Utakk er verdens lønn...

[Gjest]

Kommer med et lite rop om hjelp og kanskje noen gode råd.. For nå om dagen så er det faktisk veldig lite artig å være stemor. Det føles som den mest utakknemlige jobben på jord og jeg merker at det frustrerer meg!

 

VI har nå tilbragt 14 herlige dager i Florida, hele familien, min stedatter på 8 inkludert. Fordi det var hennes store drøm å få dra til Disney World og USA. Og fordi vi har råd, anledning og tid til å oppfylle hennes aller største ønske.

 

Men tror du hun satte pris på det? NEI!!!!! Hele turen gjennom sutret og klagde hun over alt. Maten, isen, stedet, reglene, været, om at det var synd på henne fordi faren hennes og jeg skal til Paris på kjærlighetstur i Juni, og at hun ikke hadde flere enn 4 par med olabukser hjemme hos oss eller hadde fått mobiltelefon.. og jeg kan sikkert nevne 100 andre ting, men jeg merker jeg blir sint bare ved å tenke på det..

 

Vi prøvde å forklare henne at denne turen til Florida gjorde vi mest for hennes skyld. For lilleM har ennå ikke noen glede av hverken å dra på Safari eller kjøre karuseller i Disney World, han er bare 11 mnd. Men vi fikk bare beskjed om at vi skjønte ikke hvor vanskelig det var for henne at hun ikke hadde alt hun trengte og hvor vanskelig det var for henne at hun ikke fikk være med oss til Paris (broren hennes skal heller ikke være med!!!) og hvor vanskelig det var for henne at hun ikke kunne få mobiltelefon, og hvor vanskelig det var for henne å bli vant til den maten de hadde der borte (og vi spiste faktisk helt alminnelig brødmat med ost og skinke til frokost, alminnelig pizza og annen middagsmat... Hun fikk til og med dra på McDonald 2 ganger for å få samme maten som i Norge, men det var ikke bra nok.

 

Hun fikk 250 Dollar å shoppe for, og det er MYE penger å handle tull for der borte, men det var helt forferdelig at vi brukte de siste 20 dollarne hennes på turen hjem til drikke og mat til alle, så skulle hun få dem tilbake i norske penger når vi kom hjem. Dollar har jo ingen verdi i Norge, så vi skulle veksle dem inn for henne...

 

Sukk.. Jeg skjønner meg ikke på unger jeg.. Og det beste av alt var hver gang hun ringte til mammaen sin for å fortelle om turen, og når moren hentet henne når vi kom hjem, så kunne hun BARE fortelle om alt det fæle! At det var alt for mye folk på Disney, køene var lange på alle de kule karusellene og at maten smakte pyton! Snakk om takknemlig bærte!!

 

Neste gang jeg skal reise til USA så blir hun hjemme! Det er tydeligvis ikke bra nok uansett hva vi gjør!

 

[Superlis]

Huff ble veldig lei meg på deres vegner,er så fryktelig trist når det blir sånn.

Tror jeg synes litt synd på denne jenta som i alderen av bare åtte år er så ufattelig bortskjemt,jeg kjenner henne ikke og uttaler meg sikkert om noe jeg ikke burde gjort,men høres ut på meg som om hun på en måte er så vant til og spille første fiolin at hun mangler litt empati?

Det er vel en feil en ofte gjør i dag,vi er så opptatt av og skape gode opplevelser for barna våre,kjøpe fine ting osv..også blir det litt feil.

Jeg har møtt en del slike barn i jobben min..og jeg vil påstå at det viktigste vi kan lære ungene våre er at vi alle har følelser,at vi voksne også har lov og bli lei oss,føle oss såret osv og at barna også må lære seg til og vise omtanke,og må forstå at de ikke alltid kan få alt og være med på alt...Ble litt rotete dette og jeg sier ikke at det er slik hos dere....jeg synes bare jeg ser litt for mange selvopptatte og krvende barn i dag...mine også,dette er noe jeg ofte snakker med mine barn om. At vi alle i en familie har like mye verdi,at vi må gi og ta,at ikke hele livet til oss foreldre skal dreie seg om og tilfredstille barna våre,at vi voksne også er "mennesker" osv.

