Får ikke sove,bare gråter og gråter

[Anonym bruker]

Etter et tøfft svangerskap som endte i en tøff fødsel hvor både jeg og barnet holdt på å dø,valgte bf etter 6 år å forlate meg.Etter 9 uker på sykehuset kunne jeg endeligt ta ungen med meg hjem.Den dagen kom bf og sa at han ikke ville være med meg mer.Så her sitter jeg da alene med barnet på 4 mnd.synes hverdagen er ensom og at det er vanskeligt å glede seg over det lille barnet.Dette skulle vært ei lykkelig tid som en liten fam med barnet vi begge ønsket oss.Alle sier at jeg må jo forstå at det har vært tøfft for han og at jeg må gi ham tid og forstå ham.Nei,jeg vil ikke det!!Er tøfft å bli mor og,og ingen hadde forstått om jeg hadde forlatt dem oppi alt dette.Hadde jo aldri gjort det heller.Når jenta smiler eller gjør andre fantastiske ting har jeg ingen og glede meg sammen med.og det er trist.Menjeg håper det skal bli bedre etter hvert.Og oppi det hele føler jeg at jeg ser ut som et dass.Kiloene etter graviditeten sitter som spikret.Klærne passer ikke og jeg føler jeg ser ustelt ut selv om jeg nettopp har klippet håret og sminker meg hver dag.kommer til å være aleneresten av livet sånn som jeg ser det nå.Hvor skulle jeg kunne treffe noen?Har jo alltid ungen og er ikke intr i å gå på byn.Nett dating tror jeg ikke passer for meg da jeg ikke vil legge ut profil.Jeg vet jeg ikke er stygg,men føler meg sånn nå med de ekstra kiloene.Snufs!!Håper på bedre dag i morgen.

[Gjest Riga + snulla & vesla]

Ville bare sende deg en stor klem! Du har jo gått igjennom mye på en kort tid...har du fått noen oppfølging på sykehuset! Tror du hadde godt av å snakke med en psykolog eller en psykiatrisk sykepleier hvis du ikke gjør dette allerede. Håper også du har noen som kun tar din side av saken og som dere kan baksnakka barnefar med...det hjelper faktisk!

 

Og når det gjelder selvtilliten...du ser jo selv at du ikke er stygg, og det er du jo ikke selv om du har noen svangerskapskilo på kroppen!:-) Forskning viser jo at menn liker at damene har litt ekstra på kroppen enn at de er spinkle som disse modellene.

 

Forresten...fikk barnefar noen oppfølgning i forbindelse med fødselen? Forandra han seg liksom plutselig?

[bæstevænnen]

jeg vil gjerne gi deg en klem jeg og:)

så vil jeg si at jeg skjønner litt hvordan du har det selv om mitt tilfelle ikke er likens som ditt..

men jeg ble alene da jeg var tre mnd på vei med mini. og måtte gå gjennom hele svangerskapet uten mann,fødselen,barseltiden,det første smilet,den første latteren osv.

og jeg tenkte også at jeg kom til å bli sittende alene resten av livet mitt. følte mg fæl uansett hva jeg gjorde,passa ingen klær pga de ekstra kiloene som satt klistra etter fødselen..

og i tillegg hadde mini kolikk og gråt og gråt og gråt heele tiden.. kan jo trygt si jeg var sliiiten..gråt mye jeg og.

MEN nå er mini 6 mnd og jeg er bare gla jeg er alene med han! heller alene med han en sammen med en dustete barenfar. og jeg må bare si..barnefar til tulla di virka dustete etter min mening. som bare forlot deg på den måten uten å gidde å ta seg tid til å sette seg ned sammen med deg å snakke,forklare hvorfor å sånn.. dere har tross alt netopp fått barn sammen,og dere holdt i tillegg på å dø under fødsel.

nei fysjom før en fyr..

