og hvordan klarer dere dette?????

[mammatil2 nydelige jenter <3]

Har nylig havnet i en situasjon hvor jeg er "den andre", uten egentlig fysisk utroskap.-- men at jeg og en kollega etterhvert har utviklet følelser for hverandre. Han har avsluttet samboerskapet- fordi han vil satse på meg. Hun er helt knust. De har tre barn sammen, jeg sitter her og har gått ned 4 kg på en uke, hun har det selvfølgelig HELT grusomt. Og jeg vet at hun kommer til å hate meg for alltid, har to venninner som har blitt forlatt. (riktignok etter utroskap over lengre tid, men det har vel ikke noe å si) spesielt hun ene HATER den andre dama.

Faen. Unnskyld banninga. Men jeg skulle ønske livet var litt mer svart/hvitt og at jeg ikke hadde fått følelser for denne mannen og at han ikke hadde fått følelser for meg. Han har tre barn, jeg har ett. Jeg var vært alene i to år da. Og nå ser det ut til at det blir mine og dine barn- og kanskje etterhvert våre barn.

Har dere noen råd til meg? Barna våre skal ikke involveres før om lenge, av hensyn til biomor og selvfølgelig barna....

[*-*]

Hmm, hvis det ikke har vært noe 'fysisk utroskap' så vil jeg tro det er litt lettere enn hvis denne mannen har bedratt kona si med deg over lang tid. Men likevel blir det sikkert fryktelig vanskelig nå i starten. Klart hans samboer er knust, og de har jo tre barn sammen.

Jeg har ikke direkte erfaring selv, men har en mann som ble utsatt for noe av det samme og venner som har opplevd det. Jeg tror det viktigste er at eks-samboeren føler at han faktisk bryr seg, at han bruker tid på å ordne opp i dette. Hun må få tid til å skjønne hva som skjer og hun må føle at han prioriterer barna først framfor sin nye forelskelse. Selvfølgeilg kan det skje at man blir forelska i andre eller at et samboerskap går over, men hvis dette er nytt så vil jeg tenke at hans viktigste rolle fortsatt er familiefar og at de må få orden på alt det før han begynner på nytt med deg. Kanskje burde de ta noen runder med terapi, og kanskje burde dere legge forholdet deres på is et halvt år til det viktigste er på plass.

 

Sånne ting ordner seg ofte etter noen år, men som du sier, noen klarer kanskje aldri å tilgi. Jeg tenker at det må være utrolig vanskelig å starte et forhold på den måten, jeg syns det kan være komplisert nok til tider selv om jeg i utgangspunktet har et godt forhold til mor til mine stebarn. Jeg tror det er utrolig viktig at dere begge tar mye hensyn til hans ekssamboer nå det første halvåret/året. Du kanskje ved å holde deg unna eller iallfall fire på dine krav hvis det kræsjer med barnas eller ekssamboeren. Han bør vise at han forstår henne og støtter henne, og ikke fire på fleksibiliteten i forhold til henne av hensyn til deg.

 

Jeg mener ikke at dere skal liste dere rundt på tå og ta superhensyn til moren til barna resten av livet, men tror dere får mye igjen hvis dere gjør det nå i starten. Dette kommer til å bli veldig vanskelig for dere, men akkurat nå er det nok verst for henne.

[mammatil2 nydelige jenter <3]

Takk for gode råd, Lindsay. Jeg tenker akkurat det samme som deg. Jeg har det ikke travelt. og jeg tror alle er tjent med at vi tar det med ro her... Biomor OG barna hans. De har masse de må ordne, masse følelser osv. Jeg er fast bestemt på å holde meg litt tilbake. Og de skal ha noen runder på familievernkontoret. Han er helt bestemt på at han vil gå, men uansett er dette en lang prosess for alle parter. Men jeg skal ta hensyn til bimor lenge jeg. Jeg forstår at dette må være HELT jævlig og jeg skal ikke pushe på på noen som helst måte. .

[*-*]

Uff, det er skikkelig vond situasjon for alle parter, men det er greit å huske som du gjør at det er hun som har det verst nå. På sikt så må det selvfølgelig gå seg til, hun er nødt godta deg som stemor til barna om dere skal være et par og begge hushold må ha like mye å si i forhandlinger etterhvert, eller blir det ulevelig. Hun må heller ikke vise barna at hun misliker deg, det blir utrolig vanskelig for ungene. Men nettopp fordi hun ikke kommer til å klare det med det første, så er det også lurt å holde seg unna nå som du sier.

Tror ikke man kan forvente 'normale' tilstander før etter et år eller to. I mellomtiden er lurt å pøse på med forståelse for moren tror jeg - selv om mannen sikkert kan bli sliten av dårlig samvittighet og anklager i lengden. Da kan det være bra å bruke FV eller noe sånt som buffer.

Hvis mannen din er så bra så er sikkert eksen en bra og fornuftig dame også, så da går det seg sikkert til. Godt å høre at du tenker så mye på det og ikke er blindet av forelskelse, da har dere jo bedre forutsetninger. Uff, jeg misunner dere ikke...

