Gode råd ønskes... (langt)

[Anonym bruker]

Jeg har ei jente fra tidligere forhold, og venter nå et barn med nårværende samboer. Sambo og datteren min går helt supert overens. Problemet mitt er faren hennes.. Vi bor ett stykke unna hverandre, så samværet er hovedsakelig annenhver helg. Og de årene vi har bodd unna hverandre (som nå) har samværet gått helt fint. Vi har levert henne og han har kjørt henne hjem etter samvær. Jeg føler jeg har vært fleksibel i endring i helger (hvis det dukket opp noe han ville være med på), men har ikke hatt behov for å endre helger for min del. Men denne helgen så lurte jeg på om han kunne hente istedet, så kunne vi hente etter endt helg. Men jammen ble det et helvete. Jeg fikk hele historien om hvor vanskelig jeg er, hvor kravstor jeg er, hvilken dum trestokk jeg er..osv... altså hele lista som dukker opp hvis det ikke går helt hans vei. Etter så mange år fra hverandre trodde jeg at han hadde gått videre med sitt liv og latt meg få leve mitt. Han har barn med ny sambo også.

 

Nå sitter jeg her da.. med trusler om alt og ingenting. Nå skal han gå rettens vei fordi jeg ikke er til å stole på. At jeg er vanskelig å ha med å gjøre. At jeg hindrer han i å ha datteren etter loven. Nå skal det også sies at vi har ingen samværsavtale skrevet ned. Det har fungert kjempefint i 2 år til nå uten noe problem. Så vi har på en måte klart å kommunisere. Men når JEG spurte om en endring ble det krig. Nå vil han ha henne èn dag i uka også. Og da ville han ha en dag i uka som jenta har fritidsaktivitet. Og da vil han hente henne etter skolen, kjøre de milene (nesten 12 mil) hjem til seg for så å kreve at JEG skal hente henne. Hvordan kan dette være til barnets beste å sitte i en bil 4 timer etter skoletid 1 dag i uka...???

Jeg har endevendt div nettsider om lover og regler. Kom over en kjempefin og informativ brosjyre på regjering.no. En tolkning av barneloven. Det skal også sies at jeg har fullt foreldreansvar for jenta. Faren har bare samværsrett. Men det finnes ingen papirer på det. Jeg har kun et brev fra folkeregisteret som sier at de tolker det som at jeg har fullt foreldreansvar.

Det jeg nå lurer på er om det finnes noen der ute som har noen gode råd å gi meg?? Hvordan bør jeg forholde meg nå for ikke å miste henne. Har lest så mange rare lovvedtak som er gjort der mor mister barnet. Jeg kan ikke levere henne til en far som ikke tenker på barnets beste og som ikke egentlig bryr seg, men som soler seg i glansen foran kompiser (han vil at de skal tro han er en super pappa). Han har ikke engasjert seg i skolen (har fått tilbud om å være med på konferanser og avslutninger og avslutninger til fritidsaktivitenen hennes, men avslått fordi det er for langt å kjøre... ). Hva bør jeg gjøre nå? Hvordan bør jeg forholde meg videre for å gjøre det jeg kan for henne??

Sambo er virkelig en god støtte, og jeg vet at disse urolighetene gjør både han og meg søvnløse. Han vil heller ikke miste henne til faren mer enn nødvendig. Han stiller opp for henne som en far. Er med på skolen, møter, konferanser, treninger osv.. Men han vil ikke krangle med barnefaren.

 

Jeg er helt rådvill og hjelpesløs akkurat nå. Hodet kværner som en gal og nettene blir uten søvn.. Er 37 uker på vei og trenger ikke dette akkurat nå.. Finnes det noen kloke hoder der ute med noen gode råd til meg? Rådene taes imot med takk....

 

Håper noen forstår hva jeg vil fram til her. Beklager lengden og rotete informasjon....

[Anonym bruker]

Jeg håper også at dere respekterer at jeg velger å være anonym i forbindelse med dette innlegget, så jeg ikke blir helt avslørt og dette blir brukt mot meg siden jeg legger et sånt problem fram i et forum...

[Lilla Drue]

Uansett før dere går rettens kommer dere nok til megling. Og der kommer han og de meningsløse truslene hans til å bli sablet ned. Etter at jeg kom sammen med sambo var samværet ganske ustrukturert. Jeg fikk overbevist han til å få til megling for å fastsette samvær.

 

Og biomor kom med de sykeste beskyldninger om det ene og det andre, alt fra at vi hadde nektet henne mat og at vi sendte henne hjem helt utsultet. Hun mente sambo ikke burde få se henne i hele tatt. Men de har nok vært borti verre tilfeller enn både mitt og ditt, og kommer nok til å jekke han ned flere hakk. Enden på visa var at far fikk økt samværet. Så slapp helt av! Dette går strålende. Bare ikke la det påvirke, noe sier meg at han er ute etter å skremme og såre deg mer enn noe annet.

