare at du har mista noen år på veien mens du ventet.

 

Hm. Tidlig på morgenen ja....skjønte du hva jeg ville fram til? ;-)

 

P.S. Håper han ombestemmer seg! Hadde jo vært det beste...

[cirkline..har to store ..++]

ååååå.. dette er som j skulle skrevet et innlegg selv...har forresten gjort d også, for noen uker siden da j var så frustrert at j bare gråt... her står vi akkurat i samme stampa!!! vel....ikke akkurat på lik måte, men j forstår deg såå godt...j vil så gjerne ha et barn m samboer og han har vært villig til d samme i to år nå... men så plutselig slår han helt om.. mener vi har nok m de barna vi har..begge har vi barn fra før...men for meg er d så viktig å få et barn sammen m han..har alltid ønsket meg en til:) så hva gjør vi for å påvirke disse mannfolkene?? j har prøvd å forklare for han hvorfor d er så viktig for meg...at vi jentene er så annerledes enn guttene på dette området...han mener d er så mye arbeid, pes, mas...mens d er j som styrer m disse barna og for meg er d så mye mer... min samboer er heller ingen dust...hehe...han er kjempeflink m de barna vi har på hver vår kant, men forstår ikke helt mitt intense ønske om ett til.. han har så mange interesser..jakt, fiske, turer i skog og mark....mens d er da j koser meg m barna, drar på bading m dem, ut på småturer, baker, lager mat, holder på m vårt... uff,... d er virkelig et dilemma!!!! j kan ikke legge fra meg tanken på at vi skal få et lite nurk sammen...sukk... ønsker deg lykke tl og har du noen gode strategier for hvordan vi kan omvende mennene våre så hiv dem ut...hehe... er m på alt....

[Gjest]

Dere må jo diskutere dette videre. Jeg tipper dine argumenter for å få en til er mye sterkere enn hans..... og kanskje han til slutt endrer mening. Her tok det faktisk 6 år før jeg fikk med mannen på nr 2, men jeg tror faktisk det utslagsgivende var når moren min døde. Han så hvor ufattelig ensomt det var å være enebarn i en slik situasjon. Lykke til:)

[6Ymamma]

Hmm tenke tenke...Når sa han dette? Kanskje han var og er bare sliten for tiden. Enkelte dager så tenker jeg at 3 barn klarer jeg aldri, jeg er ikke "sterk" nok, noen ganger om morgenen så tenker jeg når jeg er trøtt og sliten "skal IKKE ha flere barn, det klarer jeg ikke, dette er nok". Men ellers så tenker jeg at 3 barn hadde vært perfekt. Altså det jeg vil frem til er at i de tunge stundene så får man kanskje ikke så lyst på flere barn, selv om man egentlig vil det, man er redd for at man selv ikke skal klare flere barn og gjøre feil.

Jeg har hørt om noen som synes det var vanskelig å forestille seg at man skal klare å elske barn nr 2 like mye som barn nr 1. Noen av de trenger til og med proffesjonell hjelp til å lære å forstå at man blir faktisk like glad i alle barn man får i løpet av livet. Nå mener jeg ikke at dette er din samboers mening eller at det er det han kanskje tror.

Jeg tror han er ganske sliten for tiden, kanskje hverdagen hans er blitt for A4, ikke noe nytt som skjer, kanskje et eller annet tapper han for krefter, ikke nødvendigvis barnet deres. Kanskje dere trenger en ferie, nye opplevelser eller noe.

Jeg tror faktisk ikke dette er hans siste ord i saken=)

Han er sikkert bare sliten og tørr ikke å få flere i tilfelle han ikke klarer oppgaven.

 

Reis en plass på ferie å nyt livet=)

 

 

Dette er bare noen tanker...jeg har ingen anelse om hvordan ting er=)

 

Klem! (det ordner seg skal du se)

[Gjest]

Ville ikke forlatt forholdet enda. Prøv å argumenter mot han. For eksempel vil jeg si det er mye lettere å ha 2 barn når de blir litt større for da leker de sammen i stedet for å mase på foreldrene.

Mine er nå 15 mnd og 3,5 år, og underholder hverandre hele ettermiddagen.

[mamman til to gutter]

Jeg hadde noe av det samme problemet, men likevel mye enklere for det var før vi fikk noen barn. Vi hadde aldri direkte snakket om å få barn eller hvor mange, men vi hadde snakket om barn på en måte så det var tydelig at for meg var det å prøve og få barn en selvfølge og plutselig sier samboeren min at han ikke vet om han noen gang vil ha barn. Ettersom vi ikke hadde noen barn fra før, hadde jeg jo bare meg selv å ta hensyn til, så jeg ga beskjed (etter å ha tenkt på det en stund) om at det å få barn var for meg så viktig at hvis han ikke ville ha barn, så var det likegreit at vi gjorde det slutt med en gang. Da fikk jeg beskjed om at han ikke hadde ment det så alvorlig og om noen år, så ville han ha barn.

 

Nå ca 4år etter har vi en liten sønn på 9mnd som var veldig planlagt og veldig velkommen hos oss begge:-D

[Slalotte]

Her er det nesten det samme, han er litt forvirrira når det gjelder tanken på en ny baby.. Han orker ikke at jeg skal gå igjennom enda et svangerskap, for for han så er alle svangerskap likt.. hehe.. Men det han ikke skjønner er at all den "bekkenløsningen" var på grunn av gallestein..

 

Men bare stå på, dere kommer nok til å få nr 2 en gang

[solstråle69]

Da må du vel nesten spørre deg selv om dette virkelig er "mannen i ditt liv"?

Dere har vært så heldige å få et barn sammen, det er ikke alle forunt. Hvis du går fra mannen din fordi han ikke vil ha flere barn, tolker jeg det dithen at det er hans evne til å gi deg barn som er viktigst, og det kan jo igrunn "hvem som helst" gjøre.

 

20 mnd er jo ikke veldig mye, så muligheten for at han skifter mening er jo absolutt tilstede.

[Verdens peneste gutter er mine]

Vent, ikke mas på han. Sambo hadde samme oppfatelsen da gutten vår var på den alderen. I fjor var endelig vi begge klare og nå har jeg termin om 10 dager. Eldstemann blir 4 i juli

[Sjefsmegga]

Synes det er mere egoistisk av ham, hva med søsken? De aller fleste barn har stor glede av å ha søsken, både i oppveksten og senere i livet. Synes du skal tyne ham max med det argumentet jeg. Vil forresten si at jeg hadde enebarn i 7år, og det var tl tider mere mas det enn nå når jeg har 3 barn, for unger er fine sånn, underholder hverandre mye også. Det er verre hvis man kun har et barn og skal på ferie feks, har ungene hengende på seg fra morgen til kveld fodi ungen kjedet seg, jeg måtte låne minsta kusina mi ofte når vi skulle på hytta, sånn at guttungen hadde noen å leke med så jeg ikke ble siklende gal av klenginga og gnålet, når de var to var det ro og fred for mor også.