 

Altså jeg synes du har grunn til og reagere og bli lei deg. Lykke til videre!!

Trøste klem

[dritgrei hei hei!]

Uff.... jeg leste denne i natt, og enkte at jeg ville svare når jeg ikke var så selvopptatt lenger. Nå er det morgen og jeg vil fortelle hva jeg har tenkt. For det første så har du jo all grunn i verden til å blir fryktelig irritert. Men det har jo ingentign med din posisjon som "stemor" å gjøre. Jeg har en nevø jeg, som er av det slaget der - kongen på haugen, som bare han lager stygg nok lyd, får det som han vil. Det er grusomt å være vitne til, og helt uholdbart spør du meg. De gangene jeg har ansvaret for ham, er foregår tinegen på min måte, og da erd en oppførselen der helt uaktuell, og han skjønner det godt. Hun lille jenta deres tror at det er måten å få oppmerksomhet på tenker jeg, for er det ikke ofte ganske enkle løsninger når ungene er så små. Hun oppfører seg jo uspiselig, og det trenger hun ikke å gjøre. Jeg Syns nok at det aller rareset er at ikke pappan hennes setter henne på plass. Du kunne gjort det du også, men pappan burde jo fortalt henne at sånn oppfører man seg faktisk ikke. Det hres ut som om hun har lært seg noen velsevoksne ord og vendinger som hun ikke forstår omfanget av.... tar jeg feil???

 

Jeg hadde i alle fall satt mitt eget barn kraftig på plass om han så mye som prøvde seg på sutring i en sånn situasjon. Sutring fordi man er sliten er en ting, det hører man og forstår man, og det kan jo være gasnke slitsomt å snu døgnet, men utakknmelighet - det får han høre ganske høylytt her i huset at ikke er greit.

 

Jeg kjenner at jeg vil gi deg en klem, og si at dette ikke handler om din rolle, det handler om et oppdragelsesmønster fra din gemal, og det må jo snakkes om. Dere må være enige i hva som er greit og ikke - syns han det var i orden at hun holdt på sånn?

Hun er jo bare en liten unge, og så små barn saklikke ha følelsen av at de kan styre verden. Men det virker som om hennes erfaring er nettopp det, at hun kan styre, og det blir ingen barn glade av.

 

Du har som sagt all rett til å være lei deg, men jeg mener at det ikke handler om den lille jentas uholdbare oppførsel, men at pappan hennes ikke klarte å takle at hun ble mer opptatt av å "ta vare på" de kjedelige tingene.

 

Du får plassere kjæresten din godt i en stol og si at du har noe du vil snakke om, for dette blir sikkert ikke lettere, om får lov til å bli tenåring med følelsen av at hun kan lage livet surt for alle i familien uten at hun får konstruktiv tilbakemeldig på at verden ikke fungerer sånn.

 

At hun bruker Paristuren som noe å såre med er bare et triks. Jeg har nemlig straffet pappan min på akkurat samme måten, i mange år. Fra jeg var ni til jeg var 19 straffet jeg han. Jeg sutra ikke men fy fader så mange ting han har brukt penger på til meg, og jeg gjorde det bare for å være ekkel med pappan min - fordi han hadde vært slem mot mamman min! et slags, "når du gjør sånn, gjør jeg sånn" barn tenker sånn - øye for øye, tann for tann. derfor mener jeg at dette ansvaret ligger hos pappan. Hvis pappa hadde snakket med meg om hva han tenkte, og om at han var glad i meg og at hans kjærlighet ikke hadde noe med penger å gjøre, så hadde jeg kanskje ikke holdt på så lenge heller....

 

dette ble et langt innlegg, og ikke vet jeg om du skjønner noe av det, men jeg vil si tre ting tror jeg

 

- jeg skjønner at du er lei deg og lei av ungen

- ungen må settes på plass

-pappan hennes har en jobb å gjøre, både i å sette henne på plasss, og i å forsikre henne om at hun er elsket, selvom hun ikke kan styre verden.