[Anonym bruker]

Jeg skjønner ikke helt hva du tar sånn på vei for, ingen kan da ta fra deg barnet ditt fordi du har spurt om en endring.

 

"Jeg kan ikke levere henne til en far som ikke tenker på barnets beste og som ikke egentlig bryr seg,"

 

Gjennomfører du denne tanken derimot, så kan du få problemer. Det skal VELDIG mye til for at det blir sett på som ok å nekte samvær.

Min eks pådro seg en bekymringsmelding ved å (i følge SFO) komme ruset for å hente barna som jeg allerede hadde hentet. Barnevernet ville IKKE oppfordre meg til å nekte samvær. Jeg måtte rådføre meg med advokat og det var veldig mye frem og tilbake.

Jeg holdt ungene hjemme en periode siden jeg følte jeg kunne stå å forsvare mitt valg i en eventuell rettsak. (altså til barnevernet hadde gransket saken)

Saken ble henlagt hos barnevernet, og jeg vet ikke den dag i dag hva som egentlig skjedde.

Poenget er at du kan få STORE problemer om du nekter samvær uten en meget god grunn.

 

Kall inn til mekling og prøv å kom frem til en samværsavtale.

 

Velger også å være anonym her...

 

[junijente fikk julijente]

Du sier ikke noe om hvor gammel jenta er, eller hva hun selv vil, noe som etterhvert som hun blir eldre får mer å si.

Standard samvær er annenhver helg og en ettermiddag i uka, så det er ikke helt borti natta at eksen din vil ha dette. Men det han bør ha vett til å se på, er avstanden her. Å kjøre et barn 12 mil for å være sammen med far (eller mor) noen timer en ettermiddag vil jeg nesten kalle galskap, om ikke barnet selv har veldig lyst til dette. Og han bør i alle fall forstå at dette bør legges til en dag hun ikke har noen fritidsaktivitet.

De truslene han kommer med skal du ikke bry deg om. Som det blir sagt over her, kommer dette bare til å slå tilbake på ham selv i en evt mekling. Jeg vil nesten tro det samme gjelder kravet om en ettermiddag i uka, fordi det viser at han ikke har forståelse for at dette faktisk blir veldig slitsomt for et barn.

Men uansett bør dere lage en samværsavtale. Få gjerne hjelp til dette hos familievernkontoret el (men vær klar over at de har LANG ventetid, i alle fall hos oss). Denne avtalen er en trygghet for alle parter, også barnet.

Som stemor er jeg opptatt av fars rett til samvær, evt daglig omsorg, men mener at barnets beste uansett må komme først. Og for meg virker det som om barnet vil ha det best med å bo hos dere, men husk at barnet også trenger å møte pappa (om det ikke er helt spesielle grunner til at dette ikke bør skje).

[vimsan]

Jeg har vært i liknende situasjon. Der gikk far så langt at han tok kontakt med advokat. Advokaten rådet han til å IKKE gå til sak (etter hva min advokat sa) fordi han ikke kom med gode grunner til at jeg var uskikket som mor og at han tenkte på seg selv i stedet for barnet.

 

Her var det snakk om trusler som "jeg kidnapper barnet så du aldri får se det" ol.

Dette tærer på psykisk selvfølgelig, men han kan aldri ta i fra deg barnet dersom du ikke er uskikket som mor eller at barnet er så stort at det har kravpå å bli hørt (12 år) eller krav på å velge selv (15 år) og vil bo hos far. Spesielt (sa advokaten) viser far mindre interesse ved å si ifra seg foreldreansvaret (antar at du har hans underskrift på dette siden folkeregisteret har sendt dette brevet).

 

Tror ikke det er fare for at du mister barnet dersom hun har alt hun "skal ha" hos deg og ikke ønsker å flytte selv. Er hun over 12 år, kan sake stille seg annerledes..

[Anonym bruker]

HI her...

 

Takker alle som har svart for deres mening. Det hjelper meg i å tenke fornuftig. Både for min del, barnets del og farens del.. Det siste jeg vil er å ta barnet vekk fra faren. Noe jeg aldri har jobbet for heller. Jeg har vært veldig fleksibel i forhold til samvær med far. Barnet er nå 10 år, nærmer seg 11 år og trenger å bli hørt i hva hun selv ønsker. Noe jeg hele tiden jobber med. Hun får være del i ting som skjer.

