Vurderer sterkt å gå fra han :,(

[minnimi]

Er så lei meg nå.. Har egentlig vært det de siste to årene, men har holdt ut pga sønnen vi har i lag som jeg var gravid med da problemene begynnte.

Føler meg så tilsidesatt, og det har jeg som sagt vært i to hele år nå.

Har snakket med han utallige ganger, og fortalt hva jeg føler. At jeg er ensom og deprimert fordi jeg aldri får den oppmerksomheten man burde få når en er i et forhold. Lidenskap eksisterer ikke, og det er et under jeg er blitt gravid igjen for å si det sånn.

Prøver meg på han ofte, men får 95% av gangene avslag. Og det sårer så.

Kommer jeg mot han for å gi han et kyss, viker han seg unna. Og jeg får aldri ta på kroppen hans, uansett når og hvor. Fordi det kiler sånn sier han..

Vi har ikke nærhet. Og det gjør så vondt at mannen jeg elsker ikke vil at jeg skal holde rundt ham engang.

Han sier han elsker meg over alt, og ikke vil miste meg. Han er snill og god, men vi kommuniserer ikke lengre.

Han er stille hele dagen, sier ingenting nesten og ser bare på discovery på tv. Det er sjelden han gjør noe med barnet vi har fra før, og da må jeg be han om det, nærmest mase.

Det er så trist.. Vil ikke gå fra han. Vil ikke bli alenemor. Kommer ikke til å klare å bli alenemor til en 2 åring og en nyfødt tror jeg.

Men jeg orker ikke være i dette forholdet mer. Jeg er så nedbrutt psykisk nå. Føler meg som den feite, stygge "kjærringa".

Hvordan skal jeg klare å gå fra mannen jeg elsker så inderlig høyt?!

Sitter bare å griner og griner.. Føler meg som verdens verste mor som "tar fra" barna mine faren deres om jeg skal gå fra han. Føler jeg bare er egoistisk og tenker på meg selv.

Vet ikke hva jeg skal gjøre lengre... Og jeg skjønner meg ikke på han. Han vil ikke miste meg sier han, men alikevel gjør han ingenting for at vi skal få det bedre.

Hva ville dere gjort? Er det verdt å leve ulykkelig med en mann for barna sin del..? og ikke minst økonomisk. Jeg har ingen jobb nå, og vet ikke hvordan jeg skal få det til å gå rundt med et barn og en til på vei om jeg går fra han..

[Miss Misantrop]

Hei, det er forferdelig å gå å være deprimert over samlivsproblemer, økonomiske problemer og selvtillitsproblemer. Nå skal jeg skrive noe som mange vil være dypt uenig i. Dette er mitt råd til deg;Ta først en tur til legen, forklar situasjonen. Kanskje finnes det en klinikk du kan bo på en stund (har jobbet lenge ved en av de og det er nettopp mennesker som deg de er laget for. Mennesker som har et liv, men bare har fått en knekk ofte tilbys her også samlivsterapi) Sosionomer får orden på økonomien deres hvis det trengs. Kanskje har du rettigheter på penger du ikke engang vet noe om. Hvis du ikke vil dette kan det være antidepresiva og få hos legen, også en rekvisasjon til psykolog. Jeg skulle gjerne selv hatt en betalt venn og lempe mine bekymringer over på, dessverre reiser jeg for mye til å ha en fast psykolog. Mitt råd er, ikke ta noen avgjørelser i forhold til din partner nå mens du er gravid. Vent til hormonene har stillnet litt. Da er det også lettere å forholde seg sakelig til hva som trengs å forandres.

[ambumamma]

kanskje dere burde gå til noen profosjonelle å få hjelp. Snakke med han og si at du faktisk vurderer og gå fra han. Si at det hjelper ikke at han sier han elsker deg så lenge det ikke er noen lidenskap der.

 

Samtidig må du huske at graviditeten kanskje forverrer disse tankene litt.

 

Jeg tror at barna vil kunne ha det like godt selv om dere ikke bor sammen. Det spørs jo helt hvordan dere klarer å samarbeide.

Bedre med to lkkelige adskilte foreldre, enn to som er ulykkelige og ender opp med å bare krangle.

 

Men tenk godt over det, og kanskje det kan hjelpe med en terapaut. Kanskje mannen din trenger å høre det fra en annen, at han faktisk må bidra med litt og kunne vise litt følelser

[Anonym bruker]

For meg så høres det ut som han sliter med depresjon... Noe som går hardt utover deg. Har samme problemet selv, men han gikk fra meg for han klarte ikke å være den kjæresten han ville være...Jeg vil anbefale dere å søke profesjonell hjelp. Min ex nekte dette og vil ordne opp i dette på egenhånd men det gjør alt bare verre.

Vet akkuratt hvordan du har det, og det er veldig slitsomt. Det går utover din livsglede og selvtillit,

Om det ikke løser seg så er det mange støtteordninger der ute som kan hjelpe deg og barna dine økonomisk.

Lykke til!

[frøkendings *fødeklar!*]

Trist å høre hvordan du sliter i hverdagen!

