så mye snakk om å "offre" seg for barnet...

[*1+1=2 små*]

hvorfor ser dere på det som et offer å ikke kunne dra ut å drikke hver dag/helg?

 

Jeg ser ikke på det som et offer jeg da....jeg fullammer og har alikevel vært ute 2 ganger siden snuppa ble født for 4 mnd. siden(ja fy jeg er en fæl mor:P).

 

Sambo har også vært ute 1 gang og har også vært sammen med kompiser 1 gang så vi har fordelt det ganske likt....men ser det alikevel ikke som et offer at jeg ikke drikker hver helg.

 

Jeg har vel aldri vært den typen heller, men synes bare ordet å offre seg er så hardt......høres lissom så negativt ut:(

[Gjest]

Enig med deg. Liker bedre setninger som prioritere barnets beste før seg selv eller omprioritere litt i forhold til hvordan man hadde det før :-) Jeg ser forøverig ikke noe problem med at en av foreldrene går en tur ut eller noe slikt, det jeg evt ser problemer med er som en jeg kjenner hvor begge reiste fra babyen sin som hadde seprasjonsangst akkurat da og i tillegg ble syk med feber fordi de bare "måtte" på julebord med hans jobb, da er det noe glat mener jeg, da bør en virkelig sette ungen før seg selv og "ofre" seg om en vil bruke det ordet.

[Dunder]

For meg er det ikke et offer, for jeg gikk nesten aldri ut på byen de 2 siste årene før jeg ble gravid. Men alle er ulike og har ulike behov. Jeg mener at man ikke trenger å ofre seg når man får barn. Og med det mener jeg at dersom noe føles som et stort offer bør man vurdere om man bør ofre det, hvis du skjønner? For meg ville det vært et stort offer om jeg skulle sluttet helt å jobbe og være hjemmeværende. Det ville også vært et ganske stort offer hvis jeg ikke satte av tid til trening som er viktig for meg. Derfor velger jeg å ikke ofre bort dette.

 

Tror ikke det er sunt for barn å vokse opp med foreldre som føler de har ofret mye. Hvis et sosialt liv med turer ut på byen med jentegjengen er viktig for en bør man forsøke å finne måter man kan opprettholde noe av dette på uten at det går utover barnet.

[FrøkenKnallkul]

Er man moden nok når man får barn, så tenker man ikke på at man ofrer seg... Har ikke vært i mine tanker i det hele tatt iallefall!

 

Jeg har levd livet mitt som jeg ville frem til nå, hatt mulighet til å feste, reise, tatt utdannelse, fokusert på jobb osv. Nå derimot, er det barnet mitt som spiller hovedrollen i mitt liv.

 

Det er fantastisk godt å kunne gå ut sammen med venner en gang i blant, men både jeg og mannen min koser oss like mye hjemme bare vi to (og barna da .

 

Synd at noen føler de går glipp av "livet" når de får barn....

[*1+1=2 små*]

jeg er da en ganske ung mor og har ikke fått "festet fra meg" eller reist masse..men jeg ser ikke på det som et offer....hvis dere skjønner...jeg kan alikevel dra ut noen ganger, men det er ikke det viktigste for meg.

 

Men å kalle det å offre seg fordi man heller blir hjemme med ungen enn å dra på julebord det synes jeg bare er så trist...man omprioriterer(til det bedre mener jeg).....

 

Å få barn er jo livet, er helt overvelda over følelsen men det betyr jo ikke at man trenger å slutte å gjøre andre ting, hvorfor tror folk at livet er OVER når man får barn?!

[Anonym bruker]

Jeg tror mange mistolker begrepet "offer" enten med vilje eller uintensjonelt. Det er snakk om å ha litt voksenliv ved siden av foreldrerollen. Skjønner ikke hvorfor folk skal være så ekstreme. Finnes da gyldne middelveier.

[FrøkenKnallkul]

Du er nok en ung og moden mor du Har ingenting med alder å gjøre!

