åh... Trenger så sårt noe nå..

[Anonym bruker]

En sånn j.... dag i dag.. Er midt oppi en behandling som krever meg 150 prosent. Har slitt med spiseforstyrrelser i 16 år, og går til intensiv behandling som krever.. Det skulle jo bare mangle at det ikke skulle være lett,men i dag har jeg det rett og slett helt j.... Er 28 uker på vei i morgen, har en gutt på 3,5 år hjemme. Noe som også krever sitt.. Har en kjempe fin samboer oppi alt dette, men det hjelper så lite i dag.. Har tatt mangen store steg i det siste. Fra å spy hver dag, så spiser jeg nå 2-3 måltid + hver dag (kasta opp kun 7 ganger på 7 uker), og tatt farvel med vekta, som jeg har stått på mange ganger på dagen i 16 år. Dette er tungt i seg selv. I dag er jeg skikkelig urolig i hele kroppen. Har så lyst å bare trykke inn, men er fremdeles redd for vekta. Har gått opp ca 7 kg i svangerskapet, noe som føles greit, men likevel klarer jeg ikke unne meg selv sjokolade en mandag samme hvor lyst jeg har. Det mest slitsomme er alle tankene i hodet til enhver tid. Mens jeg er våken klarer hodet sjelden å koble ut og slappe av. Blir så sliten av dette. Bar lyst å gi slipp på alt, slipp på kontroll over maten.. Er utslitt i hodet.. men.. Er heldigvis sykemeldt, hadde ikke klart jobb nå.. Mangen sytete ord her, men trengte bare å få det ut.. Er så utrolig sliten. Og hormonene gjør det vel strengt tatt ikke bedre...

[Lucky luci]

Vil bare si gratulerer med at du har klart å gå opp 7 kg og at du har det bra med det! Det synes jeg du skal være stolt av og ta som en viktig fremgang - og så klarer du kanskje å spise den sjokoladen en gang i fremtiden. Men det er ikke så viktig ennå vel? Vær fornøyd med at du klarer deg så bra som du gjør og lykke til videre!!!

[Anonym bruker]

Jeg synes du er kjempeflink! Du er min helt. Sliter selv med det samme, har gjordt det i 12 år nå. Har så lyst å gjøre noe med det, men jeg vet ikke hvor å begynne. Tør ikke snakke med noen og vet ikke om jeg får det til på egen hånd. Litt vanskeligere blir det også når man ikke lenger vet hvordan å spise normalt og kroppen min sier ikke i fra når jeg er mett. Ja.ja....

 

Du har kommet såååå langt, du burde vare stolt (med eller uten sjokolade)

Kanskje ikke de store trøsteord, men du kan jo vite at du gir meg håp at kanskje en dag blir jeg like sterk som deg for å komme meg ut av det helvete her.

[Miss Misantrop]

Godt jobba, heng i der. Du er på god vei og er et godt forbilde for barna.

[Krusemynthe]

Skjønner at det krever sin kvinne å få bukt med dette, men "hællan dussen" så langt du har kommet. Hvilke seire du har hatt! ..og sånn en styrke du viser. GRATULERER!

 

Jeg har en sønn som sliter med tvang og det ligner veldig på det du beskriver om at du aldri får fred i hodet. Som deg, ser også han at det ikke er logisk det han er full av i hodet, men det er mektige krefter som "presser på viljen". Når du har gjort de framskrittene du forteller om her blir jeg bare imponert!

 

Lykke til videre. Husk at det går an å bli frisk, så ikke gi opp nå!!!