noen her som var gravid med tvillinger og mistet den ene?

[Mamma mjaua]

hvordan tar dere dette? jeg mistet tvillingen til han som er i magen nå. syns det er så trist å tenke på, men er kanskje litt urettferdig for han jeg har igjen å være trist. er jo utrolig glad for han, men tenker mye på h*n jeg mistet og gråter mye og håper han blir tatt godt vare på der han er nå og gleder meg til å møte han igjen er så trist å ikke kunne leve med det ene barnet sitt syns jeg. noen andre som har opplevd dette? (mistet h*n veldig tidlig, i uke 5).

[2 fine små]

Min svigerinne har opplevd dette, og gikk naturlig nok gjennom en liten sorg i svangerskapet og en etter at barnet hennes var foedt. Men hun fikk raad om og fulgte raadet om at det var viktig aa fokusere paa at man hadde faatt barn og fortalte foerst da levende barn var ganske voksen at hun faktisk kunne hatt et tvillingsoesken. Dette har hjulpet svingerinnen min, og de har ikke stort fokus paa dette lenger.

 

Det var rart og litt toeft for henne aa se dette sorte feltet (hun mistet mye senere enn deg) i livmoren, hvor den doede tvillingen hadde vaert, men hun jobbet seg gjennom en blanding av sorg og glede i svangerskapet og hoerte altsaa paa raadet fra legen om aa fokusere paa det som blir, ikke det som ikke blir. Hun var ogsaa veldig ung, og aner ikke om det hjalp noe, kanskje det hadde vaert tyngre om man var litt eldre...vanskelig aa si.

 

Selv bloedde jeg kraftig i 5 dager i uke 5 med min datter, det kan ogsaa ha vaert en mulig tvilling, men jeg velger aa tenke at det ikke var det. Gyn sa den gangen at alt var greit og valgte ikke aa analysere bloedningen en gang, sa bare alt var greit og etter to uker og 4 uker etter foerste UL saa vi at alt var supert, saa vi bare kalte det en bloedning.

 

Jeg har ogsaa mistet 4 spirer i uke 5, saa ganske innlysende har festeproblemer vaert noe som har forfulgt meg, og jeg har ogsaa valgt aa ikke tenke mer paa disse spirene enn aa gjennom den noedvendige, forventede og forstaaelige sorgen som kommer der og da. En gang varte denne sorgen veldig lenge, en gang litt lenge og de to siste gangene, bare noen uker. Det er saa individuelt hvordan man tar dette og du maa bare gi deg selv lov til aa reagere som det er naturlig for deg aa reagere. Samme naar i svangerskapet man mister.

 

Jeg er naa gravid i 23 uke og er superglad for det. Dette er mitt foerste svangerskap noen sinne hvor jeg ikke har bloedd i uke 5, men da jeg kom til UL i det jeg trodde var 6+5 ble jeg satt tilbake til uke 5, du.... =o) Saa uke 5 er ikke min uke rett og slett. Likevel har det gaatt helt utmerket og jeg er ikke bekymret naar jeg bare kommer over 7-8 uker, da vet man med sikkerthet at det har festet seg og vokser som regel.

 

Det som kanskje kan hjelpe deg, siden denne er "mistet" i uke 5, er aa tenke at de som er levedyktige, begynner hjertet aa slaa paa rett etter uke 5. De som ikke kommer lengre (og som du forstaar har jeg maattet jobbe litt med akkurat dette) de var det dessverre ikke liv laget for. Mange mener at miste er miste uansett naar man er i svangerskapet og for meg var det saann de to foerste jeg mistet. Men naa, kjenner jeg at jeg maa hoere paa leger, som sier at noen av oss blir veldig lett gravide, med nesten (og all respekt her) "hva som helst". Jeg villle jo heller maattet vente litt med aa det skulle klaffe enn at jeg skulle miste saa mange paa veien, men det kan man ikke velge.

 

Jeg har ogsaa troestet meg med at jeg faktisk blir gravid, som er flott!

 

En annen ting er at det man fokuserer paa - vokser. Altsaa, dersom du velger aa legge mye fokus paa dette som er mistet, saa er det det som kommer til aa dominere tiden som kommer for deg. Man kan ogsaa vurdere nytten av at friskt barn faar vite om dette som ikke ble noe av (spesielt saa tidlig kanskje?) foer i godt voksen alder. Hvordan vil denne informasjonen, og mamma sitt fokus paa dette mistede livet, prege den som klarte seg? Jeg aner ikke, men man gaar gjennom en del tanker rundt dette, og beslutter deretter hva man vil fokusere paa. Dette sier i hvert fall svigerinnen min, som altsaa har opplevd det du har.