[Næsningsfrua]

Hadde det vært meg som hadde hatt med meg den jentungen på tur hadde jeg eksplodert!

Jeg og mannen min har to særkullsbarn hver, og fra første stund ga jeg beskjed om at alle fikk samme behandling av meg.

Hadde mine unger oppført seg sånn, hadde jeg gitt klar beskjed om at det ikke ble flere turer. Når ikke en sånn tur er bra nok, må jo alternativet være å holde seg hjemme?

 

Min 14-åring suter mange ganger over at han ikke har ting som "alle" andre har.

Og da sier jeg at han skal prøve å faktisk være takknemlig for det han har, livet er ikke sånn at alle får alt.

 

Men det jeg syns er litt synd, er at jeg hører en voksen i det hun sier. I mine ører er det ikke en 8.åring som snakker, men kanskje jeg bare har glemt hvordan de er i den alderen?

[Maud]

Men du, denne jenta har jo du hatt en relasjon til lenge og jeg har aldri hørt deg nevne noe i nærheten tidligere. Du har vel stort sett bare betonet det positive i deres relasjon og omtalt jenta i positive ordelag. Derfor mistenker jeg at de andre bommer når de tror at dette er en bortskjemt jente som det ikke blir satt grenser for.

 

Jeg skjønner at du er frustrert og jeg skjønner at dere ikke har lyst til å ha henne med dere neste gang. Her har dere lagt tid, penger, energi og krefter ned i noe dere forventer glede og takknemlighet for og så får dere det stikk motsatte. Jeg synes dere skal sette dere ned med henne i etterkant og forklare hva dette gjorde med dere.

 

Jeg lurer på om det ble vanskelig for henne å tilate seg å ha det gøy uten mamma, jeg. Kanskje hun skjønner at det er vanskelig for mamma at hun opplever nor flott uten at mamma er med. I et misforstått forsøk på å "trøste" mamma betoner hun alt det negative ved turen. Ikke vet jeg om det er nødvendig heller, kanskje mamma gleder seg på hennes vegne?

 

Forhåpentligvis får pipa en annen lyd når hun nå er hjemme igjen. Hvis dere overhører hva hun sier til venninner eller andre enn mamma, så var kanskje turen kul og morsom allikevel? Jeg håper det og håper at dere får til en deilig familietur om et år eller tre igjen :-D

[Gjest]

Hei igjen jenter..

 

Takker og bukker for all forståelse og medfølelse. Dere aner ikke hvor deilig det er å ha noen som forstår at dette er frustrerende.. Jeg og pappaen har hatt en lang samtale med hverandre og vi er enige om at slik oppførsel ikke er til å tolerere..

 

Vi har tatt frøken "det-er-synd-på-meg" mange ganger, både under veis og etter at vi kom hjem. MEN pappaen er veldig redd for å ta henne for hardt, for han vet at det går rett tilbake på ham når moren får nyss i det. DA blir det kjeft å få fordi vi ikke prøver å gjøre ting så likt som mulig for jenta i begge hjemmene. Hun bor 50-50. Det hun ikke ser er at jenta er veldig flink til å spille på morens (og farens) dårlige samvittighet fordi hun faktisk må bo annenhver uke hos mor og far.

 

Det er helt klart at det ikke er et barn som snakker når hun sier hun har det vanskelig. Det har hun fra alle som forteller henne at de har dårlig samvittighet for at hun ikke har begge foreldrene sammen. Og som forteller henne at det er klart hun har det tøft og vanskelig, hun er jo et stakkars skilsmissebarn... Jeg mener det er feil å "fyre" oppunder denne følelsen på denne måten, når situasjonen er som den er, så kan man faktisk bare gjøre en ting: gjøre det beste ut av det! Og det gagner ingen når hun skal sutre og klage over at hun har det vanskelig, for å få det som hun vil.

