Hjelp, "innpåsliten" mor!

[Anonym bruker]

Bor langt unna mine foreldre, og er egnetlig godt fornøyd med det. Sånn 3-4dager sammen med de er mer enn nok. Mamma har INGEN forståelse for at både jeg og sambo trenger mye tid for oss selv (gjerne 2-4timer om dagen). Hun blir sur og lei (griner til søster'n og slik) hvis vi f.eks. setter oss ved pc for å koble ut. Hun er hypersosial (i tillegg til at hun sover lite) og snakker med alle om alt (fortalte bl.a. alle sine venner og kollegar at jeg var gravid når jeg var 6-7uker på vei).

 

Nå har den kommende mormor'en funnet ut at hun skal komme på besøk de siste 14 dagene FØR termin, og være der etter fødsel for å hjelpe meg med amming etc. Hun vil alltid vite hva jeg føler (hver eneste telefonsamtale spør hun om hva jeg føler for ett eller annet!). Jeg er ganske privat av meg, og ønsker IKKE min mor klående på puppene mine, noe hun helt sikkert ikke vil ha noen forståelse for. Jeg er heller ikke en person som snakker mye om følesene mine utover til samboer'n og føler meg klemt opp i et hjørne hver gang hun begynner "ja hvordan føler du det da...?"

 

Vi som dere skjønner veldig forskjellige og min mor har aldri respektert hvordan jeg er. BLA. kjøper hun vaser og andre ting til huset til bursdager, når hun veit at det jeg ønsker meg ullundertøy og nye fjellsko. Når vi sier at vi ikke ønsker oss julegaver (at de heller kan gi penger til redd barna eller no) får vi beskjed om at den gleden får vi ikke ta fra de, og får masse "skit" som vi ikke har bruk for likevel....

 

Når jeg foreslo at 14 dager kanskje var litt mye, fikk jeg beskjed om at "du veit ikke hvordan det er du....". Andre ganger kan hun syte om at "ja, jeg føler meg jo ikke veldig velkommen..." Joda hun er velkommen, men 3-4dager er egentlig mer enn nok! Jeg gruer meg egentlig ikke til fødsel, men har ingen anelse om hvordan jeg skal overleve dette!

 

Ble veldig langt dette... .men noen som har noen tips på hvordan jeg skal få henne til å forstå hvordan jeg har det, uten at det blir tårer og tennegnissel?

[Anonym bruker]

Jeg skjønner at du føler at moren din maser, men for meg som mistet mamma for 3 år siden skulle jeg gjort mye for å ha henne tilbake.

Vær takknemlig for at du fortsatt har moren din i live..... Man vet ikke hvor fort det snur.

[*FLoRinA* Har født!!!!]

Ville sagt på en fin måte at den første tiden er noe du og din samboer ønsker å oppleve alene sammen, for å bli vant til situasjonen og babyen.. Men at hun er velkommen til å komme noen dager etter at alt har roet seg...Så får hun bare bli sur..... Men si det på en pen måte...er vanskeligere å bli sur da...La henne ikke få komme dit bare for å sleppe å lage dårlig stemning...for det kommer til å klikke for deg om du skal ha henne hengende over deg i to uker før termin osv.... Jeg tror jeg er litt samme person som deg..kjenner meg i alleflall igjen...hehe...Lykke til

[Anonym bruker]

føltes nesten som å lese meg selv!!!

jeg måtte bare si det som det var til moren min at det ikke ville bli så kjekt med besøk rett etter fødsel og like før. Jeg er stor jente som klarer å ta vare på meg selv og vil heller holde av " hjelpen " til når jeg virkelig trenger den, men la meg bestemme når. Moren min var dritsur i dagevis og det tok nesten tre uker før hun ringte meg. men vi snakket ikke noe om at hun skulle komme ned på besøk rett før og være en stund. Det er jo flere å ta hensyn til en bare moren min. mannen min vil ikke ha besøk og vi har sagt nei tidliger de andre to fødslene også så. En gang er en bare nødt til å si imot foreldrene sine og det slik at det høres så de ikke bare kan overse det. Lykke til. og til deg som har mistet moren din. jeg forstår deg også, men det er ikke snakk om at hun ønsker moren sin bort for alltid, og jeg tror alle føler dette slik en eller annen gang over for foreldrene sine. og slik skal det være!

[Anonym bruker]

Du må si i fra hvordan du vil ha det så hun ikke kommer og overtar alt som du og mannen din skal oppleve sammen for første gang. Er redd du vil angre dersom du ikke sier i fra til henne. Det virker som om hun ikke helt forstår at du er voksen nok til å klare dette selv? Vanskelig det der å være voksen datter, og definere forholdet til ens mor og far på nytt når man selv er i ferd med å stifte familie. Hos meg har det vært nesten motsatt. Jeg er veldig kontaktsøkende i forhold til mine foreldre. De er veldig imøtekommende, men ikke overstrømmende overfor meg, for det ville gjort at jeg ble mer "avhengig" av dem. De venter sitt første barnebarn, men har igrunnen ikke engasjert seg så langt. De har gitt uttrykk for at de gleder seg, men ringer ikke og spør hele tiden hvordan det går. Klart det kan føles litt sårt av og til (særlig når sambos familie er helt i 100) men jeg vet det blir bra når bebisen kommer ut :-) Håper du ser at det finnes alle mulige varianter av forhold til ens foreldre, at du må definere hvordan du vil ha det sammen med dine, slik at det kan bli "normalt" og hyggelig for alle parter. Lykke til!