 

[januarsurprise]

Jeg beklager at dette sikkert ikke er svaret du ønsker deg, men hvorfor satser han på deg i stedet på damen han har valgt å leve sammen med og få tre barn med? "Håper" det ligger noe annet bak, for meg er det helt utrolig at man velger å forlate familien sin for en forelskelse. Partneren sin er en man velger hver dag man står opp. Beklager, skjønner at du har det tøft, men jeg synes hele situasjonen deres er helt sprø. Virker utrolig "lettvint".Hva når deres hverdagsliv er blitt rutine, årene går og det kommer en annen interessant dame svevende inn på jobben hans, forventer du at han blir hos deg og de barna dere evt får? Jeg mener ikke å dømme deg, blir bare litt trist og undrende...

[mammatil2 nydelige jenter <3]

Neida. jeg ser absolutt hva du mener, og jeg tenker jo det samme. Men jeg må vel være "dråpen" her, i et forhold som kanskje ikek fungerte så bra. For meg virker det også helt fjernt å forlate noen KUN for en forelskelse. Vi har ingen garantier for at dette skal fungere.....Og vi har i overkant med utfordringer foran oss.

[mamma til twins]

Jeg har selv mine svin på skogen når det gjelder valg av partner, men nok om det.

 

Men kjæresten din sa vel ikke til kona si at han går pga deg vel? Det ville isåfall være veldig hjerterått. Det beste er nok å holde avstand en stund, la situasjonen roe seg betraktelig før man introduserer en ny partner. Dette av hensyn til både unger ekspartnere. Kjærester har en tendens til å glemme alle andre rundt seg, det er det viktig at dere ikke gjør. Jeg ville tatt utrolig mange ekstra hensyn hadde jeg vært i en slik situasjon.

 

 

[Scorpiogi]

Hvis en først skal gjøre det sånn, forlate den ene for noen andre syns jeg dere gjør det i riktig rekkefølge, må jeg få si.

Utrolig bra at det ikke har vært fysisk, at dere gjør noe med det før det ble fysisk utroskap. Selv om det kan tenkes å vær psykisk.

Tror også du gjør rett i å holde deg litt i bakgrunnen til de har funnet ut av dette...

 

Lurer på hvor godt forberedt den andre damen var på dette? Uansett, det er ikke lett for noen parter, håper dere greier å beholde roen i forholdet deres, når det evt starter på ordentlig, og ikke tenker på det vonde som har vært...

[Clue]

 

Har det egentlig noen betydning om utroskapen har vært fysisk eller ikke?

Hvorfor er det så utrolig bra?

Resultatet ble jo det samme uansett.

 

 

[FrøkenKnallkul]

Jeg synes det er av betydning om utroskapen har vært av fysisk eller psyksisk karakter. Ved å være fysisk utro opptrer man respektløst overfor sin partner, da man faktisk kan velge å la være. Når det gjelder følelsesmessig utroskap, så er det ikke like enkelt. Man kan ikke, og bør heller ikke, styre følelsene sine. Noen ganger treffer man "den rette" for sent....

 

 

[Clue]

 

Ja ja, men når resultatet uansett blir samlivsbrudd, så ser jeg ikke den store betydningen i om man har vært fysisk eller psykisk utro.

Og når det gjelder dette med å styre følelser, så kan man jo gjøre et forsøk før man blir virkelig forelsket i en annen.

En har da selv ansvar for å ikke la seg drive med.

 

Nå snakker jeg generelt, ikke om forholdet i denne tråden.

 

 

[mamma til twins]

Når det gjelder i tilfeller hvor noen går fra partneren sin pga en anne, så kan man jo si akkurat hva man vil, men alle vil jo tro at utroskapen har vært av det fysiske slaget, i tillegg til det psykiske.

 

Jeg ville ikke trodd på mannen min om han sa at han ikke hadde hatt sex med dama han forlot meg til fordel for.

 

Jeg ville forøvrig foretrukket fysisk utroskap fremfor den psykiske varianten, det ville tatt knekken på meg.

 

Synes uansett man burde holde seg for god til å si noe til partneren, uansett hva slags type utroskap som forårsaker et brudd.

[Maud]

Jeg er enig i at fysisk utroskap vil være å foretrekke i mange sammenhenger. Faren til min eldste gikk til en annen dame. Angivelig var de ikke sammen fysisk før de respektive ektefellene fikk vite om forholdet. For meg er det ikke viktig om det er sant eller ikke. Sviket ved å vite at de to over lang tid møtte hverandre i smug, betrodde hverandre den store kjærligheten, holdt hverandre i hånda under bordet og snakket om meg og mannen hennes - det er kjempestort. Så stort at jeg overhodet ikke stolte på ham når det gjaldt noen ting. Hver gang han sa han skulle på lesesalen, skulle han møte henne. Jeg følte med utrolig lurt og tvilte på absolutt alt vi hadde gjort sammen i den tiden han traff henne i tillegg.

[Mamma til mange]

Elsker du han, så gå for det. Men bruk laaaang lang tid til alt som har med barn å gjøre!