 

Vi har fortalt henne at om hun ikke klarer å være takknemlig for de små tingene vi gjør for henne, så kommer vi heller ikke til å gjøre store ting for henne i fremtiden. Hun er 8 år og stor nok til å forstå at det kommer en konsekvens med hennes oppførsel. Vi akter ikke å høre på hennes sutring, og når hun kommer til oss og sier: "Vet du pappa og xxx, det er synd på meg... " Vi har gjort det helt klart at når det virkelig er synd på henne så skal hun få den responsen det fortjener, men ikke på den måten hun har holdt på i det siste.

 

Det kan hende det funker andre steder, men hjemme hos oss er dette uakseptabelt å oppføre seg som en bortskjemt drittunge.

 

Og jeg har faktisk bestilt meg tur til USA igjen til sommeren. Denne gangen uten henne. Og jeg kommer til å stå fast ved at hun ikke får være med denne gangen. For å gi henne er lærepenge. Jeg reiser for å hilse på min farmor og farfar som er så syk at det mest sannsynlig er siste gang jeg ser ham. DA skal ikke turen ødelegges av ei utakknemlig jente som ikke får det hun har lyst på!

[Gummelillan]

Hm... Nå har jeg lest denne tråden flere ganger og jeg ser at de fleste av dere ser en utakknemlig unge som trenger hard irettesettelse fra far. Og da bør jeg vel egentlig la ballen ligge...

 

Men jeg greier jo selvsagt ikke det da ;-) For jeg heller i retning av den samme tanken som Maud, jeg! Skal på ingen måte si at jeg har fasciten her. Kjenner jo hverken dere eller jenta. Men jeg er skillsmissebarn selv - og har en jente på snart 8 med min eksmann - og er etablert på ny med ny mann og flere barn. Og så tenkte jeg at jeg kunne dele med dere mine erfaringer her. Ikke det at min historie og erfaringsgrunnlag skal sette standarden her. Men bare for å si at det Maud filosoferte over faktisk kan stemme med virkeligheten noen ganger. For i oppveksten var jeg en sånn "drittunge". Uansett hvor mye mamma og min stefar prøvde å gjøre ting hyggelig hjemme, gjorde jeg mitt for å forsure og ødelegge. Og min stefar kunne bare prøve å irettesette meg... For han var jo ikke min far. Jeg prøvde å straffe og ødelegge der det sved mest.

 

Og jeg ser grader av det også hos m in snart 8 åringe jente selv. om enn ikke i nærheten av så tydelig. Men det er klart at når hun har vært hos pappaen er hun på ingen måte særlig opptatt av å fortelle om hun har hatt det bra. Og får vi høre noe så er det alt det som er galt som kommer. Og min kjære sambo får særlig med seg all den dårlige og usunne maten hun har spist etc (glupe ungen har skjønt at stepappaen blir helt fra seg av sånt...) Og når hun er hos min eks så er hun heller ikke særlig opptatt av å forherlige hjemmesituasjonen her heller selv om hun da ikke sier noe stygt om oss heller da. Hun har det bare greit og lite meddelsom ellers.

 

Det tok en tid før jeg knekte denne koden. Med det virker da faktisk som hun tror at vi gjerne vil høre det negative. Og verden rundt er jo veeeldig opptatt av å fortelle hvor synd det er på henne som da har skilte foreldre. Så i stedet prøver vi å få henne til å se alt det positive hun har opplevd ved dette. Og vet dere, selv om det har tatt noe tid så tror jeg at det er i ferd med å lykkes. Fortsatt kan hun være både sur og tverr, men jeg tror i allfall at hun sakte men sikkert har skjønt at vi ikke har lyst til å høre bare negativt men å ha fokus på det gode!

 

Men dette fordrer jo slik jeg ser det at begge hjem må være enige og spille på lag. Skal på ingen måte gi inntrykk av at alt er rosenrødt her, men jeg tror i allfall at vi stort sett i allfall greier å overholde at vi aldri sier noe negativt om det andre hjemmet. Og ikke gir plusspoeng i boka for bare skitkasting om det andre hjemmet.

