MItt barn vs. venninna mi sitt barn......*litt frustrert*

[Anonym bruker]

Er litt frustrert i dag...føler meg på en måte som en litt mislykka mamma..

 

Vi har truffet ei venninne og barnet hennes i dag, (hun har et barn som er jevngammelt med mitt, altså 14 mnd...) Og selv og jeg VET det er teit å sammenligne barn som er jevngamle så gjør jeg dette "automatisk" hvis dere skjønner..

 

Venninna mi sitt barn er så mye tidligere med allting enn mitt.. Hun løper rundt (mi krabber rundt og går ikke et skritt), snakker og gjør seg forstått, (mi snakker ingenting), spiser og drikker selv (mi må mates), spiser det aller meste av mat (har ei kresen ei selv), osv osv..

 

I tillegg er barnet til venninna mi "alltid" blid som ei sol, ler mye og tror ikke hun kan sutre.. Selv har jeg en sutrekopp som griner lett, er skeptisk til fremmede og klengete på meg.. (Jenta til venninna mi er veldig selvstendig).

 

Og når vi diskuterer ting virker det som om venninna mi har roen på alt.. jenta sover hele natten (vår våkner 2-3 ganger)..

 

Dette er bare noen eksempler på ting som gjør at jeg føler jeg "henger litt etter"....

 

Er dette en vanlig følelse eller...? Kan noen snakke meg til fornuft.. vet ikke hvorfor jeg skriver dette, må bare lufte det litt, eller få litt trøst eller noe... hehe...

[Gjest]

Heia:)

 

Ungene utvikler seg i ujevnt tempo vet du:) Søskenbarnet til ungene våre gikk ikke før hu var over 16 mnd, og hun er vel den raskeste i klassen når det gjelder løping. Ang praten og alt det der, noen er mer sosiale og liker masse oppmerksomhet (venninnes datter) noen er mer beskjedne og litt mer tilbakeholdne (din datter). Vår sønn gikk når han var 13 mnd, har akkurat begynt å prate, han er nå 1 år og 9 mnd. Han er helt normal og helt frisk. Stort sett er han blid og grei, men han kan absolutt å sutre. Men sånn har det ikke alltid vært. Han var mye over året før han sluttet å våkne på nettene, han sover mellom oss, våkner fortsatt, særlig om vi legger han i hans seng.

 

Jenta di er helt normal og utvikler seg i sitt tempo, og forandringer skjer støtt og stadig.

 

Kos deg med lille jenta di og nyt henne som hun er, ikke sammelikne henne med andre barn, denne gangen synes du hun kom "dårligst" ut, neste gang er det noen andre som sitter med de tankene du har nå...

[wirre;o)]

Det er jo slik at barn har ulik personlighet, og ulik utvikling. Men når det kommer til f.eks soving som du nevner så mener jeg det er noe man jobber for. Vi har jobbet for å få lillewirre til å sove hele natten.

Og vi har jobbet for at hun skal klare å spise selv. Men det er klart at interessen for det å spise selv må være tilstede.

Ellers tror jeg det er en helt vanlig følelse. Ta det med ro, du er sikkert verdens beste mamma uansett. For med kjærlighet og oppmerksomhet kommer en utrolig langt.

 

[Anonym bruker]

ja, det er nok en vanlig følelse du har. Dessverre.... Ikke stress med det, for barnet merker det!!!

 

vårt første barn gikk 11 mnd gammel, sov hele natten fra 6 uker gammel. pratet som en foss 1 1/2 år gammel - og vi mente jo vi gjorde alt riktig... hehe.... MEN nr 2 gikk ikke før 15 mnd gammel, sov ikke om natten før 1 1/2 år gammel - er 2 år nå og prater nesten ikke... hehe... de er veldig forskjellige!!! og slik er de med alle barn.

 

Ta det med ro. La barnet spise selv, da kommer matgleden også etterhvert. Det blir litt gris, men men... et barn som spiser godt og variert, blir også mer tilfreds. Begge barna våre blir grinete når de ikke spiser skikkelig, litt mat - og vips så er humøret tilbake. Heldigvis har vi to matvrak som er glad i mat. Ene er ganske kresen men spiser variert likevel. Vær også konsekvent om nettene, gå inn og legg barnet ned igjen og si nå er det natt og du skal sove. Og gå igjen. Det er slitsomt i lengden, men ikke la barnet komme opp eller inn i deres seng - men plutselig sover hun hele natten og det er verdt det. '

 

Lykke til, er sikker på at du har verdens beste barn!!!!!

[Winterlady]

Tror det er vanlig å henge seg litt opp i det ja, men prøv å huske på at din venninnes datter høres svært tidlig ute med ting. Din datter er jo akkurat slik de fleste er .

 

Jeg snakkes visst ikke særlig forståelig før jeg var 3 ifølge min mor, men jeg har da god språkforståelse likevel, og har studert på uio med gode karakterer !. Å være tidlig ute kan bare bety at barnet har et "modigere" temperament, ingenting annet.