dette med å bli gravid og mammas reaksjon

[♥Kristoffer&Harald♥]

Jeg har en mor som legger seg veldig opp i hva jeg gjør osv. Det er ganske irriterende.... Vel, jeg og min mann har funnet ut at vi har lyst på et lite barn til... min sønn fra før av begynner på skolen nå til august og han begynner jo da å bli stor og klarer seg litt mer selv. Min mann er sykemeldt pga prolaps i ryggen og skal begynne på omskolering... Jeg jobber nå to jobber og hadde planer om å begynne på skole igjen selv for å bli førskolelærer... men den ene jobben min så har jeg ca 60 % stilling...

 

Jeg vet at hvis jeg blir gravid nå så vil mamme bli sint og sur, i alle fall det jeg trur. for hun sa i fjor etter bryllupet at jeg burde bli ferdig med skole og få meg en fast jobb først... Greit nok det. Men om jeg blir gravid nå så er jeg jo forsatt ung og kan begynne på skole neste år. Er 24, blir 25 til sommeren...

 

Jeg vet bare at hun vil reagere negativt, og det får meg til å få mindre lyst, men samtidig så har jeg lyst... er så delt!

 

Hva hadde dere gjort?

[Peders mamma]

Jeg er student selv og sambo er student, men blir ferdig før dt eventuelt kommer nå baby. Men jeg og vet at det kommer til å bli negative reaksjoner på dette, først og fremst fra min mor og min svigermor, eller svigerforeldre og foreldre. Men vi velger uansett å prøve, for det er dette vi vil...så får de bare bli negative, vi vil, og vi skal klare oss helt fint:)

 

Så mitt råd er å følg ditt eget ønske og ditt eget hjerte..det er ditt liv og du som skal leve det:)

[Alessandro+baby i magen :)]

Vil du bli mamma sà vil du og det er ingen som skal ha rtten til à ta det fra deg!!!

 

det er ditt valg og du som skal leve med det ja!!

 

klemm

[♥Kristoffer&Harald♥]

Ja jeg vil. jeg har masset på mannen min i snart tre år... Jeg synes at det å få barn som har litt nære aldere er greit så de kan leke sammen osv.. Vi har mange grunner for at vi har lyst men den største grunnen er at vi begge har lyst på og vi føler oss klare for det...

 

Andre grunner til mann min er at morfaren hans (som er den eneste gjennlevende av besteforeldrene hans) begynner å bli litt opp i årene og vi har lyst til at han skal få oppleve å bli oldefar før han forsvinner.. har også bestemt oss for at hvis det blir gutt så skal han bli oppkaldt etter han.

 

Jeg vet at det er min kropp mitt liv osv. men jeg har alltid hørt på mamma og tatt hennes råd i betraktning særlig etter at jeg fikk min første sønn... og hun kan være krass.

 

men dritt og dra, ja jeg skal bli mamma på nytt, i alle fall prøve å få nytt barn i magen... hehe moro.. takk jenter. trenger noen ganger å høre at man ikke er alene om å få negativ tilbakemelding fra foreldre osv.

[Clemencia]

Ja, forstår at du blir litt oppgitt over situasjonen.. Men til slutt så er d deres valg, og du må bare gjøre som du tror er best selv. Moren din vil deg nok bare d beste, og avogtil forstår de ikke at de kan gjøre vondt verre.. Hun handler nok i beste mening! Men allikevel så forstår jeg at du mister litt lysten.

Vet iallfall at jeg selv hadde hatt problem med å stoppe prøvingen, nå som vi har prøvd såpass lenge..

 

Gruer meg litt selv til den dagen jeg blir gravid.. Èn ting er med mine foreldre, men sambo sine har gitt klart uttrykk for at de mener at sambo bør tenke på å utdanne seg mer (han har fagbrev) og faren likte ikke så godt når vi flyttet sammen heller.. Noe som er trist, fordi jeg vil jo at de skal glede seg når de får vite at de skal bli besteforeldre! Og jeg tviler på at vi kommer til å fortelle at h*n var planlagt.. Forhåpentligvis vil de glede seg uansett :-) Lykke til M_amma_til_Kristoffer5år, håper d ordner seg :-)

[Gjest]

Ditt liv, ditt valg !! (og mannen din..)

 

Kanskje denne tråden passer litt bedre i flergangsfødende..??.. )

[♥Kristoffer&Harald♥]

Det vil nok endre seg når de får se barnet. mye endrer seg da... Jeg bare frykter at jeg kan bli så sta og egen at jeg nekter å dra til mammen min... men jeg kommer itl å gjøre som jeg selv vil, har egentlig alltid gjort det så hvorfor begynne å gjøre noe anderledes.... men ville høre litt av deres råd.

 

Lykke til med dere også, alt ordner seg nok. og hvis din samboer er fornøyd med den jobben han har og trives med det han gjør så hvorfor skal han ta mer utdannelse, bruke opp masse tid og energi..... Dritt i hva faren han sier så lenge din sambo er fornøyd og trives så er det så klart det som teller

[Peders mamma]

Lykke til med prøvinga!

[maibaby-Ingrid2008]

Jeg mener også at dere skal gjøre som dere vil.

 

Er ikke helt i samme situasjon for jeg er ferdig med lange studier rett før bebien kommer og jeg er allerede gravid. Men siden jeg ikke har jobb å ta permisjon fra og heller ikke får noe fra lånekassa når jeg er hjemme med babyen, så trodde jeg de ville reagere negativt og gruet meg skikkelig til å si det. Mamma ble bare veldig glad mens faren min ble litt bekymret for om jeg ville klare masteroppgave og sånn som gravid. Men til og med han syns det var hyggelig og har blitt mer og mer engasjert.

 

Min samboer og jeg pratet ihvertfall masse om dette før vi fortalte noe, og uansett hva foreldrene mine kom til å si så hadde visste vi at dette var noe vi ville og kom til å klare helt fint. Skjønner at du bryr deg om hva moren din mener, men du må bare tenke på hva du og mannen din har bestemt dere for. Kanskje hun til og med overrasker deg og ikke er så negativ som du tror på forhånd.