Han klikket fullstendig i natt...

[Anonym bruker]

Hei, jeg har en sønn på to år som er så utsatt ved forkjølelser - han blir veldig tett og tungpustet, sover dårlig, er utilpass. Men han har vært hos spesialist som avviser astma eller andre diagnoser... Og han har aldri hatt ordentlige infeksjoner, aldri forhøyet CRP eller behov for antibiotika. Egentlig har jeg 3 veldig over middels friske unger, vi har aldri blitt rammet av omgangssyken en gang! Så det hele er ganske diffust - men at han plages nokså ofte og mye mer enn de andre barna mine, det er sikkert.

I natt våknet han kl. 00, kom inn i foreldresengen, fikk en skje Efedrin og roet seg fort. Trodde jeg. Kort tid etter spratt han opp, fullstendig rabiat og hysterisk. Gråt, hylte, slo rundt seg, kastet kroppen bakover, var som en stålfjær i armene mine. Det var så fælt. Han ville bare ut av rommet. Det høres kanskje ille ut, men intuisjonen min sa "vær ROLIG, hold ham mildt men fast inntil deg, ikke gi deg". Så vi ble i sengen til han omsider roet seg, etter 30 min kanskje. Laaange 30 min. Så lå han og vridde og vendte på seg, pustet tungt og "trengt".

Dette sinnet hans skremmer meg sånn! Han kan bli så frustrert at han BITER seg selv i armen, slår seg i ansiktet. Hva er dette? I barnehagen sier de at han er en rolig, selvgående unge med god apetitt. Men at han er tung å vekke - han spretter liksom ikke bare opp og stråler til verden, hvis han ikke får våkne langsomt blir han helt krakilsk og utrøstelig. Vil ikke bli holdt, strøket, skal bare ligge alene og skrike. Det er det at han biter seg selv, og at han ikke er mottagelig for nærhet når han er sint som skremmer meg. Kan han ha fått reaksjoner på at vi foreldrene har hatt en tung periode med mye konflikter? Ikke alltid like flinke til å spare diskusjonene til etter leggetid... Jeg føler meg som en forferdelig mor, og er redd jeg har ødelagt psyken hans for godt... Det første året med sønnen min var også ganske slitsomt, for han sov urolig på natta. Sov ikke sammenhengende på natten før 18 mnd. Det var slitsomt, og vi hadde ikke alltid like "god kjemi", jeg har vært sint på ham og vet ikke om jeg alltid har klart å skjule det. Huff, jeg har så mye dårlig samvittighet. Er det for sent å rette opp evt. skader?

Må si at han er fysisk sterk, veldig god appetitt (vi spiser bare hjemmelaget, "ren" mat, lite sukker), verbalt og motorisk sterk, stort sett blid og veldig god venn med storesøsknene. Så det er jo ikke bare svart...

[Gjest]

Når det gjelders nattas "anfall" kan det være pga hostesafta. Jeg har hørt, og opplevd med dattera mi, at raserianfall kan være en bivirkning av efedrin.

 

Når det gjelder det andre, er jeg sikker på at du ikke har ødelagt psyken hans, men er den beste mamma'n han kan ha!

 

[alvis]

Jeg har en gutt på snart 3 år som har nattskrekk. Det gir samme symptomer som gutten din hadde. Han hyler og skriker og slår alt og alle. Da han var mellom 1-2 år hadde han 1-2 anfall hver eneste natt men nå de siste halveåret har han ikke hatt det i det hele tatt. Han er vanskelig å vekke på dagtid og hvis han våkner "for tidlig" er han umulig å ha med å gjøre. Han er sint og slår og skriker. Vi må bare gå fra ham og la ham roe seg selv. Det samme er hvis han er trett. Da blir han som forvandlet...sur og sint og slår og biter. Alt dette blir forsterket da han er syk. Han har også vært mye plaget med forkjølelser og tett i brystet men mye av dette har gitt seg etterhvert han blitt eldre.

 

Jeg tror ikke du har ødelagt gutten din. Jeg tror bare det er hans måte å reagere på da han er trett og da han ikke mår bra. Nattens anfall kan være nattskrekk eller mareritt eller kanskje biverkning av efidrin.

 

Masse lykke til

[Anonym bruker]

Hmm, for det første så har jeg villet bytte lege.

Sånn at noen andre også har fått sett på han.

Så har jeg villet hørt med noen lege/helsesøster ang den selv skadingen.

Det synes jeg ikke høres naturlig ut og har derfor villet sjekket det opp.

Må jo være noe som VIRKELIG plager han når han får et sånt annfall.

[Anonym bruker]

Å ja ikke for å være stygg nå, men barn kan absolutt ta skade psykisk om foreldrene krangler ofte så barna hører på.

De bli utrygge og usikre!

Men håper for all del at dere ikke gjør det lengre nå da:o)

Å ja, jeg tror det går an å bygge opp tilliten igjen.

[Anonym bruker]

Tusen takk for det :-) Jeg slutter aldri å være fascinert over dette forumet, der man kan få så mange konstruktive ledetråder på ting en lurer på. Og sønnen min er allerede i bedre humør. Heldigvis :-)

[Anonym bruker]

Tusen takk for fint svar. Slår og biter sønnen din seg selv også? Må si at dette ikke har skjedd ofte, har sett det kanskje 10 ganger totalt. Men det er uansett ganske skremmende å se på. Selvskading kan bl.a. være en måte å få oppmerksomhet på. Men jeg synes vi koser og nusser og SER ham hele tiden, jeg...

[Anonym bruker]

TAkk for ærlig svar. Nei, vi forsøker å roe oss når ungene er tilstede. Og vi har heldigvis fått en bedre dialog, kanskje handler det også om å komme over "småbarnskneika". Ting blir jo litt enklere etterhvert...