Til dere som sliter i forholdet

[Anonym bruker]

Nå har jeg lest flere innlegg her inne, hvor man klager over at hverdagen er så kjedelig og at mann/samboer føles som en bror.

Dette gjør at man ikke orker mer og vil gå, og mange føler med og synes at det høres fælt ut.

JEEZUS!!!!! VÅKN OPP!!!

 

Herregud, tror dere livet skal være en fest fra ende til annen? Tror dere at man må være forelsket hele tiden for å ha et godt forhold?

Dersom dere føler at han er en bror fra tid til annen, så vær glad for det. Det er vel ikke det verste man kan bo med, eller hva?

 

Alle forhold går gjennom perioder hvor man føler hverdagen er trist, man føler mannen er lite oppmerksom, man føler at alt er et slit, at forholdet havner bakerst i prioriteringskøen.

Dette er da faen meg bare helt normalt i løpet av livet. Vi går igjennom syklusene i sammen, og gjør faen meg så godt vi kan alle sammen.

Når livet er travelt og man er sliten, så ikke stå og gnål om at du synes hverdagen er kjedelig.

Dersom dette er det eneste problemet ditt, så har du for f.. ikke smakt mye av livet, nei. For dem som har syke barn, for dem som mishandles i forholdene, så er denne klagingen et hån.

De ville ønsket kjedsomheten velkommen! Og gleden består i vissheten at barnet er sikret et godt og trygt liv.

 

Bare for å gjøre det klart en gang for alle: Jeg sikter ikke til de som virkelig sliter i forholdet, eller hvor alt er enssporet.

Jeg sikter til de som klager over at "gnisten" er borte, eller at man ikke får nok oppmerksomhet, eller at det er blitt kjedelig osv.

 

Jeg kan love dere at LIVET generelt kan bli kjedelig i enkelte epoker. Jeg kan love dere at LIVET kan være ensomt, man kan bli oversett i perioder. Og noen ganger kan det rett og slett være at andre krever oppmerksomhet og at andre blir stående i sentrum, slik at man må sette seg selv til siden en periode når andre ting er viktiger.

 

Om du vil oppdage dette alene, eller sammen med han du fikk barn med.... DET er opp to you!

 

 

 

[Anonym bruker]

hardt og brutalt innlegg. men sannheten er ofte brutal. enig med deg. man burde heller sett pris på det man har. det kommer en hverdag i alle forhold, man kan ikke gå å være stormforelsket hele tiden. man kommer til et punkt hvor man opplever at noe er viktigere. at man ser hvor flink han er med barna osv. sett pris på de små tingene.. og det er selvfølgelig viktig med sexliv osv.. men det kan man faktisk gjøre noe for at skal bli bedre selv. f.eks ta en tur på kondomeriet å kjøpe et fiffi antrekk:) mener bare at man kan gjøre noen små ting innimellom for å piffe opp hverdagen litt

[Anonym bruker]

dytter

[Anonym bruker]

Det var da voldsomt til utbrudd. La nå forskjellige mennesker føler det de føler da, vi er alle forskjellige og takler ting forskjellige. Fordi om de kanskje ikke har bagasjen full, betyr ikke det at de ikke kan føle det sånn. Syns HI her skriver et lite gjennomtenkt innlegg. Noen føler sånn og andre ikke.

[Dunder]

Jeg er enig med HI. Men jeg synes det er forskjell på et forhold som er litt kjedelig, og et forhold hvor den ene parten på en eller annen måte utnytter den andre.

 

Jeg synes manglende lidenskap er et "luksusproblem", og det er dessuten lett å gjøre noe med. Men når folk her inne beskriver partnere som er uengasjert i både kona/samboeren og barn, da mener jeg det er et mer alvorlig problem. Hvis man har en mann som hele tiden prøver å slippe unna familien sin og de forpliktelsene det medfører så er ikke det et luksusproblem og det går som regel ikke over.

[Anonym bruker]

Man skal ikke undervurdere mennesker, HI. De fleste vet nok at alle forhold går gjennom ulike faser, og de fleste vet nok i sitt indre forskjellen på hva som er helt dødt, beond repair, og hva som kun er en fase.

Men en ting må jeg si: At jammen er det ikke rart om forhold dør ut heller, hvis man mener at det å få barn betyr at man skal sitte inne hele tiden, i joggebuksa si, og avstå fra enhver form for fest og alkohol resten av livet. Ikke prioritere forholdet ett sekund, ikke en kveld, og i hvert fall ikke to kvelder i måneden. Det gjør faktisk positive ting for et forhold å gå ut av ugangsdøra en og annen gang, uten barn, og oppleve hverandre litt som man opplevde hverandre i starten.

[Gjest]

Jeg må si meg enig med HI her jeg selv om jeg nok ikke hadde uttrykt meg så skarpt selv. Jeg har vært sammen med mannen min i ca 11,5 år nå og er 27 år og jeg skal love at vi har hatt våres bølgedaler, men man kan jo ikke gi opp heller så lett. Greit nok om ene parten kronisk er en "drittsekk", nekter å snakke med en, gå til parterapi ol, men når man bare har en litt død periode? Da må en jobbe seg igjennom det. Så enkelt og så vanskelig på en gang er det bare.

 

 

[Anonym bruker]

Det er noe med å tro at alt skal være perfekt. Og når hverdagen kommer deisende i hodet, så blir det tydeligvis for mye for enkelte. De skylder på samboer, gleden som er blitt borte, og dømmer om andre beiter, som de forestiller seg vil være mye mer spennendes.

 

Og det vil det jo også være i begynnelsen. Men hverdagen kommer der også.

Når man har barn sammen, synes jeg at man bør fokusere på andre ting enn kun sine egne behov en tid. Å få barn er en forpliktelse til i hvert fall å forsøke å legge forholdene til rette for en trygg oppvekst.

Jeg synes i hvert fall at det er verdt litt anstrengelse.

 

Det nytter ikke å sammenligne seg med Christina Aguilera, eller andre stjernemødre. Det er en annen planet enn for oss vanlige hvermannsen folk. Vi må nok desverre slite litt mer for føden.