 

Vi har vært inne til mekling ved familierådgivningskontoret for mange år siden og fikk satt opp et forslag til avtale som jeg tvilende gikk med på. Da bodde vi i samme kommune og ikke lagt fra hverandre. Jeg var på mange samtaler på skole og sfo om barnet siden hun viste usikkerhetstegn på skolen. Jeg tok så kontakt med rådgivningen igjen og spurte om avtalen var juridisk bindene. Den var ikke signert av noen av oss til da.. og fikk til svar at det var den ikke hvis den ikke var til barnets beste. Så i samtale med skole og rådgivning så måtte jeg trekke den avtalen tilbake. Det ble jo et helve.... for å si det mildt. Og det forstår jeg. Nå har det seg sånn også at faren ikke kan prates til. Det blir konstant skriking og klaging og beskyldninger.

 

Men for situasjonen vi er i dag så bor vi et stykke unna hverandre, med hvert vårt liv, nye samboere og barn på alle kanter. Jeg har jobbet hardt for at datteren min skal få det trygt og stabilt og ikke føle seg utenfor. Faren derimot er mye sint på henne for ingenting og prøver å kjøpe seg endel fri fra å finne på ting med henne. Men sånne ting får jeg ikke gjort noe med siden det ikke går ann å prate med han på noen måte.

Jeg vet også etter loven at han kan kreve en ettermiddag i uken og annehver helg. Men det må tolkes om det er mulig i praksis..? Har foreslått at han kan godt komme til vår kommune og hente henne på skolen for å finne på noe med henne på ettermiddagen og heller levere henne hos oss igjen på kvelden (til rimelig tid). Men det gidder han ikke fordi det er for langt. Hvorfor skal han da kreve den dagen i uka?? Jeg vil jo at hun skal ha et godt forhold til faren sin, derfor har jeg vært fleksibel i forhold til ferier osv. Han har fått hver dag det er mulig å ha, som f.eks vinterferie, høstferie, ekstra i jula (vi deler jula og nyttår og deler påsken), han har fått minst 3 uker i sommerferie med henne OM han har ønsket.. noe som ender opp med en telefon 1 uke før han har bestemt at han skal ha henne.. uten planlegging. Noe som gjør det vanskelig for oss å planlegge noe. Så jeg har aldri holdt henne tilbake på noen måte. Uttalelsen min var i bekymring for den ene dagen i uka han ville ha henne med hjem (12 mil en vei) etter skoletid for å så kreve at vi henter henne og kjører henne hjem selv. Da lurte jeg på hvor betegnelsen "for barnets beste" var... Jeg har ikke noen gang nektet han samvær. Har heller oppfordret til mer OM han har hatt mulighet og lyst.

 

Men nå lurer jeg på om noen vet om jeg kan ta kontakt med rådgivning og spurt om et møte for meg selv, uten han.. Fått hjelp til å utforme et "forslag" til avtale etter lovens krav og sendt til han. Han vil da får mulighet til å vurdere selv OM det er en avtale han vil ha... og så komme med innspill om andre ting?? Noe som har gjort noe sånt? Jeg vet at i en mekling sammen med han vil bare bli skrik og bråk fra hans side. Det har jeg erfart fra før.. noe som endte opp med at megleren ga han opp helt siden han ikke fikk noe vettug ut av han... Jeg vil bare det beste for barnet mitt og vet at samvær med far er viktig. Men jeg trenger hjelp til å få han til å forstå at han må tenke på henne og ikke på å bryte meg ned og knekke meg...

 

Dette ble langt igjen. Men det er en sak som frustrerer meg og jeg trenger litt innspill fra andre. Setter pris på svar som kanskje kan være fra de som sitter i situasjoner som faren hennes gjør. Og fra de som er i min situasjon...

Takker igjen for innspill fra de som har skrevet inn her....

 

Hilsen HI

[junijente fikk julijente]

Du kan nok kontakte familievernkontoret e.l. og få en time for deg selv ja. Anbefaler deg å ringe og høre om dette, det verste som skjer er jo at de sier nei. Men mannen min venter på en sånn time, så det går nok bra for deg og :-)

Vil også få si at det ikke virker som om barnefaren tenker så langt. Om han synes det er for langt for ham å reise til deres hjemsted for å møte datteren, så er det vel i alle fall for langt for barnet. Stesønnen min synes innimellom det er langt nok å reise 2 mil til oss en dag i uka tror jeg, og jeg er støttekontakt for en gutt som har 14 mil til mora, og synes det er håpløst langt annenhver helg. Så barn opplever ikke den avstanden som helt uproblematisk selv om de skal til mamma eller pappa, og egentlig gleder seg til det.

[januarsurprise]

Jeg fikk time for bare meg på familievernkontoret. For meg funket det kjempebra (var en annen årsak enn for deg da). Men slik jeg forstod det er det to fam.v.kont. her i området, og det var bare det ene som tok i mot enkeltpersoner, det andre tok bare imot par. Jeg ville absolutt prøvd det.

 

Lykke til :0)

[Anonym bruker]

Takker for innspill og meninger på innlegget mitt..

 

Nå skal jeg ta telefoner og få en avtale i boks med barnefaren.. så får vi forholde oss til den etterpå.....