Kalrer ikke la vær å syte!

[Anonym bruker]

Hei, nå er jeg på 3. runde og har termin i slutten av April. Jeg er veldig priviligert i min situasjon, da jeg er hjemmeværende, og begge barna er i barnehage, dessuten har jeg vaskehjelp og slipper unna de tunge takene, MEN! Jeg sliter sånn uansett og synes til tider veldig synd på meg selv. Klarer ikke skjule det for mannen, og han er sikkert drittlei av av den Gravide kona si som ikke gjør annet enn å nage og syte.

 

Klart jeg er takknemlig for at vi kan få barn og alt det der, men er litt smådeprimert av å være så innelåst i min egen kropp hele tiden,,,

 

Bør jeg skjerpe meg å tøffe meg opp? Vet at det er mange som har det verre enn meg, men jeg synes det er så slitsomt å være høygravid for tredje gang innen 4 år. Sukk!!!!

[Anonym bruker]

Tja, du har jo egentlig ingenting å syte for.. Men jeg støtter deg likevel, for det å gå gravid syns jeg er bare en plage. Ikke koselig i det hele tatt, bortsett fra når man kjenner liv inni der. Du kan jo si til mannen din at du skjønner hvorfor han blir frustrert (min mann maser stadig om "perspektiv", fytti det irriterer meg når jeg er i det utakknemlige hjørnet.) men at det å gå gravid gjør oss hormonelle, ute av stand til å kontrollere egen kropp og man kommer slett ikke utav det uten et par krigssår. Du må gjerne forsøke å tøffe deg opp og se ting i perspektiv (spyspy), men tillat deg selv å ha dårlige dager også.

[Anonym bruker]

Hva er grunnen til at du sliter da?

Bekkenløsning, kroppslige smerter, er du for mye alene eller er det tungt psykisk på en annen måte?

Regner med at det er en grunn til at du sliter, men uansett så har du jo lagt mesteparten av svangerskapet bak deg nå og det er ikke lenge igjen :-)

Bruk tiden du har igjen til å skjemme bort deg selv skikkelig, gjør noe du liker.

[Anonym bruker]

Hei, det er vel det vanlig så mange sliter med. Bekknløsning så det holder, kynnere hele tiden, hemorrider som plager vettet av meg samt halsbrann og søvnløse netter, blærekatarr så jeg ikke klarer å tisse. To barn som trasser og skal løftes hele tiden, ryggplager, you name it.

 

Men her er det som plager meg mest: Jeg blir rett og slett deprimert over å være "et offer" å ikke kunne bidra like mye som før uten at alt strammer seg og gjør vondt. Å ikke kunne orke å være sosial, eller unne min mann gutteturer og festing etc. Det å ikke kunne være tapper og bite i meg smertene og ensomheten. Å synes synd på meg sev for å sitte hjemme alene kveld etter kveld, spise midddag med barna alene dag etter dag for mannen jobber så mye. Det er depresjonene som er verst nå. Jeg liker ikke være så hormonell og tungsindig når jeg innertst inne er en veldig glad jente.

 

 

Mannen min er så lei at han orker ikke trøste, så det blir en ond sirkel av det hele. Mye gråting og mas.Føler meg så ensom i hele svangerskapet, og vi blir i tillegg aldri enige om navn. Føler nå som det er 3 mann så er det ikke så behov for medlidenhet og støtte, men jo, det ER det! Huff, trodde kanskje flere hadde det sånn.....

[Anonym bruker]

For din egen del (mest) men også dine barn bør du kanskje prøve å tenke positivt. Du har jo ikke lenge igjen, så sitter du jo der med 3 barn. Kan egentlig ikke si at jeg kjenner meg igjen, da jeg har hatt ett suverent svangerskap og null plager. Men merker jo at jeg vil gjøre mer ilamme datteren min nå fram mot fødselen enn før, siden hun plutselig blir storesøster. Hun er også i barnehagen, og det er godt siden jeg da er uthvilt til både hun og mannen min kommer hjem. Da har jeg også fått unna dagens gjøremål.. Tenker jo at det meste kan prates om bare man er villig til det, og joda, kanskje mannen din er "lei" sytet ditt... men dere må jo løse det på ett vis.

[Anonym bruker]

Høres tungt ut å være så mye alene, hadde nok tatt knekken på meg også det. Er det ikke mulig at du og mannen din kan prioritere å gjøre noe koselig alene sammen en kveld evt helg? For eksempel gå ut og spise eller leie dere inn på et hotell en helg. Trenger jo ikke å være så langt unna. Forklar han at dette er veldig viktig for deg og at du virkelig trenger noe som kan oppmuntere deg nå.

Alle kan trenge sånne oppmuntringer en gang i blant, ellers blir hverdagen fort grå og trist.