Gå til innhold

"føler seg som alenemødre" (samme som aleneforeldre)


Anbefalte innlegg

Skrevet

Det er stor sjangs for at dette blir et sutrete og totalt urimelig innlegg, men trenger en utblåsning!

 

Kjenner jeg blir provosert av kvinner som er i forhold, men som sier at de føler seg som alenemødre. Mannen stille lite opp, hjelper ikke til med bleieskift o.l. Vil bare si at de ANER ikke hvordan det er å være alenemor! (ikke alle selvfølgelig, skriver dette utifra de jeg kjenner og har snakket med)

 

De vet ikke hvordan det føles å sitte alene kveld etter kveld, være alene om alt som har med barnet å gjøre, alene om alt det økonomiske, alene om alle bekymringer o.s.v.

 

Er helt alene om barnet her. ingen avlastning fra bf. klager veldig sjelden på situasjonen fordi jeg har valgt dette helt selv. men hvis jeg en sjelden gang nevner at jeg er sliten, og at det hadde vært veldig godt med bare en dag fri,eller mulighet til å sove ut bare EN gang, så får jeg høre av ei venninne at hun forstår meg så godt. Hun føler seg så og si som alenemor fordi mannen hennes jobber så mye. i neste håndvending forteller hun om hvordan hun fikk sove lenge fordi mannen tok ungene en morgen o.l.

Hun har ikke peiling! Hun kan ta en dusj i fred, hun kan treffe venner på kveldstid, hun kan dra i butikken uten barna, hun trenger ikke lage middag hver dag o.s.v! mne dette teller tydeligvis ikke.

 

En annen ting som provoserer er hvordan mange som sliter litt økonomisk slenger utav seg: "jaja, skulle vel bare blitt alenemor, for da hadde jeg hvertfall hatt god råd!"

Åhh, blir provosert!!!

 

Dette ble langt og sutrete, men trengte å få sagt det! og ja, jeg vet jeg har valgt livet mitt selv,og jeg ville ikke byttet med noen! men savner noen å dele med av og til :(

 

 

 

 

 

 

Videoannonse
Annonse
Skrevet

Skjønner poenget ditt.... Må innrømme at jeg opptil flere ganger den siste uken har tenkt "så glad at jeg ikke må gjøre dette alene!!!" Jeg har stor respekt og er full av beundring for de som klarer å ta seg av barn helt alene... Jeg vet at man gjør det man må, men likevel.... Synes det er litt tankeløs uttalelse, ja..

Skrevet

Men hva når man er i forhold da, og har det akkurat som du, som bor alene?!!

 

Jeg gjør ALT!! Jeg som er hjemme dag etter dag, kveld etter kveld, jeg som gjør alt med huset. De dagene jeg skal jobbe, så er det jeg som organiserer alt med jobb, barnevakt osv.. Alt som har med det økonomiske. Jeg får ikke dusje når jeg vil, får ikke sove lenge. Dra på butikken alene når man har samboer? haha. ja jeg kan jo drømme!

Jeg er ofte alene fordi han reiser på turer med jobben, men det er ikke snakk om at jeg skal få hvile noe mer når han kommer hjem da. Jeg tror ærlig talt jeg hadde fått mer avlastning om vi ikke hadde bodd sammen.

Nei samboerforhold er ikke en dans på roser alltid! Ikke når en nedtur varer døgnet rundt, året rundt!

 

Skrevet

støtter deg på det. Skjønner at de som har barn i parforhold kan irritere seg over manglende engasjement og deltakelse, men det er først når man er helt alene om alt at man skjønner hvor mye avlastning det er i små ting; holde babyen en liten stund, at andre kan leke litt med h*n, hjelpe til med å vurdere ulike situasjoner....bare det å ha noen der å dele ting med, snakke med noen andre er en stor hjelp og en psykisk avlastning. Å kunne dele gleder med noen andre er vel så viktig som å dele ansvaret, og det gjør utrolig mye for psyken også.

Skrevet

HELT ENIG!!!

 

Jeg er også møkk lei av de som er i parforhold og "vet godt hvordan det er å være mye alene med barnet for mannen jobber så mye blabla"

 

De har ikke det fjerneste peiling på hvordan det er å være alene, og kommer heller aldri til å vite det. (hvis ikke de blir skilt da, som jo faktisk 50% blir etterhvert, og enda flere av samboerne vil finne seg selv i den situasjonen etterhvert. Da vil nok pipen få en helt annen lyd!)

 

Personlig må jeg si at det er ikke de tunge/slitsomme stundene som er verst å være alene, men de gangene det skjer noe fint og man ikke har noen å dele det med. Første smilet, første tanna, første stegene...rare ord og uttrykk. Da skulle jeg veldig gjerne hatt en der som smilte sammen med meg og sa :se! så skjønn han er, så flink han er.

 

Men en dag blir det vel forhåpentligvis vår tur til å finne kjærligheten også :) Hadde vært fint å ha noen som sa de var glad i en av og til ja.