 

Vel, dette ble veldig langt. Kanskje mest av alt for å lufte egne tanker ;-) Skjønner godt at du er lei gnålet hennes og er enig i at hun er gammel til å se konsekvenser av slik oppførsel. Og du; det med at moren er så opptatt av at alt skal være likt i de to hjemmene? Det synes jeg er bare tull. Selv unger ned i ganske lav alder tåler godt og tilpasser seg reglene i de ulike hjemmene. Greit å være enig om skole og fritidsintr, men ellers må det være lov til litt egentenkning. Hos oss får vår datter ikke lov til å se annen tv enn barnetv på kvelden. Hos pappaen er det nok tv både tidlig og sent. Og merkelig nok hører vi ikek et eneste spm om hun kan få se de samme programmene her ;-)))

 

Uansett; Lykke til!!!!!!!!!!!!

[dritgrei hei hei!]

...jeg prøvde å se nyansene... for at en unge oppfører seg sånn, er jo sjelden eller aldri "ungens feil" eller virkelige ønske. Leikvel mener jeg at man må være tydelig på at det ikke er greit å være så negativ alltid. Da må vi som voksne si ifra om det, og være flinke til å fremheve det som faktisk er morsomt.

 

Også prøvde jeg å tenke på hvorfor jeg var sånn mot pappan min.... og når jeg tenker meg om, så har jeg vel aldri fortalt om de gangene jeg hadde det bra hos pappa til mamma. Jeg var helt sikker på at hun ville bli lei seg da, hvis jeg hadde det bra der.... shitt altså... dere har rett gummis og Maud. Det finnes ingen enkle løsninger, men jeg tror fortsatt på at om unegen får vite at vi elsker dem selvom de har det bra når vi ikke er med så er mye gjort..... Når jeg tenker meg om har mamma brukt samvittighet som maktmiddel mot meg også....

 

 

oi oi oi det er vanskelig å være i en mine dine våre situasjon.

[Gjest]

Hei takk igjen, Maud og Gummelillan for å gi meg en ny vinkel på tingenes tilstand. Og du har rett Maud, jenta er faktisk ikke slik til vanlig, men hun har på vår etterlengtede ferie klart å oppføre seg som en bortskjemt drittunge. Og det har vært frustrerende...

 

Og jeg klør meg fortsatt litt i hodet på hva det er vi kan gjøre, om det har seg slik at hun ikke klarer å se positivt på ting, iom at mamma ikke er tilstede.

 

Må jeg og faren hennes slutte å reise på ferie med henne da? Skal resten av feriene hennes da dreie seg om mamma og pappa.. Da blir det dem 3, for jeg akter ikke å sende MIN sønn på tur med han og hans eks.. Og jeg tror og håper at min eks også setter seg litt på bakbena der. Ser for meg en helvetes uke med krangling og styr. Men hva gjør man ikke for å få en fornøyd datter, så ja ja.. time will show.

 

Vi har prøvd å gi henne forståelse for at det er vanskelig å være skilsmisse barn. Jeg har til og med satt meg ned sammen med storeM og skrevet en liste på over 100 fordeler med å være skilsmissebarn, for å vise henne at det overhodet ikke er så svart som hun vil ha det til. Og moren vil ha det til å være.. - Men det hjalp ikke mye mens vi var på ferien. Så vi får ta det når hun kommer tilbake. Gå gjennom enda en gang at det er ikke bare sort og grått..

 

Men jobben er kanskje større en vi trodde i forkant. Kanskje det må en prat til med moren hennes for å få slutt på denne "det er synd på meg"-holdningen. - For vi mener det ikke er det. Hun har alt hun trenger, kjærelighet, oppmerksomhet (kanskje til og med litt for mye av det) og materielle goder står det ikke på, selv om hun ikke har fått mobil enda. Det er nemlig noe hun får til 9-års dagen sin..

[Maud]

Jeg kjenner ikke deg og nå er det mulig at jeg blir for direkte. Du er nemlig en av de stemødrene som gir meg tro på at det er mulig å få det til, du og phantomet og noen til. Jeg ser på Maudmannen som er en helt fantastisk stefar at relasjonen ikke er den samme til "egne" barn som til "stebarn". Jeg ser at han er veldig glad i storebror, han gjør masse sammen med ham og han deler ansvaret med meg på akkurat den måten jeg vil. Allikevel elsker ham ikke storebror på samme måte som lillebror og minstesnupp, det tror jeg er helt naturlig. Jeg skjønner altså veldig godt at du mister tålmodigheten med StoreM og at du ikke vil la henne ødelegge nok en ferie.

