Forholdet svikter.. Tror jeg har nådd grensa..

[Anonym bruker]

Nå er jeg bare lei! Og nå vil jeg ikke mer. Vi snakker knapt, tar ikke på hverandre, gjør ingenting sammen.. Eneste felles er snuppa.

Men jeg synes det er en forferdelig kjip situasjon.. Hvordan gjøre alt?! Vi har hus sammen, og føler ikke jeg kan dra herifra av den grunn. Huset er under oppussing, og det er myye igjen. Men oppussinga har stått på "stedet hvil" en good stund. Men jeg har det ikke bra.

 

Hele den siste uka har snuppa vært helt "umulig". Hun er ti mnd. Men jeg er sikker på at det er pga meg hun har vært som hun har vært siste dagene. Jeg har vært så irritert på sambo, i tillegg til at jeg har jobba noen dager denne uka. (Sambo legger alt på meg..Jeg skal få alt til å gå rundt, med å være oppe tidlig med snuppa, ordne med barnevakt, jobb, skole på kveldstid(nettbasert) ++.) Og alt dette har nok hun reagert på. Har grått masse, vært grinete, og generellt vært umulig. Hun som pleier å være som ei sol.

 

Jeg har liksom kommet til det punktet at nå vil jeg ikke prøve mer. Sambo vil ikke gjøre noe sammen med familien, ingenting. Jeg fikk han med på en trilletur siste dagen i påska, men da snudde han etter 100 meter, "for det var så kaldt til ørene!!" Sjelden vi gir en nuss, husker heller ikke sist vi sa "elsker deg", for ikke snakke om sex.. Dette var veldig viktige ting for meg før. Men alt har liksom bare dødd ut. Har virkelig prøvd, men ingenting fungerer. Føler jeg bor sammen med broren min liksom.

 

 

Det er 2 mnd siden sist jeg skrev inn et lignende innlegg her, og alle sa at vi måtte prøve. Det er alltid nedgangstider i forhold, og etter man får barn. Og jeg er fullt klar over det, vi har jo vært sammen i 7 år. Men skal jeg virkelig møte denne veggen annenhver mnd da?

Alt vi gjør er liksom vennskaplig bare. Er bare så lei av å må gjøre alt alene. Lite hjelp å få.

 

Så tenker jeg, vil jeg leve slik resten av livet? Med en mann som ikke har èn felles interesse som meg? En som aldri kommer til å gjøre noe sammen med ungen sin? ..vi skal kun sitte i stua liksom!! Vil aldri bli med på besøk hos familie eller noe.

 

Men jeg har en gammel flamme. Vi har endel kontakt, men han bor gAnske langt unna. Han er bare en slik god snakkekompis. Men så begynner jeg å tenke på at jeg faktisk er forelska i han. Eller, hva jeg skal kalle det.. Han bare stiller opp når jeg trenger han, når sambo ikke stiller opp. Savner virkelig en som vil være sammen med meg og snuppa og gjøre ting. Være ute, gjøre ting sammen. Men nei, aldri skjer d. Blir så lei meg! Tenker ofte det at om jeg bare blir revet med og bare vil oppleve noe nytt, men nei, det er nok ikke det. Det ordner seg bare ikke her. Samtidlig som jeg skjønner det at det er ikke bare bare å gå fra et forhold til et annet, med et barn. Jeg er fullt og helt inneforstått med at jeg skal bo alene liksom. Men det frister bare, skremmer meg ikke. Tidligere da vi hadde det flott sammen, så var denne tanken utrolig skremmende. Kanskje jeg bare har nådd bunnen av forholdet nå?

Men uansett aner jeg ikke hvordan jeg skal gjøre det..

 

 

[Anonym bruker]

Det høres virkelig ut som om du har prøvd og dere har vært sammen i 7 år.. Jeg syns du skal gjlre det som virker mest rett for deg. Du skal ikke måtte leve med en du ser på som broren din.. følelsene dine har dødd ut! Ta oppgjøret.. Om en liten stund vil du føle deg mye bedre. Er bedre å være alene og lykkelig enn samboer og ulykkelig.