Skrevet

Skjønner deg godt HI. Jeg har tenkt mange ganger at jeg er glad jeg ikke er alene med lillemann, og han er ikke spesielt krevende heller. Det er noe med de små tingene som en har noen å dele med. Har en venninne som har vært alene fra dag en og jeg har stor respekt for den jobben hun har gjort med datteren som nå er 11 år.

Hadde jeg levd i et slikt forhold som beskrevet over (altså følt med alene i forholdet!, da hadde jeg nok valgt å være alene heller.

Skrevet

Ja enig!!

 

Signerer anonym 10:38 ...

 

Hilsen alenemor som ikke har bf med i livet til datteren (pga en truende og sjalu "stemor")

Skrevet

Da ville jeg vurdert å faktisk bli alenemor på ordentlig...

Skrevet

Akkurat det jeg mener. Er mye avlastning i små ting!

 

HI

Skrevet

Jeg som skrev innlegget kl. 10.36, ja det er jeg som skrev innlegget igår om at forholdet svikter.

 

Og blir bare mer og mer sikker i min sak at jeg tror jeg har bestemt meg, i at dette er nok over. Etter nok en dag der snuppa mi har vært "ikke seg selv", pga en mor som er sur og grinete, ja da tror jeg at dette er ikke løsningen for noen, å bo sammen.

Men jeg skal uansett holde ut noen uker til før jeg har mulighet til å ta en pause og dra til min mor. Da har jeg nok penger oppspart til å dra på en tur alene. Jenta bli igjen hos mamma mens jeg får en tur borte alene til å tenke litt. Men jeg tviler sterkt på at jeg har en bedre løsning når jeg kommer hjem. Tror heller at jeg da har fått mer smak på å bare være alene med snuppa.

Så får heller bare pappan sitte der med skjegget i postkassa, og håpe han kjenner på alt og han får litt dårlig samvittighet for at alt har blitt som det har. Han skal få komme og se snuppa så ofte som mulig, for all del. Men er spent på hvor ofte han rekker det..

Toget her er nok gått! Og tro meg, dette er ikke en avgjørelse jeg har tatt for at hverdagen kun er kjedelig!

Skrevet

Jeg er ikke aleneforsørger, men har kun beundring for de som er det.

Leser hva du skriver HI og må innrømme at jeg som flere over her har tenkt tanken at jeg er glad jeg ikke er alene.

Har ikke følt det på noe annen måte enn at sambo har vært syk og ute av stand til å ta vare på mini på to uker. Det gir en bittebitteliten mikroskopisk smak på hvordan det er, og det er tøft!

(Nå skal det sies at da har jeg jo også hatt jobben med å sørge for ham på toppen da. Mat og stell av syk mann kan kreve sitt det også, hehe:o)

Uansett vet jeg at jeg aldri vil være misunnelig på de som er alene på noen måte.

 

Skrevet

Anonym 10:36: HAdde jeg vært deg, så hadde jeg faktisk vurdert å dratt. Det der høres ikke artig ut.

Jeg aner ikke hvordan jeg hadde fått det til å gå rundt alene. Eller: Jeg vet jo at det hadde gått, men ikke uten blod, svette og tårer.

Skrevet

Jeg bøyer meg bare i støvet for alle alenemødre altså!!!! Kan bare tenke meg til hvor tøft det er! For det ER mye arbeid med baby! Selv det å få gå på do i fred er ikke en selvfølge.

Skrevet

Gresset er alltid grønnere på andre siden.

 

Synes generelt det er mye sutring her inne, vi har det virkelig fælt alle sammen! Stakkars alenemødre som er helt alene om alt, og stakkars damer i forhold med menn som ikke bryr seg 110%. ;)

 

Skrevet

Jeg var "alenemor" i nesten seks år. Skriver "alenemor" i gåsøyne fordi pappaen stilte opp og hadde poden annenhver helg og hver onsdag etc. fra han ble stor nok til det. Dermed fikk jeg "fri" innimellom - fri til å gjøre nødvendige ærend, jobbe overtid slik at keg kunne avspasere når poden var hos meg, treffe venner, ha et sosialt liv osv. Det er mange som meg, som har et helt OK liv som "alenemor".

 

Det er forskjell på å være ordenltig alenemor, dvs helt alene om alt, og å være "alenemor" med en engasjert pappa i bildet.

Skrevet

All respekt for alenemødre!! Dere gjør en fenomenal jobb.. i likhet med de fleste andre mødre.. også de i parforhold!

Jeg er gift, men kan trygt si att jeg føler meg som en alenemor avogtil ja...

Med en mann som jobber 150 %, og som sover den tiden han er hjemme.

Er hjemme med to små hvor den eldste er 2 år, sover maks 4 timer per natt. Er heldig hvis jeg får meg 30 min på sofaen iløpet av dagen når den minste sover og den eldste er i barnehagen. Dusje.. hehe.. det gjør jeg sammen med 2 åringen mens babyen ligger på gulvet å pludrer

Og ikke nok med att jeg har to barn å rydde opp og vaske klær etter, Har en mann som også griser og bruker klær som må vaskes.