Er enige med de her som foreslår at du må snakke med din samboer om hvor alvorlig dette faktisk er for deg. At du vurderer å bryte ut fordi du føler at han ikke tar problemene alvorlig.

Da gir du han/dere en siste sjans til å få hjelp og til å rette opp igjen i det hanglete forholdet.

 

Greit at en kan bli litt "tullete" av hormoner, men du har jo ikke gått gravid i 2 år....

 

Skjønner det er vanskelig for deg å se klart i den situasjonen du befinner deg i, men OM du blir alenemor så kommer du garantert til å klare deg helt fint!

Har selv vært i nesten samme situasjon som deg for 7-8 år siden (med 1 barn på 19 mnd og 1 nyfødt) og tenkte også når eg var på mitt laveste at dette kommer eg ikke til å klare!

MEN, når eg endelig kom meg ut av det forholdet som gjorde meg ulykkelig gikk det et lys opp for meg, eg klarte meg faktisk helt fint! Og for en styrke dette har gitt meg videre i livet.

 

Eg sier klart NEI! Det er ikke verdt å leve ulykkelig med en mann for barna sin del. Her har eg sterke meninger som eg sikkert får pepper for:)

Barna senser så utrolig godt hvordan vi har det, ulykkelig mamma gir ulykkelige barn! Om du velger å bli i et forhold som gjør det ulykkelig så gjør du ungene en bjørnetjeneste. Du er IKKE en dårlig mor om du går fra samboeren din, la ingen fortelle deg det! Tvert i mot!

 

Når det gjelder det økonomiske så finnes det en masse ordninger for deg som alenemor. Så ikke ta sorgene på forskudd der. Du vil klare deg!

 

 

[The_Baby_Container_4Trimester]

Jeg er sikker på at du får det mye bedre alene. Uansett hva du tror nå. Det er han som ødelegger selvtilitten din og får deg til å føle deg stygg & gammel. Han er helt klart deprimert.

Flytt vekk fra den utrolig negative innflytelsen og så tar du en dag av gangen. Livet er for kort. Du kommer ikke til å andgre, og skal du bli lykkelig igjen, må det skje en forandring. Du kan ikke forandre han, men du kan flytte på deg.

 

[Mamma`n til Trym]

Du vet at det å bli avvist er mye verre enn å ta seg litt fri fra sambo så han får ordnet opp i det som plager han. Du kan uansett ikke ha det slik! Jeg har vært oppi helt lik situasjon som deg, men det ble til at jeg flyttet for godt og du tar ikke fra barna faren sin. Du må tro på at du klarer deg, og systemet er der for å hjelpe deg økonomisk. Det skal du ikke bekymre deg over.

Samboeren til ei venninne av meg slet med depresjoner og hun valgte å flytte fra han en stund inntil han var klar for å oppta forholdet igjen. Men dette var noe hun måtte gjøre for sin egen del og for sønnen deres. Han skjønte alvoret da hun flyttet ut og begynte med medisiner og i terapi. De elsket hverandre men kunne ikke leve sammen under slike omstendigheter og etter noen mnd så var forholdet bedre enn på lenge.

Jeg råder deg til å tenke langsiktig, du må tenke på hva som tar energien fra deg og hva som er best for deg og barna. En utslitt mamma er stort sett ingen bra mamma. Du trenger ikke forlate ham for alltid, men kanskje det hjelper med et pusterom og så han forstår at dere er to i dette forholdet.

[mamma til 2 skjønnheter]

Kansje det hjelper bare å bo hver for seg en periode. Man blir blind for hva man har når man lever tett oppi hverandre.Dere har nok kommet inn i en ond sirkel som det er vanskelig å bryte ut av, men ønsker dere lykke til og jeg tror nok dette kan løse seg med god insats.

[Anonym bruker]

Så leit å høre! Det er definitivt noe dere må ta tak i. Skjønner jo at du har forsøkt å ta det opp med han mange ganger og at han ikke blir bedre. Har dere snakket med samlivsterapeut? Foreslå det for han og at det er høyst nødvendig for at det ikke skal ende med brudd mellom dere. Virker jo som han ABSOLUTT Ikke vil at det skal bli slutt mellom dere, så da må han kunne bli med på noe sånt for å virkelig forstå at du mener alvor.

 

Barn forstår godt når foreldre ikke har det godt sammen og i noen tilfeller tror jeg barn også vil få det bedre om mor og far ikke bor sammen. Kjenner faktsik flere tilfeller av dette (bl.a min egen mor og far, vi fikk det mye bedre alle 4 da de skilte seg!!) Så det skal du ikke ha dårlig samvittighet for hvis forholdet deres gjør at du bare er lei deg, merker barna dine det! Jeg er derimot enig i en over her som sier at du ikke bør gjøre noe SÅ drastisk som å forlate han nå mens du er gravid eller rett etter fødselen, da disse hormonene kan spille oss rare puss.... Men å gå i terapi ville jeg gjort med en gang!!

 

Masssse lykke til! Jeg heier på dere!!!

[Anonym bruker]

Oj, dette var som om det skulle være tatt ut av min egen hverdag.

