Hjelp hjelp?? :(

[Anonym bruker]

Ungen min på 6 år min har møtt faren sin ca 10 ganger, blir kjempeglad for å se han, men så forsvinner han bare. Barnefaren har og en annen unge fra før av som han har 50 % annenhver uke. Dette vet ungen min og spør meg ofte hvorfor faren ikke kommer. Jeg har prøvd å forklare men det er ikke så lett. Noen som har gode råd til hva jeg skal si?

[Anonym bruker]

snuppa mi er bare tre år enda men jeg står i samme situasjon. vet ikke hvordan jeg skal få sagt det til henne etterhvert, men hos meg er det (for min del: heldigvis) ikke noe kontakt med barnefaren. han vil ikke. kommer nok til å prøve å forklare og så la ungen ringe pappa og spørre. vet at det er ubehagelig for pappa å få det spørsmålet, men bedre enn at du svartmaler ham for ungen. ungene er glade i sine foreldre uansett hva de gjør og derfor er det vanskelig å vite hva en skal si. hva med å avtale møte på familievernkontoret for å få snakka med barnefaren om hva dette gjør med sønnen? kunne det ha fungert?

[Anonym bruker]

HI her. Jeg har snakket mye med han. Gitt han flere sjanser til å ta seg av ungen sin, men han forsvinner plutselig hver gang. Han har alltid en grunn til å stikke, og så sitter jeg igjen der med et knust barnehjerte jeg skal trøste. Han gjør mer skade enn godt, jeg har en ganske sterk teori om at han tar kontakt hver gang han har dårlig samvittighet for at han ikke er til stede, og så stikker han når han har gjort det litt godt igjen eller når han ser at det går bra med ungen. Så jeg har faktisk ikke tenkt å gi faren flere sjanser. Vi fikk ikke et usselt kort til jul eller bursdag engang. Det sier jo litt om hvor mye han bryr seg. Jeg bare aner ikke hvordan jeg skal få ungen min til å forstå dette. Jeg blir helt utslitt hver gang jeg får spørsmålet og synes det er utrolig urettferdig at det er jeg som må svare på det. Jeg har sagt at det er ikke alle pappaer som klarer å gjøre pappa jobben sin og da må noen barn ha bare en forelder. Har sagt at dette er helt vanlig, vi har jo flere bekjente som er enebarn. Uansett hva jeg sier får jeg det samme spørsmålet igjen og igjen, akkurat som ungen klarer ikke å slå seg til ro med at faren ikke stiller opp. Jeg har prøvd å takle dette som best jeg kan men det er tydeligvis ikke bra nok.

[Anonym bruker]

anonym over her. det er bare å stå på. du takler nok dette bedre enn mange andre fordi du er åpen med ungen og prøver å forklare. ikke lett for en unge å forstå at pappa ikke vil ha kontakt. jeg gruer meg allerede til den dagen kommer (hvis den kommer) at han skal ta kontakt. hva med å ta kontakt med en profesjonell som kan snakke med ungen da? evt på skolen eller gjennom familievernkontoret. si at han sliter med å forstå og trenger noen å prate med. kan være det hjelper. vet ikke hva jeg skal råde deg til for føler sånn med deg!! er så enkelt for mannfolk å bare stikke av uten å ta noe ansvar for så å dukke opp når det passer dem og gjøre ungene usikre på alt. men uansett hva du gjør så er det det beste for ungen din!! du kjenner ham best og ingen andre kan komme og si at det du gjør er feil for det er det sannsynligvis ikke!!

 

lykke til igjen:)

[Anonym bruker]

Takk takk. Føler jeg ikke er helt åpen da siden jeg ikke sier sannheten, at faren rett og slett ikke bryr seg, men jeg vil jo ikke knuse småen helt, og prøver å begrense skaden faren har gjort.. Jeg skjønner godt at du er nervøs for at faren skal dukke opp. Jeg grudde meg veldig også til hver gang han skulle komme og så forsvinne igjen, men jeg tror jeg har klart å bestemme meg for å ikke slippe han inn igjen. Det er jo et veldig vanskelig valg. Jeg tok faktisk kontakt med barnevernet for å spørre dem om råd. De sa at det er bedre at dem får treffe faren av og til enn aldri, for da vet dem i hvert fall hvem faren er. Men hver gang han dukker opp her blir småen mer og mer såret og denne gangen er det bare helt uutholdelig. Håper noen leser dette og ikke gjør samme tabben som naive meg. "Hvorfor får jeg ikke bursdagsgave av pappan min?" Hva i all verden svarer man på det da? Det finnes liksom ikke et godt nok svar. Æsj!

 

HI

[Anonym bruker]

Ta å ring FVK i morgen og hør hva de råder til. Jeg har snakket med de tidl angående hva og hvor mye en skal fortelle. Tror nok det er best at du videreformidler informasjonen men det kan være greit å få vite hvor langt en kan gå. Jeg fikk vite at en absolutt ikke skal utela sannheten til barna, men selvfølgelig må en jo ta hensyn til alder og situasjonen. I dette tilfelle var det snakk om fars rusmisbruk.Kan jo være at venner av han spør han eller lignende og derfor han spør så?

Ei venninne av meg hadde samme problem med datterens barnefar. Han ringer kanskje 2 gang i året og skal snakke med dattra og sier hver gang han skal ringe hver søndag. Det endte med at ho i perioder skrek seg i søvn hver kveld. Hun snakket med helsestasjon og jeg vet ikke eksakt hva hun sa til datteren men jeg forsto det sånn at det var ganske nært sannheten. Men da var hun jo 9 år. Utrolig vanskelig dette, og barn er jo så forskjellige. Jeg syns det er feil å skal skåne barnet så mye at det ender opp med å få falske forhåpninger, men samtidig kan en jo ikke si det en egentlig ønsker. Beskjeden fra FVK var ihvertfall at en skulle ikke pynte for mye på sannheten da det alltid kom for en dag og at barn faktisk skjønner mer enn en tror. I tillegg kunne jeg som mor bli holdt ansvarlig i barnas øyne om jeg løy. Barna det var snakk om var da 8 og 10.

Lykke til:)