Det er jeg som handler, vasker, rydder, lager mat, styrer økonomien, skifter dekk på bilen og klipper plenen.. ja... bortimot ALT!

12 timer etter fødselen av minstemann måtte jeg på butikken og handle for så å dra i barnehagen å hente eldste fordi det ikke ordnet seg med fri for mannen...

 

Men jeg elsker livet mitt fordi om=) Barna mine er det beste som noen gang har hendt meg... mannen min også selv om han er veldig fraværende for tiden.. men han må jobbe for att vi skal ha mat på bordet!

Så gresset er ikke nødvendigvis grønnere på andre siden, og det hjelper lite å bruke energi på å irritere seg over hva andre sier og mener.

 

Og før noen kommer med tilbakemelding om att jeg bør går fra mannen (siden det er den typiske tilbakemeldingen man får på sånne innlegg)

Så er det uaktuelt! we are ment to be<3 Men vi har diskutert det, rett og slett fordi det hadde lønt seg økonomisk for meg...

 

Skrevet

du sier det litt selv her da.. "klager veldig sjelden på situasjonen fordi jeg har valgt det selv".... disse damene som snakker om at de føler seg som alenemødre har ikke valgt det selv... de har fått barn sammen med en de trodde skulle delta mer.... så jeg skjønner tankene deres jeg...

 

men for all del, jeg har enorm respekt for dere som klarer "jobben" helt alene!!! *bøyer meg i støvet*

Skrevet

hehe..jaja. men du er ikke alenemor. rart å diskutere det å gå fra hverandre for å få bedre økonomi. tjener mannen din så lite at det vil lønne seg med overgangsstønad i stedet?

Skrevet

Har valgt det selv i den forstand at jeg valgte å beholde barnet mitt. Ble gravid med prevensjon med en mann jeg ikke var sammen med.

 

ja, jeg skjønner det kan være hardt å være i et forhold også. MEN å være alenemor handler om litt mer enn å bare stå opp med ungen og skifte bleier hver dag alene. Det handler om å føle et overveldende ansvar for et lite barn, og å vite at du er den eneste som kan hjelpe dette barnet. Er ingen andre å støtte seg til. Tror det er mange som ikke forstår denne biten fullt ut. Skulle gjerne byttet bort all økonomisk hjelp jeg får av staten, mot å ha en far som var tilstede hver dag.

Skrevet

Aldeles ikke sutrete! Fint å få satt ting i perspektiv. Dette skyldes bare tankeløshet fra meg og andre som har sagt eller tenkt noe liknende.

 

Jeg har vært syk de siste dagene og har virkelig lurt på hva jeg skulle gjort uten mannen min til å ha mini. Tenkte jeg skulle skrive et lite beundringsinnlegg til alenemødre/fedre - men da skriver jeg det heller her. Jeg er full av beundring for den jobben dere gjør.

Skrevet

Jeg føler meg nesten som en alenemor.... bort sett fra økonomien da. Her er jeg alene om alt. Han jobber borte, skal være hjemme og borte halvt om halvt men d skjer ikke. Er borte to til tre uker og hjemme noen dager/ en helg, men da sover han (stort sett), roter, maser etter mat og og gir meg alt av klær som skal vaskes før han må dra igjen.

Hvis man ser bort i fra d økonomiske så er d: "bedre å ikke ha en mann enn å ha en mann som ikke er der".

Skrevet

Synes du virkelig det? Hvorfor det? Hvorfor er du sammen med han da? Bare pga økonomien?

Skrevet

Nei.. jeg tjener så lite att det ville lønt seg så til de grader;) Han tjener mye mer enn som så... men jeg får ikke jobbet fullt (er i permisjon nå da) på grunn av hans jobb og barnehagens åpningstider... Og vi hadde jo ikke gått fra hverandre annet enn på papiret...

Men har ingen planer om å snylte på systemet... Det hadde blitt for dumt!

Var noe vi satt å spøkte om en kveld...

 

Nei.. jeg er ikke alenemor, og selvsagt glad for det.

Men skjønner liksom ikke helt hvorfor de som er alenemødre skal irritere seg over att noen sier att de føler seg som alenemødre.

Alle har vi hvert vårt å stri med enten vi er alene eller i ett parforhold.

Og når sant skal sies så har jeg endel venniner som er alenemødre.. uten noen hjelp fra faren til barna... Og de klarer seg selvsagt kjempefint.. men gjett om de har mye hjelp fra familie og venner. Bestemødre som stiller som barnevakt flere ganger i måneden osv..

Det er det mange av oss andre som ikke har... men jeg sier ikke att det gjelder alle alenemødre. Som sagt før så har vi alle vårt å stri med...

 

 

Skrevet

Har sittet i forhold og som alenemor og den eneste forskjellen er det at du da sitter dag og natt å venter på at far skal ta litt ansvar. Noe som skjeldent skjer. Mye bedre å stå alene for ansvaret og da vite at man er alene!!! :o)

Skrevet

Det er ikke ansvaret, ei heller det økonomiske som er ille ved å være alene om omsorgen for et barn.

 

Det er det å ikke ha noen å dele gledene med som er verst.

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...