[Mamma`n til Trym]

Dette høres ut som min egen mor. Hun bare traver inn og tar seg til rette. Begynner å mase om tjavs og tull. Når hun er her blir det bare styr. Tar over ungene og bestemmer. Jeg sa til henne at hvsi det skulle fortsette slik fikk hun forbud om å komme hit, og nå har hun holdt seg unna.

[Anonym bruker]

Ikke for å være slem, men hva om du går to uker over tiden? Skal hun da bo hos dere i fire uker før fødselen, også en stund etterpå? Jeg går ganske greit sammen med min mor, selv om det er ting som irriterer. Men tanken på så mange uker i samme hus gir meg litt frysninger.

 

Hva med å si at terminen er flyttet? Haha. Sånn for å slippe å si sannheten. Det er ikke alltid lett å fortelle sannheten til en som blir potte sur, så det kan være greit å pynte litt på ting.

[Anonym bruker]

da vi fikk vår første i uke 34 og ble værende på sykehuset i 3 uker var det veldig godt å ha mamma. hun dro hjem til oss og vasket litt i huset, redde opp sengen til babyen og vasket klær for oss. pappaen var hjemme innimellom han oxo, men mamma mente det var best om han fikk være på sykehuset så mye som mulig, så hun hjalp mer enn gjerne til. for meg var det veldig fint at pappaen kunne bo på "mødrerommet" sammen med meg. vårt barn var ikke alvorlig sykt, men en nybakt mor kan være litt frynsete i nerven... og der jeg lå er det ikke noe personale, så å ha han der for å støtte og trøste meg var godt. det var nok veldig fint for han også og få være der å følge med på alt av behandling og slippe å ligge hjemme alene å lure.

jeg er evig takknemlig for den hjelpen vi fikk av mamma i de ukene. hun er nok oxo mer opptatt av å snakke om følelser og slikt enn meg, og vi har hatt noen bøyger vi oxo, hvor jeg må fortelle hvordan vi vil ha det. selv om hun tar det litt ille opp der og da, så går det alltid over.

jeg syns du skal prøve å snakke med henne om det. men jeg syns oxo du må forstå at hun gleder seg enormt og bare ønsker deg det beste. hun er nok kanskje lvredd for ikke å strekke til fordi hun bor langt unna dere oxo.

[junijente fikk julijente]

Jeg har litt det samme forholdet til mora mi, men synes faktisk at det holder med 1 dag i samme hus som henne. Kan klare en overnatting, men da er jeg faktisk sliten etterpå! Jeg kan ikke helt sette fingeren på hva som gjør det, men jeg klarer bare ikke helt å slappe av når vi skal bo sammen på den måten, selv om det går stadig bedre.

 

Foreldrene mine flyttet til Oslo rett etter nyttår, vi bor 14 mil unna. De har fortsatt beholdt huset der de bodde før, 4 mil unna oss, og har nok tenkt til å bruke noen uker rundt fødselen der, så de er nærmere og mer tilgjengelige enn i Oslo. Og det er helt greit, men jeg orker ikke ha dem boende hos oss, de får finne seg i å pendle de milene i noen dager. Mamma er veldig nøye på at hun skal bare være til hjelp, og at hun mener det godt, og ikke skal trenge seg på, men samtidig føler jeg jo lett at hun trenger seg litt på når hun selv har bestemt at hun skal komme, selv om hun virkelig mener det godt og vil hjelpe til.

Jeg har etterhvert blitt bedre på å si i fra til henne hvordan jeg opplever det, og si at "nå blir det litt mye og litt tett, kanskje vi skal bruke noen dager hver for oss", og hun har blitt flinkere på å takle denne beskjeden.

Jeg tror man bare må være ærlige og si at nå er det vi som skal ha barn, og at besteforeldrene selvsagt er velkomne, men på våre premisser, og at vi ikke lenger lever i et "storfamilie-samfunn". Det kan være veldig vanskelig å avvise noen som virkelig bare mener å være snille (for det tror jeg jo at både min og din mor, HI, mener), men noen ganger er det nødvendig likevel. Men det kan nok være lurt å begynne i god tid, sånn at det ikke blir et slag i ansiktet i det besteforeldrene har satt seg i bilen og er på vei.

[Anonym bruker]

Mamma er den beste dama i hele min verden, men ikke f*#n om hun skulle bo hos meg i flere uker og "hjulpet" meg med ammingen osv.. Det ville hun ikke fått gjort uansett, da dette er noe du og babyen må klare sammen.. Dessuten får du masse råd og hjelp på barselavd også.. Mange barselavd ønsker at ammingen er kommet godt igang før dere drar hjem også.. Syns moren din må respektere deres ønske om å få etablere dere som familie, før øvrig familie "invaderer" hjemmet deres.. Hun kan godt si at du ikke vet hva du går til (om du er 1.gangs), men det er tydelig at hun har glemt hvordan det er å bli mor også.. Har full forståelse for deres valg, jeg hadde blitt sprø selv..

 

Jeg har ingen gode råd til deg, men moren din virker litt "dramaqueen", om dette er hjerteskjærende for henne.. Er ikke snakk om at hun er uønsket hos dere, men hun bør også "kjenne sin plass".. Hun kan virke litt manisk depresiv, dessverre..

[Anonym bruker]

HI her...

Til første anonym, trist å høre at du mistet moren din! Klart jeg er glad for at moren min er der, men jeg vil jo ikke at hun skal ta over å styre livet mitt fordet...

 

Mamma hadde riktignok ikke tenkt til å sove her, men kjenner jeg henner rett hjelper ikke det mye, hun kommer til å være her minst 12timer i døgnet uansett. Skal snakke med sambo, kanskje få innføre "sølebat" uka etter fødsel. Vil jo gjerne bli kjent med baby'en vår i ro og fred...