DU FORJENER BEDRE! sånn må du tenke:) og de små gledene over tulla di,kan du jo dele med familien og vennene dine:)

når mini gjør noe nytt,ringer jeg mamma og bestevenninna mi og forteller om det,og de blir like glad som meg og deler gjerne gleden sammen med meg:)

og det vil bli bedre,litt etter litt vil du føle deg bedre og ting vil bli lettere.

du kan jo snakke med psykolog og,for å få ut litt frusterasjon som riga her foreslår?

jeg selv gikk til tankefelt terapi,noe som hjalp meg enormt i min situasjon:)

 

og angående frykten for å være alene resten av livet,tenker jeg som så: er det en mann der ute for meg,så treffer jeg han. og gjør jeg ikke det,skal jeg alikevel leve lykkelig alene sammen med mini-for det er an som uansett er det viktigste i livet mitt,og det er han som gjør livet mitt fullkomment og verdt å leve:)

 

ønsker deg lykke til fremover med deg og tulla di:)

[Anonym bruker]

Jeg fikk inntrykk av at det tøffe svangerskapet ditt, ble nok mye tøffere for han å forholde seg til, den dusten. Han opplevde nok at det ble for mye, og enda verre blir det sikkert når babyen kommer, tenkte han.

 

Det er dessverre endel mannfolk som, som ikke har huet på toppen, men heller midt imellom, og de drar den veien, den drar.

 

Jeg hadde også et tøft svangerskap, og var sykemeldt de siste 3 mnd, og fikk tulla mi 1 mnd føør terminen i tillegg. jeg orket ingen ting, gr. anemi, kunne gjøre en ting om dagen, enten kunne jeg bruke alle kreftene og ha middag klar til han og barna, eller kunne jeg vaske klær, og da ble det take out den dagen. osv...... Han var forsåvidt forståelsesfull og hjalp tl. MEN han kan ikke ha vært så forståelsesfull, da han klarte å være utro mot meg, og gjøre hun andre gravid og. Nå tok hun andre abort da, men hva om hun hadde satt seg på bakbeina, og beholdt barnet. Jeg var lei meg for det ene og fordet andre og gråt, men jeg valgte å bli hos han, kanskje fordi jeg var sliten og hormonelt påvirket.

 

MEN tro me eller ei, nå som det gått nesten halvannet år, tenker jeg at det beste ville vært om vi hadde gått fra hverandre den gangen, siden det i ettertid hadde oppstått en "dal" mellom oss to, som bare vokser seg bredere og bredere ettersom tiden går...........

 

 

selv om du ikke sser det nå, alene med en liten baby, så vil det bare bli bedre og bedre. Jeg lever selv med motto, når ting bli så ille, at det kan ikke bli verre, så blir det bare bedre og bedre.

 

 

[Mamma+2]

Måtte bare svare deg...vi har opplevd mye av det samme. Her hadde jeg et tøft svangerskap som endte med fødsel 13 uker før tiden .og det var fare for oss begge...og påfølgende 13 uker på sykehus....det var tøft for meg- helt sikkert tøft for far og....MEN han hadde muligheten til å dra ut litt- skifte fokus...Vi holdt sammen...men mye ble endret etter dette...jeg var engstelig for sønnen ( som nå har vist seg å bli en stor og frisk gutt).

3 år etter ble jeg gravid igjen....selv om dette ikke var planlagt valgte jeg å gi det en sjanse.... Igjen et knalltøft svangerskap...som igjen endte i for tidlig fødsel...og jenta døde.. Men her fikk jeg da oppdaget sider av far jeg ALDRI kan tilgi han....mens jeg hadde ligget dårlig under svangerskapet hadde han innledet forhold til en annen.....og kort tid etter begravelsen pakket han og dro...........

 

Det er greit det mange sier at det sliter på fedrene også....men det er VI som kjenner det på kroppen både fysisk og psykisk...og for et ramaskrik det skulle blitt om vi hadde gått.....

 

Jeg er alenemor med sønnen vår....faren har han når han ikke har noe annet å gjøre- dyrker kjærligheten med hun han var utro med....

 

Vil si at jeg skjønner du har det vondt....jeg har slitt masse ( anbefaler deg psykolog----jeg ventet lenge med det...men viste seg vere kjekt- kom til ei dame som er knallkjekk å snakke med).

Etter jeg fikk det på avstand så har jeg innsett at jeg trenger ikke en mann som svikter i alvorlige tilfeller...da kan jeg likegodt vere alene.

 

Håper du har god hjelp rundt deg.

 

Og husk det er IKKE lenge siden du har født....det er lov å føle seg utilpass...gi det tid....kos deg med barnet. det kommer nok mer og mer når situasjonen får roa seg. En ny mann kommer alltids inn i livet ditt igjen om du ønsker...men ikke stress. Nå er det deg og barnet....så ta dette med kjærlighet når du er klar for det...

 

Sender deg en STOR trøsteklem....