pappa døde mens jeg fødet

[Anonym bruker]

er noen måneder siden nå, men jeg kommer meg ikke over det, gjør så utrolig vondt at jeg ikke fikk si farvel, da jeg var på føden andre siden av norge...fikk heller ikke gått i begravelsen, føler at jeg har mistet min sjanse til å si farvel , og det gjør så utrolig vondt.

 

skulle ønske jeg kunne få snakket med ånden hans eller noe.... vil si alt jeg ikke fikk sagt....

[line_n & sara]

så leit..

men du kunne jo ikke noe for dette! håper ikke du går rundt med altfor dårlig samvittighet! du droppa jo ikke begravelsen med vilje, akkurat!

pappan din ville nok forstått.

*trøsteklem*

[Anonym bruker]

Hoff, dette var trist!med tiden vil du nok føle deg bedre, selv om det kan virke helt håpløst nå.

mamma var faktisk i omtrent samme situasjon som deg. Moren hennes døde i en ulykke dagen før jeg ble født. Hun fikk ikke sagt farvell, men fikk på den andre siden deltatt i begravelsen. Det hun har sagt i ettertid at hjalp henne gjennom sorgen, var at hun såg mamman sin i meg. At sjelen på en måte hadde gått videre.

Dette hjelper deg sikkert ikke, men villle bare si det..

[Makka Pakka]

Det er tøft å miste noen og din situasjon var jo ganske så spesiell. Skjønner at det er tøft men jeg er helt sikker på at han hører deg og det du har å si til han. Et forslag kan være at du tenner et lys en kveld du er alene, si det du vil si og ha en rolig og litt høytidlig stund sammen med din far. Kjenner du etter s kan du sikkert merke at han er der. Kanskje et lite pust på kinnet ditt eller noe sånt. Lykke til

¨

 

[☆Anonymia☆]

er enig med Lillehikke...utrolig bra sagt..

 

HI..har ikke ord...er så lei meg på dine vegne..

 

[du og jeg og vi to]

Åhh, så trist. Så vanskelig det må være for deg.

 

Men vi vet jo ingenting om hva som skjer etterpå, og kanskje kan han høre deg om du prater til han. Mammaen min sier alltid at når hun dør så skal hun sitte på en sky og passe på meg, og jeg tror virkelig at hun kommer til å gjøre det;) Så kan jeg snakke med henne når jeg vil (huff, får helt klump i halsen her av å tenke på noe sånt, du må ha det så vondt...) og bare vite at hun er der.

 

Har du sett noen dø noen gang? Det har jeg, flere ganger (i jobben min) - og helt uavhengig av tro kan jeg si at det skjer noe sterkt med mennesket når det dør. Det er som om sjelen forlater mennesket, helt tydelig. Plutselig er det bare kroppen igjen. Det er veldig tydelig. En kamerat av meg ringte meg en gang for å spørre om jeg hadde opplevd det samme etter at bestemora hans døde. Han er ateist, og syntes dette var så rart og sterkt og hadde ingen å snakke om det med - så han håpte at jeg forsto. Det jeg mener er bare at uansett om man tror på et liv etter døden, så skjer det noe med mennesket når det dør. Det er en kraft som forsvinner. Og kanskje finnes den kraften ett eller annet sted i nærheten. Jeg tror det.

 

Og derfor tror jeg aldri man mister sjansen til å ta farvel. Man må bare gjøre det på en annen måte.

 

Hvordan er det når du besøker graven hans? Kan du snakke med han da?

 

Sender deg en kjempestor klem, og masse gode tanker...

[du og jeg og vi to]

Veldig fint skrevet Lillehikke... Nettopp noe sånt tenker jeg også.

[Anonym bruker]

uff, nå sitter jeg her å gråter. tusen takk for alle ordene. det varmer veldig.

 

hele oppveksten så har jeg bodd alene med pappaen min, og etter at han ble syk , (fikk ms da jeg var i tenårene) har jeg hele tidentatt meg av han, men i våres flyttet jeg til nordnorge på, grunn av jobben til sambo, og da måtte han på pleie hjem og bare tre mnd etterpå døde han.....

føler virkelig at det er min feil, og at han ga opp....det samme har flere av familien min hintet da han ble lagt inn på sykehuset par dagen før han døde.

 

de har selfølgelig sagt at det var bra han slapp å lide mer og sånn i ettertid, men det forandrer ikke saken for meg

 

føler at sambo ikke skjønner, nå prøver jeg å skjule det da...

orker ikke å prate om det..

 

HI

[du og jeg og vi to]

Huff, lille du. Men en ting er sikkert - at dersom det var hans vilje det sto på så ville han aldri ha gitt opp før han fikk se ditt barn.

[liten mus]

Hei kjære anonym.

 

Ville bare gi deg en stor klem. Jeg mistet selv pappan min for litt over et år siden. Det var den dagen jeg var på ordinær ultralyd på sykehuset. Etter ul ringte jeg pappa og fortalte at han skulle bli bestefar til ei lita jente. Pappa lo og spurte om dato for termin var endret. Den var blitt endret med to dager. Pappan min tullet med meg og sa at da trodde han at han var opptatt. Han fikk visst rett. Pappa kom aldri hjem fra jobb den dagen. Han ringte til broren min etter jobb og klarte nesten ikke puste. 2 minutter senere falt han om. ambulansepersonalet kom etter kort tid, og gav munn til munn. Det tok nesten en time å få i gang hjertet igjen. i tre dager ventet vi på at han skulle våkne fra kunstig koma. Det gjorde han ikke. Organene sluttet å virke, og han ble frakoblet. Jeg har alltid vært en skikkelig pappajente. Ringte han først da jeg ble gravid:). Savner han så utrolig mye. Kan ikke forstå at han er borte. Vet hvordan du føler det. Alt man vil si. Syntes det er så utrolig vondt at datteren min aldri skal få se han, bli kjent med min fabtastiske pappa.

 

En god klem til deg.

 

 

[Anonym bruker]

jeg tror også på at sjelen lever videre og at han kan nås, har så lyst til å gå til en sånn som snakker med ånder, men sambo mener at jeg bare kommer til å bli lurt og at han blir sur hvis jeg bruker penger på sånn tull

 

 

HI

[du og jeg og vi to]

Hvis det var den eneste måten jeg følte jeg fikk tatt farvel så ville jeg bare ha gjort det selv om samboeren min hadde blitt sur. Jeg ville forklart hvor vanskelig dette var for meg, og at dette ville hjelpe meg uavhengig av om han synes det er dumt eller ikke. Og kunne han ikke si noe positivt om det så fikk han la være å si noe om det i det hele tatt.

 

Men kanskje prøv å finn en anerkjent en, som andre har hatt god erfaring med?

[Anonym bruker]

Jeg mistet min pappa 1mnd etter jeg hadde født.Døde brått,ikke ventet.Fikk ikke sakt noe til han:( vondt....Føler med deg