 

Jeg tar allikevel sjansen på å se dette fra hennes side. Kanskje mamma spolerer hennes sjanser til å ha det morsomt. Kanskje spenningsnivået og forventningene var så høye at hun følte seg ørlite skuffet. Det er ikke få barn som ødelegger sitt eget bursdagsselskap eller den fine turen til Tusenfryd fordi de er så spente at virkeligheten ikke helt strekker til. Da kan vi som er "bioforeldre" sikkert lettere sette foten ned og si nok er nok. En stemor (eller -far) har mindre mulighet til dette, fordi relasjonen da settes i tvil. Men du, det med å lære jenta en lekse ved å la henne bli hjemme neste gang, det tror jeg ikke noe på. Det er greit (helt greit, helt sikkert!) å bestemme at neste gang blir hun hjemme fordi dere vil være hos farmoren og farfaren din uten at hun er der og må tas hensyn til. Det kan hun forklares - at denne gangen skal dere gjøre ting som er kjedelige for henne og derfor drar dere uten henne. Hvis dere lar henne være hjemme for å "straffe" henne, lærer hun at mamma har rett. Det er synd på henne som har skilte foreldre, det er synd på henne som har en stemor som setter foten ned og det er synd på henne som ikke engang kan være litt misfornøyd uten at hun blir utestengt. Hun er en liten jente på 8 år og er fortsatt nokså egosentrisk i tankegang og som har en selektiv hukommelse. Sannsynligvis husker hun ikke engang hvor vanskelig hun var.

 

Dette ble langt og direkte, for direkte til at jeg ikke kjenner deg. Kjenner imidlertid at jeg får litt vondt i magen når jeg prøver å se verden fra StoreMs side. Håper ikke du oppfatter dette som kritikk av deg som stemor, det er ikke intensjonen. Mitt bilde av deg er nemlig at du er akkurat en sånn stemor jeg ønsker for Storebror. Stor klem

[Gjest]

Jeg setter pris på at du er direkte jeg.. Så det må du ikke være engstelig for..

Og ja, vi har ingen planer om å "straffe" henne på den måten. Men heller bare skåne oss selv fra de ubehagelige opplevelsene igjen. Det føler jeg vi har rett til.

 

Det er ikke lett å skulle legge lokk på følelsene sine i slike situasjoner, fordi man må ta dem opp med pappaen først før man kan få utløp for sine følelser og kanskje også irettesette. For å bruke samme uttrykk som hun selv gjør: Det er vanskelig for meg, også!!

 

Men ja, det bunner nok mest sannsynlig i at hun hadde stooore forhåpninger, som vi var svært delaktig med å skru i taket sammen med henne. Og det må vi ta på vår kappe også.

 

Vi skal nok ro oss ut av denne situasjonen med hodet høyt hevet alle mann, og ingen skal føle at de taper noe.

 

Men jeg føler samtidig at det er lov å se det fra en annen vinkel også: Kanskje vi rett og slett fyrer sånn oppunder at et skilsmissebarn skal ha det så bra, at de rett og slett blir noen bortskjemte divaer som kan herje slik med samvittigheten til alle involverte? Og hvor mange ganger skal vi tolerere og svelge kamelene før vi innser at det er hun som leker med oss og vi er med på å skape en ond sirkel som det bare finnes en taper på: barnet selv..