Masse lykke til;) Stor klem

[Anonym bruker]

Du må bare begynne i en ende og ta en ting av gangen. Kanskje først sikre deg et nytt sted å bo så du kan flytte. Evt. gi samboer en frist til å flytte ut hvis dere skal gjøre det på den måten.

 

Det gavner ingen å leve som dere gjør nå. Du fortjener bedre, og datteren din fortjener en mor som er lykkelig

[Anonym bruker]

Takk for hyggelige svar:)

Ja det er akkurat det..starte i en ende.. Men hvor?? Aner virkelig ikke hvordan vi skal gjøre dette i tilfellet, med tanke på hus og slikt. Hva med møblene?? Hadde bare huset vært ferdig slik at vi evt. kunne ha solgt.. Tenkte tidligere at jeg skal holde ut til sommeren hvertfall, kanskje mer har ordna seg til da. Men nå ønsker jeg meg liksom bare bort. Tenker at sambo fortjener heller ikke ei dame som tenker slikt.. Bare det å sette seg ned å prøve å snakke med sambo er vanskelig. For han skal aldri snakke om seriøse samtaler!! Uff! Mest lyst til å bare rømme bort!

Nei jeg får bare se om jeg finner en ende å starte i da..

[Anonym bruker]

Fortvilende situasjon. Vanskelig å gi deg noen råd, for det er bare du som vet hva som egentlig er riktig for deg...eller det er jo ikke alltid lett å vite det heller da... Men kan jo si litt om mine erfaringer. har hatt det tøft i perioder selv både etter første og andremann. Men for meg er det slik at jeg tenker at jeg liksom har bestemt meg for at det blir oss og at vi har det tøft i perioder, men finner tilbake til hverandre i perioder. Vi har to barn som vi ønsker å oppdra sammen. Det viktige er å snakke om det. Gjerne de gangen man ikke i utgangspunktet er sint, såret eller dritt lei. Det er mye hormoner i sving også, i tilllegg til at det generelt er veldig slkitsomt å ha barn...og selvfølgelig også veldig bra!! De gangene det virkelig går dårlig, er når jeg har fått for lite søvn...da klikker jeg for ingen ting.. Tenk litt på sammenhenger!

Jeg tenker man må ta et valg, hva vil man med livet... Går forholdet utover barnet må man jo ta det i betrakting også. Men det viktigste er om man ser en framtid sammen med mannen...om man ønsker å bli gammel sammen osv.

he.. dette ble liltt rotete, men har mange tanker om dette. Kjenner også par som har gått fra hverandre som aldri blir helt enig med selv om det er det rette...både i forhold til barna og seg selv..

Ønsker bare lykke til! Bedre med ensom ensomhet. enn ensomhet når man er to.... Kanskje bruk litt mer tid på å tenke, prate sammen og evt. ta en pause...om dere er enig om det.. Er mann din klar over hvordan du har det forresten?

[Anonym bruker]

Trasig situasjon d her. Må si jeg føler også d slik av og til.

Men har dere snakket skikkelig ut om dette? Vet han hva du føler og hva du kanskje kommer til og gjøre? En skikkelig samtale er jo viktig, der alt kommer frem. Ike krangling eller hakking på hverandre.

Men ser d, høres d litt ut som du er mer opptatt av denne "andre" som trekker deg "vekk" fra problemene. Er kjempeflott å være forelsket, men den er ikke evig (som regel) så er nå gresset grønnere på den andre siden? (etter noen år .feks?)

Har du sport om samboeren din har et forhold til noen andre? Ikke for å ødelegge eller noe. Men d var d første som slo meg.

 

Lykke til i valgene, men ikke glem av snuppa

[Anonym bruker]

Føler meg til tider temmelig ensom i dette forholdet!

Det er så mye jeg savner i ett forhold liksom, som jeg ikke har. Hadde det ikke vært for at jeg virkelig har villa satsa på dette, så hadde det vært over for 4 år siden hvertfall. Men jeg har liksom holdt fast på han, og håpa at det kommer bedre tider. Men det er alt for mange dårlige tider og. Er så klar over at det har med innstilling å gjøre.. Men nå er jeg lei av å leve slik. Jeg begynner å tenke på hvor hadde jeg vært om jeg hadde dratt for 4 år siden..

