Føler meg virkelig ubrukelig....

[Anonym bruker]

Har ei jente på 3,5 år fra før, så fikk vi gutten vår nå for ca to uker siden. Men hvor blir det av morsfølelsen? Jeg sliter virkelig med dårlig samvittighet av en eller annen grunn.....det er vanskelig å forklare. Jeg sliter med tanker som "hvorfor ble jeg gravid igjen" og "jeg skulle ønske jeg ikke hadde blitt gravid".......og dette gjelder overfor gutten som sagt. Det er helt forferdelig å tenke slik, men kan noen svare meg på om noen har følt lignende? Og når kommer den gode følelsen?? Han er ikke spesielt slitsom som baby heller, så det er ikke det. Skal ammes ca hver annen time døgnet rundt, det er slitsomt. Men det håper jeg blir bedre etterhvert. Alt jeg tenker nå er at jeg skulle ønske ting var som før han kom, da hadde vi det så fint sammen med jenta vår. Herregud så utakknemlig jeg er!! Eneste jeg gleder meg til er at han skal bli stor.....altså over ett år.

Værsåsnill og ikke kjeft på meg. Jeg er i konstant gråte-modus og har vært det siden fødselen. Helsesøster har jeg snakket med og hun skulle ringe meg senere i uken for å høre hvordan det går. Men jeg kan jo ikke si at jeg angrer på at jeg fikk guttungen heller da!!! Trenger noen svar her..........

[Gjest]

Jeg syntes du skal si akkurat det til hs, for du lider nok av én eller annen form for fødselsdepresjon. Fortell det akkurat slik som du føler der, selv om du føler deg som en ubrukelig, utakknemlig og slem mamma.. Hun har garantert hørt samme historien før og vet hva slags hjelp du trenger.. Ikke fortvil, hold ut og ta imot den hjelp du kan få. Biologien pleier å ordne opp selv til slutt, men noen ganger trenger den et spark i stussen..

 

Lykke til.

[$ilje]

Dette var som å høre meg selv da jeg fikk gutten for 4 mndr siden.Hadde ingen barn fra før jeg da,men jeg angret som en hund på at jeg hadde valgt å få barn.Jeg gråt og gråt,følte ikke noe for den lille gutten min.Følte at livet mitt var over og at ingenting ville bli som før igjen.Til slutt oppsøkte jeg lege og fikk fastslått fødselsdepresjon.Gikk til samtale på psyk 1 gang og snakket ellers mye med samboeren og familien min.Ikke vær redd for å fortelle hvordan du føler det.Det var jeg i begynnelsen,det var jo så forferdelig at jeg ikke var glad i gutten min,men alt ble bedre av å snakke med noen.

Nå har det altså gått 4 mndr og den lille guttebassen som ligger i vugga ved siden av meg og sover er det beste som har skjedd meg,jeg elsker han over alt på jord.

Og det vil du også gjøre etter hvert,100% sikkert.Men ting har kanskje ikke blitt slik du hadde forestilt deg.

Men hold for all del ikke følelsene dine for deg selv,støtte og forståelse fra de rundt det er kjempeviktig!

Sender deg mange klemmer,unner deg ikke disse følelsene,men jeg vet de går over:)

[Anonym bruker]

Jeg har ikke fødselsdepresjon, og har alltid vært glad i gutten min (nå 8 mnd), men gjett om jeg har angret mang en gang på at jeg valgte å få et barn! Jeg regner med at jeg kommer til å angre med neste mann også, fordi det er SLITSOMT å ha barn, og enda mer slitsomt å ha 2 barn!! Det er ikke alltid like lett å være glad i et lite vesen som skal ha oppmerksomhet absolutt hele tiden!! Men, jeg vet, selv om jeg har angret nå, og kommer til å angre med nr. 2, at det blir bedre med tid. Den første tiden er veldig slitsom. Jeg tenker bare: jeg vil ikke ha et liv uten barn, og dette er noe jeg må gjennom. Dette er bedre enn å aldri få barn, selv om det er vanskelig akkurat nå. Men, det høres ut som du har en fødselsdepresjon og at du har det et hakk værre enn de fleste av oss. Det er viktig å kunne snakke om dine følelser med noen, oppsøk HS eller fastlege, vær ærlig! De har hørt det meste, så du trenger ikke å skjule noenting eller skamme deg over hvordan du føler deg. Til og med Brooke Shields hadde en fødselsdepresjon, og skrev bok om det. Rett og slett for at det ikke skal være tabulagt. Oppsøk hjelp for deg og den lille gutten din!

[Anonym bruker]

Takker for svar så langt... Nå begynte jeg å grine igjen! Vil jo selvfølgelig være glad i barnet mitt, og jeg er jo voksen nok til å forstå at det er for sent å angre (er 31 år!), men jeg vet ikke om jeg tør å si det til helsesøster det jeg tenker på. Sa litt til henne, at jeg syns det var tøffere nå enn når jeg fikk jenta vår og hun skjønte nok tegninga selv om jeg ikke sa alt......men hun skulle som sagt ringe igjen så kanskje jeg kan snakke mer da.....huff det er så fælt!!! Syns ikke jeg har kontrollen lenger og det hater jeg. Nå våkner han så nå får jeg ta han opp.