Min fødselshistorie

[Evab]

Nå er gutten min snart 3 uker, og jeg kan ikke fatte hvor utorlig fint det er å være mamma. Gled dere alle sammen, tenk nå er dere snart i mål dere også!

 

Tenkte det var på tide at jeg fortalte min historie fra fødselen. Som førstegangsfødende var jeg vanvittig redd og spent, og gruet meg veldig til fødselen. Heldigvis begynte jeg å bli såpass lei, at når vannet mitt gikk var jeg egentlig bare klar.

 

Jeg hadde vært oppe hele natten (natt til 11. mars), av en eller annen grunn så fikk jeg ikke sove. Jeg satt og surfet og så på tvn. Da klokka var halv fem bestemte jeg meg for å legge meg, og en halvtime etter jeg hadde lagt meg sa det plutselig "knepp" i underlivet mitt og jeg kjente at det begynte å renne litt vann. Løp på do og var nå heeelt sikker på at dette var vannet!! Lyst rosa, luktet søtlig og rant og rant og rant. Bestemte meg for å ringe føden for å høre. Hadde fått beskjed om det, ettersom jeg hadde litt lang vei å reise.

 

Sykehuset sa at det nok var en baby på vei, men ettersom jeg ikke hadde rier så skulle jeg bare slappe av hjemme og komme til innskrivning kl 12.

 

Klokken 7.00 begynte jeg å kjenne noe som jeg etterhvert fant ut var rier. De var veldig svake og kom med lange mellomrom. Mannen min stod opp og reiste en snartur på jobb. Jeg var hjemme, dusjet og pakket sykehusbagen. Kl. 12 var vi på sykehuset. Ble tatt i mot av ei jordmor og ble lagt til registrering. Riene kom med ujevne mellomrom og jordmora forberedte meg på at dette kunne ta lang tid. Vi bestemte oss derfor for å kjøre en tur og spise lunsj. Kjørte et godt stykke til et kjøpesenter. Mens vi spiste pizza der begynte riene å komme med 4 minutters mellomrom, og mannen min ble litt stressa. Returnerte derfor til sykehuset, men nå kom riene med 6-7 min mellomrom.

 

Ble lagt til registrering igjen (tenker klokka var 18), men riene var fremdeles alt for uregelmessige i følge jordmor. Dessuten hadde jeg ikke nok vondt.... Hadde begynt å få ganske så vondt etterhvert. Vi bestemte oss for å bo på familierom, og jeg lå på senga og hvilte. Mannen min hentet varmeflaske, fordi jeg hadde så vondt i ryggen. Begynte å slite skikkelig med riene etter hvert, og ringte på jordmor kl 21. Da sa hun at hun ikke ville sjekke åpninga mi fordi vannet hadde gått og det da var fare for infeksjon. Jeg hadde fremdeles ikke vondt nok, mente hun. Det beste var nok hvis jeg sov litt, fordi dette kom til å ta laaang tid. Fikk derfor sovetablett og 2 paralgin forte.

 

Klarte jeg å sove? Nei..... hehe. En time senere ringte jeg på nytt på jordmor, hadde veeeldig vondt. Da var det akkurat vaktskifte. En halvtime senere kom det ny jordmor og hun gikk med en gang med på å sjekke åpningen min.

 

"Hvor langt ønsker du at du var kommet?" spurte hun da hun sjekket meg. "Passe langt, slik at jeg kan få epidural" peste jeg.... "8 cm", sa jordmor da. Og da var det rett inn på fødestua, mens jeg i mitt stille sinn forbannet anestesilegen som ikke ville komme å gi meg epidural. Men jeg var jo kommet for langt.

 

Så begynte det som var veldig slitsomt, pressinga. Hadde vondt og var sliten etter å ikke ha sovet på over et døgn. Hadde i tillegg sovetablett i kroppen som sikkert ikke gjorde meg opplagt...

 

Prøvde lystgass, men kastet skikkelig opp... Litt skuffet over det, hadde nemlig gledet meg litt til den!

 

Da jeg hadde presset i halvannen time, og sagt til mannen min sikkert 100 ganger "jeg er sååå sliten" og "jeg orker ikke mer", gikk hjertelyden til gutten min ned og jeg begynte å bli så sliten at de ringte på lege. Legen kom og lille Adam fikk hjelp av vakum til å komme ut.

 

Klokka 02.03 ble Adam født og det var en ubeskrivelig deilig følelse å kjenne den varme kroppen hans på magen min.

 

Vi var lenge på sykehuset fordi Adam hadde gulsot som ikke ville gi seg. Han lå i kuvøse noen netter og fikk lysbehandling på dagtid. I tillegg fikk han kragebensbrudd under fødselen. Visst nok ikke farlig i det hele tatt, gror helt av seg selv. Da han fjerde dagen fikk en infeksjon på øyet (helt ufarlig selvfølgelig), hadde mor en runde med skikkelig barseltårer. Stakkars Adam! Jeg gråt og gråt og gråt! Han hadde da virkelig opplevd nok vondt nå, mente jeg.... hehe.

 

Nå er heldigvis alt bare fint. Vi koser oss hjemme om dagen, og nyter tiden som vi har sammen. Kjenner allerede at jeg kommer til å savne tiden hvor han var baby. Det er en herlig tid.

 

Og... når det gjelder fødselen.... man glemmer faktisk hvor ille det er. Tenkte dagen etterpå at dette var forferdelig, men nå allerede etter 3 uker har jeg glemt det hele. Pussig hvordan kroppen er sammensatt!

 

Lykke til med fødselen alle sammen. Husk å se framover - babyen din er snart i armene dine!

[Sasiemta ♀ ♀ ♂]

Gratulerer så mye med lille Adam!

Gleder meg masse til neste jente blir født. Husker snuppa`s fødsel som om det var i går(hun er 3 1/2 år), og håper det går like greit denne gang. Fort og "smertefritt"...

Igjen; Gratulerer!!

[2 Gullunger]

Gratulerer masse!