 

Som igår, da skulle jeg hos noen venner og spise mat og se film. Da satt han her og var sur som en sitron!! fordi det var "urettferdig"! Enda han var ute i påska og drakk og hadde det gøy, mens jeg sitter hjemme, som vanlig. Da jeg kommenterte dette igår, så fikk jeg til svar "og hva så?" Er visst bare han som skal ha d gøy da.

Han er en voksen mann, men han skjønner ikke at vi er en familie nå.

Er tydeligvis jeg som skal sitte hjemme da. Dele på ansvar er det ikke snakk om.

 

Om han er klar over hvordan jeg har det? Nei det er han nok ikke. Jeg hadde en samtale med han for 2 mnd siden, der jeg fortalte litt om hvordan jeg har det. Samtalen ble tatt i senga, da jeg ikke får snakka seriøst med han andre steder. Men enda da, så skjønte han ikke alvoret i d jeg sa da. Jeg er egentlig bare sliten av han. Og tenker litt på at det hadde vært best at vi skilles mens vi enda er venner, med tanke på snuppa vår. Og ikke vente til det er for sent liksom. Men egentlig så er jeg helt på villspor, for jeg aner virkelig ikke hvordan jeg skal gjøre det. Tenker så mye på snuppa jeg da. Er jo så glad i pappan sin..

Nei slikt er nok aller en enkel avgjørelse..

[Anonym bruker]

Skjønner tankegangen din i ang. "han som trekker meg bort fra problemene".. Det er jo helt klart fristende, men nei, gresset er somregel ikke grønnere på den andre siden heller. Det kommer en hverdag der og. Men det som frister her er faktisk å bo alene. Jeg begynner liksom å tenke på om jeg begynner å kjenne etter alt det jeg ikke opplevde da jeg var yngre nå. Jeg har liksom kun hatt denne kjæresten. Vi ble sammen ganske unge, så ble det slutt og jeg hadde bare noen småflørter, og så ble jeg sammen med sambo igjen og nå har det vart i 7 år.

Tviler sterk på at han har noen andre. For vi sitter her hver kveld, i hver vår stol/sofa. Men det jeg savner er å kunne sitte sammen i sofaen, eller bare det å sitte sammen å snakke. Men dette kan vi ikke lengre! Har prøvd men det nytter ikke. Vi har ingenting å snakke om. Og vi har en unge sammen!!

Lyset blinka masse her en kveld, og jeg ble redd om lyset skulle gå for da tenkte jeg på "hjeelp, hva skal vi gjøre om lyset går og vi ikke har pc og tv å se på!!" For vi har ikke noe å gjøre sammen. Det er jo ikke normalt!! Andre par kan jo kose seg sammen, eller "ta en kjapp en på sofaen" Slik som vi gjorde før. Men ikke nå lengre..

 

Glemmer selvfølgelig ikke snuppa! Er nok hun jeg tenker mest på. Ettersom hun har vært som hun har denne uka, er derfor jeg tenker slikt på det nå. At kanskje d begynner å gå inn på henne..

Jeg er selv vokst opp sammen med en alenemor, så dette var nok ikke helt plana mi men..

[Anonym bruker]

Hva om du glemmer alt det materielle da.... glem sofaer, bord og døde ting - de får dere alltids delt, eller den ene kjøper den andre ut.

Men heller fokuserer på hvordan du skal få opp øynene hans - få han til å skjønne alvoret liksom. Du har ikke noen du og snuppa kan bo hos en ukes tid da, så samboeren din får følt litt på hvordan det kan gå? Hvis du pakker en bag og reiser for noen dager, så kanskje han får fart på følelsene sine. Man vet som regel ikke hva man har, før man mister det!!!

Kall en spade for en spade, og si at du ikke orker mer, vil ikke ha det slik...... si at du reiser bort noen dager, så kan han tenke på hva han vil.

 

Men det er kanskje lettere sagt enn gjort.... og du kanskje allerde har prøvd å sette hardt mot hardt!?

