Føler att amminga er ekkel. Uff, er det bare meg?

[Anonym bruker]

Er i uke 37 nå, og er akkuratt ferdig med svangerskapskurset. Vi har både sett video og fått informasjon om amming..

Men jeg gruer meg nesten til og amme, det føles så ekkelt, og småperverst. Herregud, er det noe galt med meg??

 

Jeg vil jo amme barnet mitt, men det føles så rart når jeg kjenner på att babyen skal suge på brystet mitt.

[Anonym bruker]

Hei.. det er nok ikke noe gale med deg!!

Jeg føler det akkurat på samme måte!!

Huff.. men jeg tror det faller litt mer naturlig når du har bebien i armene, hvis du skjønner...=) Det går seg nok til:)

[Frida__]

Vet dere, det er ingentingen galt med dette. Selv har jeg det ikke sånn, men har stor respekt og forståelse for de som får mye pepper pga av dette. Gjør akkurat det som er best og faller mest naturlig for dere. Ikke la noen presse dere eller gi dere dårlig samvittighet for noe dere vet best.

Stol på dere selv.

[Anonym bruker]

Åhe:) Det var veldig fint sagt av deg!!!

Tusen takk for din forståelse:) Gid det bare var fler av deg!

 

[Anonym bruker]

Jeg har også tenkt på dette. Gruer meg, men håper det går bra. Er innstilt på å amme, men det virker så "rart" liksom. Er også litt beskjeden av meg, gruer meg til å amme fremfor hvem som helst. Men barnet må jo ha mat, og det tar jo noe tid å amme, kan ikke stikke av hele tiden. Håper dette er noe jeg bare tenker på nå, og som går over når babyen er født. Gleder meg veldig!

[lucky3]

Til dere som ikke har ammet før - dere har virkelig noe å glede dere til, ikke grue dere til. Det er en grunn til at ammingen er det mange som ikke skal ha flere barn savner mest og det har ikke noe med perversitet å gjøre. Å å til å amme barnet sitt er gir virkelig en nærhet til barnet ditt som ingenting annet gir. Det kan være pesete av og til at babeyn er så avhenig g av deg og kanskje litt vanskelig for de sjenerte å ta frem puppen i andres nærvær (ikke vanskelig å dekke seg til litt), men det er verdt det og det beste er de stundene du sitter hjemme og kan roe ned og bare se på barnet ditt mens du ammer og vite at alt det vokser er pga næringen den får fra deg. Dere kommer nok til å se at det er en veldig fin og naturlig ting når dere kommer til det:)

[Anonym bruker]

Jeg har det også slik. Brystet mitt er altid noe som jeg/vi beføler når jeg koser med meg selv eller vi skal ha sex. Ekkel tanke på at jeg blir opphisset av å beføle brystet og så skal jeg plutselig mate ungen min med det. Æsj.. det er jo ekkelt. Regner jo med at det vil bli anderledes når jeg begynner å amme......

 

Sorry. tørr ikke singnere med nick.

[Anonym bruker]

Jeg har ammet to barn og skal til for tredje gang nå. For min del blir det litt som at brystet for en periode ikke er noe jeg forbinder med sex, men at det er forbeholdt barnet på en måte....Mannen vet han ikke kommer til å få ta på brystene så lenge jeg skal amme denne gangen ; )

Jeg beklager til alle dere som synes amming er så fint og flott, men sånn er det ikke for meg. Jeg gjør det kun fordi barnet har det best hvis det får morsmelk, hvis jeg skal være ærlig. Men jeg har lært meg noen triks; blant annet kan man "drapere" en gulpeklut over skulderen og hodet til barnet mens man ammer offentlig, da føler man seg ikke like eksponert. Og dessuten får barnet mer fred fra omgivelsene sånn, og blir ikke så distrahert ; )

-En annen ting: Ikke la noen presse deg eller gi deg dårlig samvittighet hvis du f eks ikke fikser å amme så veldig lenge - eller hvis det ikke går i det hele tatt. Hvis du synes det er for ekkelt tror jeg rett og slett barnet har det bedre hvis han/hun får flaske, de merker jo hvordan vi har det!

Hvis du klarer det, tenk at du skal prøve å få det til i tre måneder (det er de tre viktigste månedene), og gi deg selv lov til å revurdere igjen etter det. Da virker det kanskje ikke så uoverkommelig, og så kan det hende du innen da synes det går greiere enn du trodde.

Lykke til, og så håper jeg at du finner ut at det ikke var så verst allikevel ; ) (Og hvis ikke så er det også helt greit!!!!)

[Verdens peneste gutter er mine]

Ikke tenk på det som perverst. Brystene er der i utgangspunktet for å gi mat til barnet. Jeg vet det er lett å tenke at det er perverst men det er det mest naturlige her på denne jord å amme et barn. Ikke ta sorgene på forskudd, ingen vet hvordan amming blir før de har prøvd. Og klarer du det ikke så er det ingen skam å gi mme. Jeg gleder meg til å få amme igjen.

[Bollebærer]

Jeg følte også sånn før jeg fikk første. Var veldig innstilt på å amme "fornuftig" sett, men syntes følelsesmessig at det virket skikkelig ekkelt.

Men når jeg først prøvde var det ikke ekkelt i det hele tatt.

(I stedet var det super vanskelig og vondt de første ukene he he..

Husk på når det gjelder amming: Det er vondt og vanskelig til å begynne med-MEN DET BLIR BEDRE! Etter to uker var ammingen sånn som jeg hadde trodd -du bare slenger ungen på puppen og så går det av seg selv.) Og det var virkelig ikke ekkelt å amme!

