Er så utrolig nedfor om dagen... (beklager langt)

[Anonym bruker]

Føler jeg er i ferd med å gå på veggen... Er så sliten, mye fordi babyen min våkner x antall ganger i løpet av natten.. Videre føler jeg samboeren min stiller så lite opp... Virker som det viktigste for han er å fortsette det livet han hadde før..., han er på fest/konsert ol omtrent hver helg, reiser mye bort til kompiser som bor et stykke unna i helgene, er på hytteturer osv... Ettersom alle mine venninner er single, blir det til at jeg sitter mye hjemme alene i helgene. For all del, sambo har jo hatt babyen vår noen ganger så jeg har truffet venninner, men det er ikke SÅ mange ganger..., dessuten har jeg ikke det store behovet for å dra fra gullet mitt særlig ofte. Likevel føler jeg at mitt liv er blitt snudd på hode etter vi fikk barn, mens han bare fortsetter å leve slik han alltid har gjort uten å ta noe særlig hensyn..

 

Jeg føler meg utslitt, å skulle så gjerne sett at han kunne tatt litt hensyn til det, og vært hjemme i helgene så jeg kunne få sove ut litt, men nå skal han bort i helgen igjen.. Får litt følelsen av at han tenker at hun går jo bare hjemme liekvel, har jo ikke så stor grunn til å være sliten.. Jeg er ung, men føler meg likevel som en kjerring fordi jeg må si ifra til han hele tiden.. Har tatt dette opp med han før, da ble han lei seg, men har ikke gjort noe for å endre seg..

 

Føler meg så kjedelig om dagen også, er jo ikke akkurat så mye å fortelle fra livet sitt når man bare går hjemme (utover hva babyen har gjort idag). Han maser hele tiden om at vi gjør så lite, og bare sitter hjemme hele tiden.. Blir så forbanna da, fordi HAN først tok initiativ til barn, og jeg sa SÅ mange ganger at livet ville bli annerledes da.. Og sexlivet er mer eller mindre ikke-eksisterende (og i motsetning til alle andre her inne, er det ikke min skyld...)

 

Uff, måtte bare få ut litt, føler det er enklere å ta dette anonymt her, enn å snakke med noen...

[Anonym bruker]

Jeg har vært i dine sko...

Når min sønn kom til verden var samboer nesten aldri hjemme. han festa ikke så mye, men var ute og jobba mye mer enn før.

Jeg tok dette opp med han om og om igjen, men han forsto ikke problemet.

Etter 6 mnd som "alenemor"(det var det jeg følte meg) så begynte han og forstå litt mer. I ettertid har jeg forstått at han var litt redd.

Redd for det nye livet, og redd for å bli innestengt med babyen. Nå som han har blitt større, så er det mye pappaen kan hjelpe til med som han ikke kunne før..

Pappaer kan kanskje føle seg litt hjelpesløse siden babyen er så avhengig av mammaen sin..

Jeg ville prata med samboeren din igjen jeg. Og hadde absolutt ikke akseptert det. Du trenger hvile du også, og det er ikke bare og gå hjemme.

Det er nok en grunn til at man sier at å være hjemme mor er som to fulltidsjobber:) Det er noe mannfolk sjelden forstår:)

Men hvertfall i min situasjon, så ble det bedre jo større barnet ble..

[line_n & sara]

huff, nei, du mååå ta dette opp med han igjen!! legg det frem på en saklig måte, og unngå at det utarter seg til en krangel. blir han defansiv, ta en timeout og ro han ned! en krangel vil nok ikke løse så mye.

 

du kan feks fortelle han at når man har familie, kan man ikke reise bort hver helg/overnatte, han har forpliktelser hjemme!

 

det er såå viktig at du tar tak i dette så tidlig som mulig, du kommer jo til å ta springfart i veggen dersom det ikke skjer en forandring!

 

har du ikke en barselgruppe du kan være litt sammen med på dagtid?

eller andre dibbere fra samme sted?

det kan fort bli kjedelig å gå hjemme hver dag, alene med baby.

bor du i eller inærheten av oslo, er det masse tilbud for mammaer i permisjon!

 

uansett, du må ta det opp med samboern din! tror det er kjempeviktig at dere finner en løsning!

 

[Anonym bruker]

Hvorfor stikker han fra dere i helgene da? Dere er jo en familie.. Jeg sier ikke at man utelukkende skal være sammen hver eneste helg, men det bør jo være et ønske å være sammen som familie også.. Det virker ikke helt som om han har fått med seg at barn betyr endring.. Det trenger jo ikke være bedre eller kjipere enn før, bare annerledes:)

 

Krev at han bytter ut noen av byturene sine med familie-aktiviteter. Det er jo denne lille kjernen som skal være pri én nå, og det kommer han kanskje til å forstå etterhvert..

 

Ikke meninga å skryte av min samboer (tro meg, han har driti seg ut han også), men han velger bevisst bort kompisaktiviteter for å være sammen med oss. Han savner oss når han er på jobb hele dagen, krever daglig oppdatering og utvikling ("har hun bæsja idag?".. Hehe..) og vil helst være sammen med familien sin..

 

Det er ikke meninga at du skal sitte hjemme alene med poden, det er ikke rettferdig. Du har rett til å kreve noe, du er ikke kjip kjerring om du krever at han skal prioritere familien sin foran kompiser.

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

HI her, takk for konstruktive tilbakemeldinger! Godt å høre at noen har hatt det likt og at det har gått over. Da er det jo håp liksom, særlig siden mannen min egentlig ikke er noen sånn typisk håpløs mannemann der det ikke er håp:)

 

Får vel prøve å snakke med han igjen, selv om jeg kvier meg for det siden det har vært oppe før liksom..., men kan vel ikke bli verre enn sånn jeg føler meg nå...