here we go again....

[Anonym bruker]

Trenger noen konstruktive innspill her, hvis noen er så snille å ta seg tid til det så blir jeg suuper takknemmlig

 

Jer har to egen barn, hvor den ene er baby som jeg har sammen med han jeg bor sammen med. Han har to barn fra før av. Jeg har i to år forsøkt å leke '' mamma'' fordi han har barna sine halve tiden. Dette har nå blitt slik at biomor går rundt og snakker dritt om meg til alle som gidder å høre, og da går det jo på at jeg er en dårlig stemor, streng, urettferdig, favoritiserer egne barn etc. etc.

 

Så jeg ble lei. Kjempe lei.

 

Og ringte på biomor og spurte henne om hva problemet egentlig var.

 

Hun sa at barna opplevde meg som urettferdig, at jeg favorittiserte begne barn, var streng og ordknapp.

 

Javel, jeg hev meg ikke inn i noen diskusjon med biomor, fordi hun poengterte at dette var barnas egne opplevelser av meg og situasjonen. Man kan jo umulig argumentere mot slikt.

 

Så jeg dro hjem, og gråt litt og tenkte meg om et par dager, og kom frem frem til følgende:

 

1. Det var dumt å leke mamma, og ta på seg en foreldrerolle som strengt tatt ikke er mitt ansvar. JEg blir upop, fordi barn og foreldre som regel er veldig sammensveiset, og er lojale mot hverandre.

 

2. Ting jeg gjør og sier blir som regel tatt 10 ganger mer ille opp, enn hva tilfellet hadde vært hvis bioforeldre hadde gjort det jeg gjør. Dette er fordi jeg er den (u)heldige vinner av å være steforeldre.

 

3. Jeg har sluttet med å oppdra egne barn. Har kommet frem til at barneoppdragelse handler mye om holdinger og verdier, og mine holdinger og verdier skal vel ikke stebarna overta? Jeg sier selvfølgelig ifra hvis barna gjør noe som krever at jeg sier fra der og da, men jevnt over så gidder jeg ikke lenger å komme med lekser om ditt og datt. Dette får barna foreldre selv ta seg av. Jeg er jo tydleigvis ikke god nok som stemor, så da kan vel ingen si noe på dette.

 

4. Jeg er nå mer en slags tante for barna, som nødig sier fra.

 

 

 

Så........ hva sier dere som har erfaring på dette? Er dette riktig taktikk???

[Anonym bruker]

Hei du. Kjip situasjon for deg, men husk en liten ting; som stebarn sier man av og til lite hyggelige ting om sin stemor til sin mor for ganske enkelt å være lojal. Jeg gjorde det selv da jeg var liten, dvs jeg sa teite ting om min stemor fordi jeg ikke ville såre min mor og var redd hun skulle tro jeg var for glad i min stemor. Så hva nå enn barna har sagt ville jeg tatt med en klype salt med mindre de har sagt det direkte til deg. Mor vil ofte gjerne tro på alt det barna sier også, og vri litt på hvordan de har ordlagt seg. (Sånn er det jo alltid når man får andrehåndsinformasjon.)

Uansett er jeg ingen ekspert, men jeg syns ikke sårede følelser fra din side skal gjøre at du behandler barna annerledes enn før. (For nå hørtes det ut som om du hadde et godt grep om situasjonen i utgangspunktet.) Det kommer an på hvor gamle barna er, men du kan jo spørre dem direkte om hva de synes om situasjonen og hva som kan gjøre den bedre for både dem og deg.

Prøv å ikke bli så lei deg. Vær sterk og trygg, vis at du er glad i stebarna dine, vis respekt for deres mor (du kan dessverre ikke kontrollere hva hun sier om deg), og ikke vær redd for å sette andre grenser hjemme hos dere enn de har hos mor. Det er vanskelig, men ikke umulig for barna å forholde seg til.

Håper du finner utav dette og rister av deg den sårede følelsen. De er bare unger.

Jeg har ikke stebarn, men mitt barn på tre kan være veldig manipulerende og spille pappaen opp mot meg fordi jeg er strengere, så det der er ikke bare et stebarns-problem.

Lykke til!

[junijente fikk julijente]

Jeg har selv en stesønn på snart 13. Han er hos oss annenhver helg og en dag i uka, altså standard samvær. Og når han er hos oss behandler jeg ham som jeg ville behandlet mitt eget barn. Dette innebærer at jeg setter grenser og stiller krav til ham, men også at jeg tar ham med på aktiviteter. Jeg er nøye på at jeg ikke er guttens mor, men at jeg er en omsorgsperson som må ha rett til å stille disse grensene og kravene som en forelder gjør. Rett og slett fordi det ikke ville fungert for oss ellers.

 

Og ja, det skjer at mine regler blir tatt ille opp, og at jeg får følelesen av at jeg er for streng. Men som sagt, jeg behandler gutten som jeg ville behandlet mitt eget barn, og mannen min (og hans familie) er enige i det (og jeg får faktisk mye ros for det jeg gjør, heldigvis). Steforeldre får ofte ord på seg for å være strenge når de setter grenser, og for å ville kjøpe barnet om man gjør noe morsomt sammen eller kjøper noe til barnet. Det velger jeg å ikke bry meg så mye om, fordi andre ikke kan bestemme hvordan vi skal ha det hjemme.

Og gutten ser faktisk ut til å trives med å ha regler, og at det blir satt krav til ham. Jeg anser det også for å være viktig for hans utvikling, barn som får alt opp i hendene lærer seg aldri å gjøre ting selv.

 

Som du sier handler oppdragelse mye om holdninger og verdier, men jeg ser ikke noe problem i at stesønnen min lærer og forstår mine holdninger og verdier. Han trenger ikke dermed nødvendigvis få de samme holdningene selv, men han lærer i det minste at ikke alle mener det samme. Og mine holdninger og verdier blir jo ganske gjennomgående i det jeg gjør, om man ikke skal gi uttrykk for dette må man jo sette seg ned og glo i veggen hele dagen, og gi minst mulig uttrykk for hvem man selv er.

 

Så min erfaring er, kort oppsummert, at for oss fungerer det best når jeg kan bidra som en omsorgsperson som kan sette regler og grenser og ellers behandle stesønnen min som jeg ville behandlet mitt eget barn. Her fungerer det ikke å skille på mine og dine, det blir våre uansett.