[Anonym bruker]

Jeg føler det på samme måten, og jeg er andregangs! Ammet det første barnet mitt i ni mnd, fullammet i fem. Jeg hatat det som pesten den gangen, og jeg gruer meg skikkelig til det denne gangen også. Jeg synes det var utrolig deilig når jeg var ferdig sist, og endelig fikk kroppen min for meg selv. Tok lang tid før jeg klarte å være komfortabel med puppene mine som erogene soner igjen. Som hun over her ammet jeg fordi jeg visste det var det beste for barnet. Jeg hadde også hørt disse som romantiserer ammingen så veldig, og naiv som jeg var da trodde jeg at det var sånn det kom til å bli. Det var det altså ikke for meg, og til dags dato fatter jeg ikke hva som er så magisk med den ammingen, og ingen av mine venninner synes det var veldig spesielt vakkert heller.

 

I mitt hodet er det mer enn del av det å få barn, som man bare må finne ut av ,og hvis man vil og kan gjennomføre, og jeg kjenne jeg blir litt provosert av de som skal legge så veldig mye mer i det enn det.

 

Når det er sagt så er det annerledes enn man kanskje tror på forhånd når barnet ligger der, og man er igang. For meg var det hvertfall aldri ekkelt da, men mannen min måtte ligge unna puppene en god stund for å si det sånn.

 

Uansett, lykke til. Og stort sett alt annet enn ammingen er jo helt fantastisk når man blir foreldre da! Er mange fantastiske ting å se frem til. Stol på dere selv og kos dere masse, uansett hva dere velger av det ene og det andre ;-)

[*Timulia*]

Må bare si at det er deilig å se at det finnes så mange der ute som tenker på amming på samme måte som meg, og som ikke mener at det å fullamme i årevis er omtrent avgjørende for om du er en god mor eller ikke! Selv hadde jeg så lite melk at jeg måtte begynne med flaske til dattera mi etter 6 uker, HELDiGVIS hadde jeg en helsesøster som ikke "pesa" meg på amminga, "Kjør på med flaske!" Har venninner som omtrent har blitt syke av at helsesøster har sagt at de måååååå amme, og heller amme mye (hver time hele døgnet) for å få opp produksjonen! Det er klart morsmelk er sunt og veldig bra for barnet, men det blir da folk av de som er vokst opp med kun flaske og!! Lykke til damer! Puppen i været :-)

[Anonym bruker]

jeg tror nok at du føler det anderledes når babyen er der..

 

om du alikavel føler det er ubehagelig osv så er det jo ikke verre enn at du gir flaske når babyen er født...

[Anonym bruker]

Det er ikke noe galt med deg. Skjønner godt at tanken kan føles litt ekkel. Dete er jo så nytt og uvant. Men er sikker på at du kommer til å like det etterhver. Når man ammer skilles det ut "lykkehormoner" som gjør at du vil føle deg utrolig bra. Og nærheten du får til barnet kan ikke sammenlignes med noe.

[Anonym bruker]

Helt enig med mager her. Skjønner ikke at det er så fantastisk å amme.... Jeg også gjorde det forrige gang,for babyen sin skyld og min egen (nedgang i vekt) men gleder meg ikke spes nå heller. Jeg bare gleder meg ti da jeg kan ha kroppen for meg selv....

Men selvfølgelig, kan jo hende opplevelsen om amming blir anderledes denne gangen! Håper det....

[Anonym bruker]

Nei, det er ikke bare deg. Jeg gruer meg faktisk mer til amminga enn fødselen!

 

Jeg er forbredt på at fødselen kan bli vond og vanskelig, men på en måte er det liksom det en fødsel skal være, også går det fort over igjen.. Amminga derimot føler jeg at alle gleder seg til. De ser i allefall ikke på det som noe problem.. Jeg gruer meg av to grunner: Som en over her beskrev det: plutselig skal mine to, kanskje aller mest ergogene soner, ikke være erogene lenger.. Jeg skal kunne bli klemt og klypet i av pleiere, og suget på av babyen uten å føle noen form for opphisselse ved det..! Det andre er at jeg gruer meg til å amme forran familien, kanskje mest den manlige delen. Svigerfar som aldri har opplevd at sin kone har ammet noen av sine barn.. Når jeg kommer hjem kan jeg jo gå på soverommet da vi har besøk og skylde på at amminga fungerer best da vi får fred. På sykehuset kan jeg liksom ikke rømme rommet heller. Derfor ønsker jeg meg fellesrom! slik at vi ikke kan ta med besøk inn dit og derfor håper jeg besøket bolder seg til et minimum, slik at jeg får ammet i fred!

 

Vil bare legge til at jeg er ei svært sosiel jente som egetlig har et veldig fint forhold til faminen min. hehe..

[Anonym bruker]

Jeg venter nr 4 og nå mens jeg går gravid kan jeg ikke tenke meg å amme. Brystene er følsomme og det føles rart, men når babyen kommer blir det det natuligste som finns. Har ammet de tre andre, men føler det sånn nå likevel. Ikke bekymre dere, det ordner seg.

[*H*]

jeg føler det også litt sånn.. håper det blir annerledes når baby kommer.

[Anonym bruker]

Jeg har hatt det sånn. Alle sa det kom til å forandre seg etter fødselen men, det gjorde det ikke. Mange sa jeg var egoistisk og ikke tenkte på barnet så lenge jeg ikke ammet. Men jeg klarte det rett å slett ikke, hadde det ikke noe kost i det hele tatt.

Så her har det gått i mme og har ingen dårlig samvittighet for det.

En fornøyd og lykkelig mor= en fornøyd baby

[Anonym bruker]

Jeg føler det på akkkurat samme måte og pga av dette kommer jeg nok til å pumpe veldig mye. Folk får si hva de vil mener jeg, det er til syvende og sist mitt valg.