[Maud]

Jeg mener helt klart at steforeldre må kunne irettesette uten å klarere det med bioforeldre først. Vi kan ikke kreve at dere skal bidra, delta, hjelpe, elske og være sammen med på lik linje, men ikke kunne irettesette og si ifra. Samtidig kjenner jeg at jeg er sår og redd for storebror når Maudmannen setter grenser. Jeg holder meg i skinnet og prøver å spørre meg selv om hva som er mine greier (frykt for at storebror skal føle seg utenfor og medynk fordi han er skilsmissebarn) og hva som er betimelige reaksjoner. Jeg kritiserer sjelden Maudmannen fordi jeg er redd for at han skal kaste kortene og si at "Ok, det er ditt barn. Gjør som du vil". Jeg vil jo at vi skal være to likeverdige voksne her hjemme. Spørsmålet om man kan synes for mye synd på dem er helt betimelig. Uten sammenligning forøvrig er jo dette det samme man opplever når man har syke barn. Fordi de er syke og det er synd på dem, kan man ikke sette grenser. Resultatet er at når de er friske igjen, er de ikke til å leve med. Jeg vet ikke svaret på hvordan man skal løse dette og hvor grensene går, men kjenner veldig at jeg synes synd på storebror som må reise frem og tilbake, som opplever i begge familiene hans at søsken reiser på morsomme ting som han ikke er med på og som ønsker at mamma og pappa skulle bodd sammen for at hans liv skulle være enklere. Min oppgave er å ikke gjøre dette større enn det er og ikke overføre mine skrekker til ham. Heldigvis er han verdens enkleste, mest harmoniske gutt som ser ut til å takle alt dette uten mén og uten å synes synd på seg selv.

[Gjest]

Når du sier det på den måten, så får jeg en overveldende fornemmelse av enorm respekt for min mann, som aldri har begrenset min mulighet til å ta del i hans datters liv, hverken de positive tingene eller irettesettelser når det er nødvendig. Samtidig har jeg alltid vært klar på at grensesettingen og kjørereglene setter vi sammen, slik at jeg vet at jeg hverken er for streng eller for ettergivende enn hennes far. Vi står for det samme og det skaper en harmonisk stemning i hjemmet.

 

Jeg har full forståelse for den dårlige samvittigheten som bunner i at livet til et skilsmissebarn er mer komplisert enn det er for dem som har mamma og pappa under samme tak. Men jeg mener at man heller må kanalisere denne samvittigheten til å lære barna sine å bli bedre rustet til å takle denne situasjonen og andre vanskelige situasjoner, som før eller siden vil dukke opp, i stedenfor å bygge opp under at det er "synd på dem".

 

For denne situasjonen er jo ikke noe man kan gjøre noe med, er den vel? Kan man tro at barnet ditt blir lykkeligere av å vite at mamma og pappa er ulykkelige (ved å bli sammen igjen) for å gjøre verden mindre komplisert for barnet? Jeg tror ikke det. Barna er lykkelige når foreldrene er lykkelige. Og da må man bruke energi og krefter på å fokusere på det som er bra! Det er der vi har en kjempeutfordring:

 

- StoreM har 2 store familier som setter henne i høysetet. 2 familier som vil henne alt godt, som er glad i henne og som lengter etter henne og savner henne når hun ikke er tilstede. Hun får dobbelt opp med gaver til bursdag, jul og andre tilstelninger (ikke at materielle goder skal telle, men for så små så teller det også!).

Hun har dobbelt opp med ressurspersoner som bryr seg og som tar henne med på ting. Hun får dobbelt opp med opplevelser og ferier. For hos oss drar vi aldri på tur uten at hun er inkludert eller invitert selv om det ikke er "vår uke". Og jeg vet at dersom mor ikke har planer, så sender hun jenta avgårde når det er ting som jenta synes er gøy.

 

Men jeg må innrømme at jeg aner ikke hva det vil si å være alenemor/biomor, ei heller hva det vil si å være et skilsmissebarn, så hva som farer i hodet på jenta vår, moren og faren hennes, det kan jeg ikke i min villeste fantasi sette meg inn i.

 

Men jeg er mor, og jeg vet at det er mange bekymringer som følger med den rollen, ikke minst at barnet mitt har det bra. Jeg vet også at barn er tilpasningsdyktige, enkle å motivere og enkle å glede om man har rett fokus. Barn er ekstremt lojale til sine foreldre. Og da er det kjempeviktig at man ikke bruker slike situasjoner til å skape "bortskjemte monstre".... Jeg mener det er viktig å vise forståelse for de situasjonene som virkelig er opprørende for barna, ikke bagatellene.

