For mange endringer på ett år?

[Anonym bruker]

Hei,

 

Utad er jeg fortsatt den blide og ressursterke personen som tilsynelatende takler karriere og familie. Sannheten er at jeg føler meg utslitt etter et år med masse endringer i livet - tror kanskje jeg er i ferd med å møte den mye omtalte veggen. Et par nære venner og samboeren min vet at jeg sliter litt. Men nå søker råd fra dere for hvordan jeg skal komme ut av det. Skal prøve å beskrive problemene mine.

 

Det har skjedd så mange endringer i livet det siste året, i tillegg til det å få barn. Har et nydelig og fantastisk barn! Det er jo fantastisk, men livet har blitt veldig annerledes. Ting jeg forbinder med megselv, som er min identitet, gjør jeg nesten ikke lenger.

 

Vi har flyttet. Noe jeg nok ikke var helt klar for enda. Bort fra storby til mindre by. Byttet ut liten trang leilighet med romslig hus. Har bodd lenge i samme bolig med svigerfar da vi bygger om. Ikke hatt så mye privatliv dette året kan du trygt si. Veldig slitsomt. Man blir utslitt av å aldri være hjemme hos seg selv. Jeg lengter sånn "hjem" til deg trygge leiligheten vår.

 

Vennene mine er fortsatt i stor by. Og siden jeg fortsatt pendler til stor by, har jeg ikke tid til å skape noe nytt i ny by - da jeg er hjemme så sent. Noe som i seg selv er veldig vanskelig, da jeg kun ser barnet vårt den slitne timen før leggetid. For å få sett henne litt gikk jeg ned til 80 % for litt siden. Dette sliter på. Jeg begynner å grue meg til ny uke sånn ca. midt på lørdagen.

 

Skaff deg jobb i liten by, tenker du nå! Jeg prøver og prøver. Er høyt utdannet og veldig få relevante stillinger i liten by. Jeg må nå vurdere å senke krava og ta noe jeg er overkvalifisert for. Jeg må finne meg ny jobb innen sommeren fordi jobben i stor by er tidsbegrenset. Akkurat np har vi ikke råd til at jeg ikke har jobb. Dette er jo selvsagt også et aldri så lite stressmoment.

 

Stort arbeidspress på jobben i stor by. Også mange ting jeg gruer meg veldig til fremover som jeg føler at jeg ikke takler. Dette er nok kanskje hovedårsaken til at dette har toppet seg nå. I tillegg til at jeg ikke finner ny jobb, og må finne ny jobb - kjapt. Dette er det vanskelig å få tid og overskudd til i tiden jeg har til overs etter at jobb og barn er tatt vare på.

 

Jeg er stiv i rygg/nakke, tung i hjertet, tårene ligger hele tiden rett bak øynene og jeg klarer ikke å glede meg til så mye. Det er bare rett frem liksom. Og så gruer jeg meg masse til ting, og det går veldig opp og ned om jeg føler jeg takler jobben. Noen dager er jeg oppe, mens andre er helt jævlige. Og det er så trist å reise, mens mitt nydelige barn sover om morgenen...

 

Dette er det meste, noen som kjenner seg igjen i noe av det kanskje?

 

Alternativene i mitt hode er:

- Kjøre på og se hva som skjer. (Mest min stil - har aldri vært sykemeldt for noe "sånt før")

- Fortelle sjefen at jeg sliter, og foreslå å luke ut arbeidsoppgavene jeg gruer meg til. (Tenker på referanser og føler at jeg ikke fullfører)

- Brekke arm eller bein (Synlig og akseptert skade! Ingen spørsmål! Redd for senvirkninger!) - dette er litt på tull da, men ikke helt...

- Sykemelde meg for utbrenthet eller liknende (Dette er nok det mest riktige, men jeg tenker veldig på referansene mine og mulig reduserte sjanser for ny jobb da...)

 

Gode råd mottas med takk!

 

Hilsen fortvilet småbarnsmamma

med masse krysspress

[Gjest]

Uff, jeg ville nok ha bedt om en sykemelding siden du er så stressa og kanskje litt deprimert. Det står ikke på sm hva du er sm for, så ingen fremtidig arbeidsgiver trenger å vite noe. MEN det er jo en kortsiktig løsning. Den langsiktige løsninga blir jo å skape deg et liv fu har tid til. Reisetid er såååå bortkasta, har bodd langt fra jobben selv i en periode og følte at hele livet forsvant på en buss.. MEn forstod jeg det riktig hvis je gtror dere bare bygger om leiligheten og skal tilbake på et eller annet tidspunkt? jeg ville gjort alt i min makt for å komme tilbake til leiligheten som er nærmere jobben

 

(og alle jeg vet om som har bodd hois svigerforeldre/foreldre i lengre tid har litt smårare av det. Tror det er regna som en sykdomsrisiko;) )

[Gjest]

Hei!

Jeg har akkurat vært sykemeldt 50% for omtrent det samme. Jeg begynte i ny jobb rett etter permisjon, noe som tok på samtidig som mini skulle begynne hos dagmamma. Synes overgangen til ny hverdag var var stor. Etter jul gikk vi inn i en sykdomsperiode som varte til påske omtrent. Både jeg, mini og dagmammaens barn var syke om hverandre. Var mer hjemme enn på jobb (selv om mannen tok sine sykt barn dager også selvfølgelig). Det tok på, og jeg ble liksom aldri ordentlig frisk. Var sliten hele døgnet, duppet av på jobb og var helt ferdig når jeg kom hjem på ettermiddagen. Men jeg tenkte liksom ikke på at jeg nærmet meg veggen, følte at dette her er da noe jeg må klare, det gjør jo alle andre.... heldigvis var det noen som "ristet" meg litt. Det har vært utrolig deilig med noen rolige uker. Nå føler jeg at jeg har litt overskudd igjen. Tenker fremdeles på å gå ned til 80%, men det sitter litt langt inne.... men vi får se hvordan dagene blir (begynner fullt igjen fra i morgen).

Jeg anbefaller deg å ta en tilsvarende "timeout". Selv om det kanskje blir litt kortsiktig for deg, så får du i hvertfall spart litt krefter og tenkt litt gjennom situasjonen din.

Lykke til!