Jeg trenger litt råd nå!!

[Anonym bruker]

Forholdet våres står på hell, og det eneste jeg kan se som en redning er hvis han har ungene mindre enn 50%, så vi kan få litt lengre pusterom. Er dette urimelig av meg?? Jeg kommer ikke til å kreve det, men sette det opp som en ide. Jeg mener ikke at det skal skje her og nå, men få til en myk overgang.. Bare så jeg vet at det kan bli lettere etterhvert. Jeg vet det sikkert er mange som kommer til å svare med en spiss tunge nå, for dette er veldig "tabu", men jeg ser snart ingen annen løsning. Om det så bare er 60/40 deling. Det vil ikke bli store forandringen, men litt ihvertfall. Er det noen som har erfaring med at moren har barnet/barna i to uker, og far en uke?

[Anonym bruker]

Huff og huff...dette hørtes ikke greit ut...vet ikke hvordan jeg seelv hadde taklet å måtte han barna mine end mindre enn halvparten av tida...

 

har du barn selv? Jeg har to stesønner og vi har et barn sammen. Synes det meste har blitt litt vanskeligere mht stebarna etter at vi fikk en egen, men på den andre siden skjønenr jeg nå mer av fars følelser for guttene sine.

 

er ofte kjempelei selv, og det er stort sett ting relatert til stebarn eller eks som utgjør kranglinga her ihuset, men jeg kunne aldri bedt han kutte ned på samværet.

 

Prøv å tenke slik: Samboeren din går glipp av halve livet sammen med barna sine...nå vil du at han skal gå glipp av enda mer...

 

Tro meg; skjønner det kan virke som eneste utvei, men dette synes jeg faktisk ingen av oss stemødre har rett til å foreslå for fedrene...

[Lilla Drue]

Kan du ikke forklare litt om hva som er situasjonen, så blir det lettere å komme med innspill?

[Anonym bruker]

jeg er i noenlunde samme situasjon som deg. Jeg har to stebarn som er greie, jeg er glad i de. Men med på lasset var også en stemor som har prøvd å forkludre en del ting (lang historie som jeg ikke gidder å ta her). Resultatet er at jeg nå er kjempe lei av alt, og vet rett og slett ikke om jeg gidder dette forholdet mer. Flytter jeg, så kan jeg bruke all min tid og energi på mine egne barn. I begynnelsen var vi skjønnt enige om at biomor ikke skulle få ødelegge, og det er vel når sant skal sies, flere forhold enn bare biomor som gjør at dette ikke fungerer lenger. Men jeg merker at forholdet mitt til mine stebarn er blitt mer anstrengt, og dette tar jeg konsekvensene av fordi jeg er voksen. Jeg har vel mer eller mindre bestemt meg for å dra, men det er med et tungt hjerte selvfølgelig.

 

Uansett, han har barna sine 50% av tiden. Jeg hadde ALDRI, og kommer ALDRI til å i det hele tatt nevne at han burde ha barna mindre. Det er hans barn, han er glad i barna sine, han trenger barna sine, og barna trenger han. Sammen har vi en datter, og det er selvfølgelig synd at hun skal vokse opp og aldri huske tiden da mor og far bodde sammen. Men slik er nå engang verden. Vi må skåne barna så godt vi kan, uansett om det er stebarn og egne barn, så jeg tror det er best å la være å kringkaste denne ideen. Husk hvilke signaler du gir når du sier til far at han burde ha barna sine mindre. Med det sier du at stebarna er mindre velkommne enn dine egne, og det må være fryktelig for alle parter, også deg.

barn sammen.

 

Dette var ikke ment som noen streng pekefinger leksjon, fordi du har min aller dypeste forståelse, og jeg vet at ting for deg må være fryktelig vanskelige for deg akkurat nå. Men husk at du er voksen, og barna er barn. Det er uansett barna som blir de store taperne her, uansett hvordan du vrir på dette. Ønsker deg lykke til, og håper at ting etter hvert ordner seg for deg.

 

Maria

[Anonym bruker]

Hvis ikke halvparten av tiden er nok til å ha et fungerende forhold, så vil nok ikke det at han får se barna sine mindre virke i noen positiv retning, antagelig vil du få trøbbel både med biomor, ungene og dermed også med mannen din.

 

Er det ikke bedre at dere blir enige om å prioritere hverandre sterkt den uken dere har sammen? Hvertfall til dere får ting litt i vater igjen?