 

Verden er ikke urettferdig fordi du bare har 2 olabukser hos mamma og 2 olabukser hos pappa... Det er ikke jordens undergang at du ikke har fått mobiltelefon, selv om 3 i klassen din har det! Og det er ikke en livskrise at pappaen din og kjæresten hans skal på tur til Paris uten barn!

[Gjest]

Å nei.så trist å høre at den fine ferien deres ble ødelagt av en sur unge :0( Håper virkelig at det ordner seg..(har ingen råd å gi deg) for det er kjempe trist at hun ødela slik for seg selv og dere..Hadde nok også vært veldig betenkt med å ta henne med på ferie igjen..

ser at du har fått lange svar...Har ikke lest i gjennom noe av de..

Sender deg en klem jeg.

Håper jenta forstå rat dere gjorde det for å glede henne når hun blir litt eldre..

[Maud]

Jeg er helt enig i at vi voksne har en viktig rolle i forhold til våre skilsmissebarn og det er å ikke gjøre tingene verre enn de er. Vi må betone hva som er bra med situasjonen og ikke synes for mye synd på dem. Man kan ikke endre hvordan situasjonen er, det er vel svært få av oss som kommer til å ende tilbake i det gamle forholdet for å gjøre barna fornøyde. Man kan selvfølgelig påvirke kvaliteten i situasjonen og det skjønner jeg at både du og jeg går helhjertet inn for.

 

Jeg er imidlertid ikke enig i at det ikke er synd på skilsmissebarn. Det er mange barn med brutte hjem og mange barn som klarer seg bra i denne situasjonen. For meg er ikke det et argument for at dette ikke er vanskelig. Alle opplever å miste foreldrene sine en eller annen gang (hvis de ikke dør først selv da...), men det er allikevel vondt både når det skjer og i etterkant. Min jobb som mamma er å møte gutten min på dette. Både betone det positive, snakke varmt om det jeg vet han liker hos pappa og kona, men også la ham snakke om at det er dumt at det er sånn, at han ønsker det annerledes og at han er lei seg. For mannen min er det naturlig nok vanskelig å høre at gutten gjerne hadde sett at jeg og faren bodde sammen. Hvor blir det plass til Maudmannen da, liksom? Jeg tror ikke det handler om at Maudmannen ikke er viktig for sønnen min, det er han. Det er bare barnets ønske om å slippe vekk fra noe som er vanskelig. Jeg hadde en gang en 8-årig jente i terapi. Hun skulle tegne huset sitt slik hun skulle ønske at det var. Det var rosa og med spir og greier og inni huset bodde hun, søster, mamma, den søsteren mamma hadde med sin nye mann og pappa. Disse foreldrene hadde ikke bodd sammen siden jenta var baby. Etter å ha tenkt seg om litt, tegnet hun et annet hus ved siden av. Der skulle "Hans" (mammas mann) og "Kari" (pappas kone) og Karis to særkullsbarn bo. For meg illustrerer dette godt skilsmissebarnas dilemma. De ønsker seg noe de vet de ikke kan få (forhåpentligvis vet de det, det må vi hjelpe dem å vite) og som de skjønner blir vondt for andre.

 

Her skriver jeg i vei igjen, men dette er jeg opptatt av både personlig og faglig, som du skjønner ;-)

 

Maudmannen og jeg har forresten reist på mange turer uten storebror. Før de små kom, var det mange slike turer i året. Da var storebror hos pappa'n sin. Langhelger hit og dit. Nå reiser vi sjeldnere, det er flere barn å ta hensyn til. Om en liten måned skal vi imidlertid til Madrid. Storebror er igjen hos pappa, lillebror hos mormor og minstesnupp må være med. Ingen sure miner for det. Storebror spurte til og med for en stund siden om vi ikke snart skulle på tur igjen. Sikkert fordi han da får en liten ting eller to når vi kommer hjem, men det er i hvert fall helt akseptert at vi reiser uten ham (han er 8.5).