J Jehovas Vitner

[Miss Misantrop]

Jeg regner med at dette innlegget også var fra deg, bare på et annet forum. Skjønner at du er fustrert. Og situasjonen din er vanskelig. Vil egentlig berømme deg littegrann fordi du faktisk bryr deg så mye om din stedatters ve og vel. Jeg tenkte som så at livssituasjonen deres er såpass spesiell at dere kanskje burde ta kontakt med en psykolog for å få litt råd og tips.

Mvh den j.... misantropen. Lol.

[Anonym bruker]

Jeg regner med at svaret ditt er til meg... Ja, hvem i huleste har greie på slike ting!!!!!! Virker ikke som det er så mange som er i samme situasjon som oss.. Mitt råd til meg selv er å la henne snakke, føle og mene det hun vil.-så viser jeg at jeg kan gi kjærlighet, sette grenser og holde ord. Moren har nemlig en tendens til å ikke holde det hun lover også..Dette er et veldig vanskelig tema og har så mange eksempler i dagliglivet som er utfordrende... Synes det er helt feil å gi oss råd om å la henne kun være hos mor, slik at hun ikke skal bli så forvirret. MEN, hva vil hun da tenke om oss. Vi er jo så glad i henne og kan ikke være borte fra henne mer enn vi er! Dessuten ville jeg aldri tilgitt at min far holdt seg unna, uansett grunn. Det er IKKE bra. Prøver oss frem og får ta det som det kommer. En dag vil hun sikkert ta et endelig standpunkt og da er vi også der for henne. UANSETT...