 

Aldri gøy i hvert fall...... har hatt våre "downs" vi også etter at lillegutt kom for 5 mnd siden, men heldigvis går det nå greit. Men kjenner igjen det med pc og tv:) hehe.....

 

Masse lykke til:)

 

[Anonym bruker]

Begynner å bli "redd" for at jeg allerede har bestemt meg liksom, at jeg vil ikke mer. At nå har jeg liksom gått lei, og det er ingen vei tilbake.. Men også at jeg skulle nok hatt en pause for å få tenkt litt, få ting litt på avstand, kanskje vært bedre å komme hjem. Skulle helst ha reist bort en tur.. Så får heller se om den muligheten kommer snart. Det får eventuellt være den midlertidige løsningen min til så lenge:)

 

Nå ligger han på sofaen og sover. Har snorka i 4 timer nå, og jeg kjenner jeg bare er sint for at han sover. Hadde nok vært best at jeg hadde fått en tur borte..

 

Takk for alle svar folkens:)

[Mammaen til 2007jenta]

Jeg ville gått, det er ikke verdt å kaste bort livet sitt på en mann du ikke elsker, eller har det bra med. Barnet ditt er så lite enda at det ikke vil ta skade av et samlivsbrudd (i forhold til om det eventuelt var 5 år).

Jeg har vært i samme situasjon, det er en stor overgang, men man klarer seg. Jeg bor alene nå, og jeg stor trives.

Kan kanskje høres veldig klisje ut, men jeg legger meg med et smil om munnen og våkner med et. Jeg har det bra med meg selv, bruker tiden min på det jeg vil, ingen eller ingenting som irriterer. Går jeg fra et strøkent hus, kommer jeg hjem til et. Det man ikke dør av gjør en bare sterkere!!

 

Send meg en pm og du ønsker:)

 

Lykke til, følg magefølelsen din.

[Anonym bruker]

Avgjørelsen om å reise kommer ikke til å være noen lett avgjørelse, men jeg er sikker på at det kommer til å være deilig for deg og snuppa. Da får dere litt pusterom:)

Og si til sambo at du reiser blir kanskje enklere hvis du tenker at det ikke nødvendigvis er for alltid - at det kun er en fysisk og psykisk pustepause!

 

Prøv..... enten savner dere hverandre noe helt forferdelig, eller så finner dere ut at "detta var jammen deilig". En av to:)

 

Du sier jo at du ikke vil ha det slik det er i dag, så da må jo noe gjøres - selv om slike drastiske trekk alltid er vanskelige og skumle!

 

 

[tvilling73, 05/07]

Ammer du?

Hvis ikke kan du jo reise bort ett par dager og la far og barn være igjen hjemme. Han må jo ta seg av ungen sin så regner med han hadde fått øynene opp for hvor mye du gjør for at dagene skal fungere. Reis gjerne når det er arbeidsdag og la han ordne barnevakt.

 

Kanskje hun savner deg for mye så det må jo tas med i betraktningen viss hun er mest knyttet til deg - slik det høres ut

[Dunder]

Har ikke lest hele denne tråden, men vil si at det er flott å ha en innstilling om at man skal prøve å forholdet til å fungere, men det er ikke meningen at du skal gjøre det alene! Dersom han ikke er interessert i å jobbe med forholdet er det faktisk bare en ting å gjøre: Pakke og dra. Du har prøvd - det gikk ikke.

 

Lykke til.

[Anonym bruker]

Har du konfrontert ham med hvordan du føler det? Fortalt at du føler at han er mer bror enn kjæreste? Kanskje romantikken bare har glidd over i vant og traust - noe han har glemt å ta hensyn til? Jeg syns ikke du skal prøve for enhver pris - i mange tilfeller er det nok bedre for barna også å ha to foreldre som fortsatt greier å omgås hverandre enn å ha noen hjemme som bare krangler eller ikke snakker sammen... Jeg syns du skal konfrontere ham med hvordan du føler det, og at du har tenkt på at dette kanskje ikke går så bra - så får du se hvordan han reagerer på det... Det kan jo hende han skjerper seg... Og hvis han ikke bryr seg, så vet du jo i allefall at forholdet ikke går noen steds hen....