Er trist i kveld

[Anonym bruker]

Har en jente på 5 som den siste tiden har vært veldig vanskelig å ha med å gjøre. Dvs. at stort sett er hun som vanlig, smilende og blid som en sol. Men flere ganger til dagen ender det opp med full krangel mellom meg og henne. Hun blir plutselig til et troll, og tirrer alle punktene mine. Later som om hun ikke hører når jeg snakker til henne/ ber henne om noe, svare frekt, krangler på den minste lille ting, kaster ting rundt seg på pur f***, er slem med småsøsken/ krangler med de. Har snakket med x'n, og han sliter med de samme tingene når det gjelder henne.

I kveld satte jeg meg ned på sengekanten og "tvang" henne til en prat. Hun synest det er veldig trist og slitsomt at jeg og faren har gått fra hverandre. Tydelig at hun sliter med dette nå, og at det er en reaksjon på bruddet. Vi avsluttet forholdet for 6 mnd siden, og det er de siste 2-3 mnd som hun har oppført seg slik.

 

Aner vel egentlig ikke helt hvorfor jeg skriver dette, annet enn å lette hjertet litt. Prøver å være tålmodig overfor henne, men har dessverre kommet inn i en ond sirkle med kjefting og bråk. Hun gjør det jo for å få oppmerksomhet, men ender jo med å få "feil" type da.

Må sette meg ned med x'n og ta en prat med han tror jeg, så får vi finne ut hvordan vi skal gripe dette ann. Er nok best at det blir likt på begge plasser.

[Anonym bruker]

Det der er ikkje enkelt, nei. verken for dokke foreldre eller for jenta.

 

Du som voksen, må ta ansvar for din oppførsel og reaksjon overfor ho, når ho har desse bygene. Ein effektiv ting kan vere at du ikkje reagerer med å prate til ho då, men heller snur deg vekk. Og at dette skjer kvar einaste gang ho begynner.

Og når ho stoppar, så smiler du til ho og pratar til ho som om ingenting av dette negative har hendt. Dette gjer at ho ikkje får oppmerksomhet på det negative, men kun det positive(det du vil ha).

 

Det hjelper ikkje å forklare ho kva du ikkje likar og forvente at det skal hjelpe, for det er ho egentlig for liten til å forstå skikkelig og til å huske i "kampens hete".

 

Dette er lurt at både du og faren hennar gjer likt, slik at ho ser at det ikkje lønner seg.

 

Berre eit lite forslag som hjalp på negativ oppførsel her:)

 

Anbefalar deg forresten boka "De utrolige årene" av Webster-Stratton:)

Her står mykje om slikt og anna barneoppdragelse, både om ros og "ris", for å oppnå ønska adferd hos barn:)

[Mamma+2]

Kjenner meg igjen....og det er vondt når det blir sånn!

 

MEN dere er kommet et godt stykke på vei nettopp pga at du har snakket med henne om dette....slik har det vert for vår sønn og...i perioden vi gikk fra hverandre hadde han perioder han var helt håpløs...og tendensen kom igjen i høst når han startet på skolen...ble mye forandringer for han...mye å tilpasse seg...han taklet det ved å ta det ut hjemme....Men nå har det også gått seg til...snakket med han om det ...og han skjønte heller ikke selv hvorfor det ble sånn..han ville jo ikke vere slem++¨¨

 

Det har som sagt gått over her så det gjør nok det med jenta di og...trenger få ut frustrasjon...ikke lett for disse små å forstå alt...er jo ofte vi sliter vi og- selv om vi burde forstå så mye mer enn de.

 

Men åpenhet og det å kunne snakke med ungene om at man forstår at de syns det er vanskelig er noe jeg tror er kjempeviktig

 

Lykke til