 

Masse klemmer og lykke til!

[maria isabell]

har ikke mistet en tvilling,men minstet i uke 5 for noen år siden,tenker ofte på det...trist:( prøv å glede deg over graviditeten,selv om du tenker mye på det som kunne ha vert...du kommer vel alltid til å tenke på at babyen din skulle hatt en bror eller søster som er like gammel.slik er livet,tøfft,en må bare finne en måte å leve med sorgen...for meg er det baby om de er 5 uker eller 8 mnd...selfølgelig er det tøffere å miste seint,men det er også trist å miste tidlig...

[Anonym bruker]

jeg mistet ikke en tviling, men jeg hadde en SA i uke 8. for meg ble det viktig å fokusere på at dette er naturens måte å luke ut de som ikke er levedyktige på. jeg syns det var forferdelig vondt og leit da det skjedde, men trøstet meg med den forklaringen, fordi de seff ikke har noen annen for en som opplever abort for første gang. jeg fikk ny spire etter kort tid, og jeg gleder meg enormt. tenker ikke så ofte på aborten nå. jeg tenker på han noen ganger, men føler det ikke så vondt.

kanskje du mistet en for å få beholde den andre.... naturen er så merkelig.....

[Alhansi]

Selv om du mistet den andre tidlig, så er det jo sorg det også. Det er liksom en som skulle vært der men som ikke er der likevel! Føler med deg, og tror kanskje det hadde vært lurt for deg å prate med noen om denne sorgen. Slik at den ikke hemmer deg mht den lille i din maven nå. Håper at svangerskapet ditt går greit nå, og at han som er der vokser og trives:)

 

Jeg har en gutt på 14 år, og da jeg gikk med han mistet jeg en i uke ca 14. Våknet med at det var blod og klumper overalt i sengen og det var kjempevondt, og var hellig overbevist at jeg hadde mistet barnet, jeg trodde det var bare en skjønner du. Madrassen måtte kastes, det var helt forferdelig. Men på ultralyd viste det seg at det var jo en der. Det var en igjen! Og selv om det var trist miste denne ene, som jeg ikke ante var der, så beholdt jeg han andre. Jeg tenker på det av og til, men ikke mye. Naturen går desverre sin gang. Vi får være glad for de vi får beholde.

 

For litt over fire år siden mistet jeg en gutt i uke 18, han var også tvilling. Jeg mistet først den ene tidlig, men fortsatte blø, og blø, tilslutt gikk det etter flere uker galt. Det var helt forferdelig grusomt! Jeg har mistet en del ganger, men når de er så store som de er 18 uker, når du får holde dem og ser hvem de ligner på, da synes jeg det var verst!

 

Nå er jeg gravid igjen, med termin 13.august. Jeg er redd hele tiden. Men prøver tenke så gode tanker jeg kan! For man kommer langt på de! Jeg sørger over de jeg ikke har, men gleder meg over de som er her og hun som snart skal komme(ganske sikkert jente denne gangen, men ikke sikkert)

 

Gled deg over han som skal komme, og tenk at det barnet som ikke du fikk møte ikke vil at mammaen skal sørge slik som du gjør! Den vet du var glad i den, og du vil alltid være mammaen dens. Men nå skal du først være der for broren dens, gutten i maven din merker din sinnstemning vet du! Tenn lys for barnet i himmel i blant, og smått om sen vil livet komme i gjenge igjen!

 

Lykke til!

 

Klem:)

 

 

 

[Mamma mjaua]

tusen takk for svar jenter, og føler virkelig med dere. jeg syns det å miste et barn er det værste som kan skje. leste på papiret jeg fikk fra den ordinære ultralyden, og der sto det: 1 foster av 1. ble ganske trist av tanken, men allikevel kjempeglad for å ha en baby i magen. er helt utrolig herlig å ha han. er evig takknemlig for at jhan spreller og er aktiv i magen min:)

 

klem til dere:)

[Mamma mjaua]

glemte å si tusen takk for at dere deler råd og erfaring med meg. hjelper utrolig mye! kjempe snilt av dere