 

Det at noen anser livet som over i det de får barn, har nok mye å gjøre med hvilket liv de levde fra før. Er festing og drikking en stor del av livet, blir jo forandringen større når man får barn, siden det å kombinere barn og festing ikke er det man helst gjør!

 

Livet begynner jo når man får barn

[kelso]

Det er v del kanskje bare en utrykksmåte? Håper jeg for de som tenker slik.Føler aldri at jeg ofrer meg når jeg må prioritere barnet foran mine egne behov. Har ikke så mye behov for å gå ut lenger men forstår jo de som har det, og ser ikke noe galt i det heller. Forstår bare ikke den tankegangen med å "ofre" festinga.

[Dunder]

Det er en ting jeg ikke skjønner her inne: Hvis noen skriver et innlegg om at de er mye på byen eller jobber mye får de en hel haug av svar a la "du må faktisk ofre noe når du får barn!". Deretter skriver noen et innlegg som HI her hvor hun påpeker at "offer" er et negativt begrep i denne sammenheng og alle kasterseg på å sier "ja, helt enig" og "amen".

 

Er det de samme menneskene som først lanserer begrepet offer og deretter slakter det?

 

Er forøvrig ganske enig med hi.

[*1+1=2 små*]

jeg ville ikke få frem innlegg hvor folk bare sier "ja enig" og "amen" altså

 

Jeg bare lurer på hvorfor folk ser på det som et OFFER å få barn...hvorfor får man barn da?

 

Har forsåvet ikke noe med alter å gjøre heller, noen er 20 og klare for å ta livet litt med ro, frem til barna er gamle nok...mens andre ikke er klare for dette før de er 40....men å kalle det et offer er jo så himla negativt.

 

Man må jo faktisk ikke forandre så mye når ungene er litt eldre, ser det på mine foreldre! De er i tidlig 50åra og nå er alle barna ute og de kan reise og nyte livet....jeg må jo ærlig inrømme at jeg synes det virker mye mer kos enn å ha små barn i huset når man er så gammel;)(og plz ikke gå i været men jeg synes MINE foreldre er gamle når de er 50 og begynner å bli utslitte av å gå på jobb:P)

 

 

[du og jeg og vi to]

Det er tross alt vi som har valgt å sette dette lille barnet til verden - så å ofre seg for det høres veldig rart ut i mine ører. Jeg tilpasser livet mitt til den perioden min lille familie er i nå, og det innebærer at jeg ikke kan gå på byen eller på fest så ofte som før, eller på kino og en hel haug andre ting. Å kalle det et offer ville aldri falle meg inn. Det er sånn det er nå, og det er kjempekoselig:)

[Anonym bruker]

Som sagt er det mange misforståelser eller rett og slett overtolkninger ute og går her.

[*1+1=2 små*]

men hvordan kan man missforstå når det står at man offrer seg for barna..og ofte i en "negativ" forstand...f.eks den ene tråden hvor HI spør om vi som "offrer" oss for våre barn er misunnelige på de som ikke gjør det.....hva er det for en ting å skrive da...

[Anonym bruker]

I det andre innlegget har kanskje HI adoptert uttrykket fra de supermammaene som hele tiden snakker om at man SKAL ofre seg?

[Anonym bruker]

Dårlig ordvalg, men jeg tror du skjønner at det dreier seg om ekstremister som mener at foreldre skal ha zero voksentid før barnet er langt over skolealder.

[Anonym bruker]

Godt poeng, anonym 15.44.

[*1+1=2 små*]

vel det er jo også feil da, men det er vel det kommer fra at alle tror at livet er OVER når man får barn..fordi de tror at man må slutte å være seg selv og ikke kunne gjøre NOE når man får barn. Det er jo så feil...det kan hende at livet blir satt litt på vendt i noen mnd. til man selv føler seg trygg nok(snakker for meg selv nå).....

 

Så det er DIB-damene som har fått folk til å tro at livet er over?