Min er på akkurat samme viset, jeg ber så instendig om ikke han kan klare å vise meg hva jeg betyr for han, og det skal ikke mye til. Et klapp på kinnet i ny og ne, et kyss utav det blå, en klem å to sterke armer å søke tilflukt inni når en føler at alt ikke er greit. Forståelse og støtte. Min kjære sier også han elsker meg høyere enn noe annet her i verden, og at han vil ikke at dette skal gå galt, men han klarer ikke gi meg det jeg trenger for å fungere 100% i et forhold. Jeg trenger å føle meg verdsatt og elsket. Jeg har et barn fra et tidligere forhold, som han har tilknyttning til men ikke så sterk som jeg ønsker, men jeg kan ikke tvinge han til å gjøre ting han kanskje ikke er i stand til selv, (som å vise følelser) Vi venter vårt første barn sammen og jeg undrer på hvordan dette vil gå, barnet er høyt ønsket fra han, også fra meg men litt mer vemodig, med tanke på om jeg kanskje ikke klarer å gi dette barnet en lykkelig oppvekst med to foreldre som kan vise hverandre at de er lykkelige, hvordan blir det da for barna? Vil gjerne at mine barn skal vokse opp i et hjem der det er lov å vise følelser, en skal sette pris på hverandre!

Vi har sex omtrent 2 ganger i mnd, that`s it, og for meg er ikke dette nok, jeg tørr ikke lenger ta initiativet for jeg takler ikke avslaget, derfor tar jeg avstand til han... men gud så høyt jeg elsker denne mannen!!!

Hva kan en gjøre, vil ikke gå ifra han, men kan jeg fortsette å være sammen med han? Skal en trosse sin egen lykke for å gi den til han?

*sukk* jeg skjønner så absolutt dine følelser oppi dette og jeg håper for guds skyld du klarer å ta valget som er rett for deg og som gir seg selvtilliten og respekten tilbake!!!

Det er enklere å gi råd til andre enn å ta tak i sine egne problemer... tro meg, jeg vet.

 

Lykke til!!

[Anonym bruker]

Litt "godt" å vite at jeg ikke er alene om dette.

Er nemmelig AKKURAT på samme viset. Han sier han elsker meg og kan ikke leve uten meg osv... vi har sex max 1 gang i mnd, og han tar ALDRI initativet! Eneste han gjør, er å sitte på data'n, å spille spill dagen lang, fra han kommer fra jobb til langt uttpå natta. Er så frusterende, men har på en måte lært meg å leve med det, så er ikke så "ille" lengere liksom. Har vært sammen i snart 3år, og har vært slik i 2 av årene. Har flyttet fra han 2 ganger før, fordi jeg ikke orket mer, men da kommer han og er så skjønn og nydelig for å få meg tilbake, og jeg som elsker han så høyt, flytter sammen med han gang på gang. Et under at jeg har blitt gravid, siden vi har så lite sex. Var ikke noe vi prøvde på, gikk på pillen, men han har mast om barn fra dag 1, så har et lite håp om ting kanskje endrer seg da. De siste par-tre ukene har han faktisk vært litt mer kjærlig, kysser meg før han drar på jobb og slikt, uten at jeg ber om det.. og idag ringte han for å si at han elsker meg. Rødmet jo når han sa det, for det kan jeg ikke huske sist han sa!! (på eget initativ) Så har et lite håp da:)

 

Har snakket med han 100 ganger om dette, men er ikke noe problem mener han osv... "er bare en periode nå, har mye å tenke på" osv...

En periode på 2år liksom... jaja...

[Anonym bruker]

For meg høres det ut som dere sitter på hver deres side og er ulykkelige, menn har en helt annen måte og tenke på enn vi kvinner. Du er også gravid med masse hormoner og dermed enda mer sensitiv og følsom. For meg høres det ut som du vil egentlig at dette skal gå men at dere har problemer med kommunikasjonen. Jeg syns det blir for lett å bare gå fra han, et forhold har både vonde og gode sider og man må jobbe aktivt sammen for å få det til å fungere. Hvis jeg hadde vært deg ville jeg tatt ham med til familierådgivning og prøvd å fått i gang kommunikasjonen. Hvis dere ikke kommer no videre etter rådgivning ville jeg heller tatt disse drastiske takene....

 

Har selv vært i sammen med en slik som mannen din for mange år siden og jeg tok den letteste veien ut, og jeg angret meg, når jeg da ville ha han tilbake, ble det aldri det samme igjen og han ble bitter og sur .....ble såklart slutt...

[Anonym bruker]

Har tro på å holde sammen for barnas skyld. Mine foreldre gjorde det, jeg er evig takknemlig og nå har de funnet ut av det og har en fin alderdom sammen. Alt er ikke om lidenskap. Anbefaler boken, "hvor skal vi gjøre av meg" av Simen Flem Devold. Lykke til. Ps Ser at mange kvinner syntes de får for lite sex. Jeg tror den mannelige kjønnsdriften er voldsomt oppskrytt. Min erfaring er også at jeg generellt ønsker mere sex en min partner. Det er vondt å bli avvist, men tror vi får la være å ta det så personlig.