Denne grusomme frykten

[Anonym bruker]

Trodde jeg bare skulle være redd for å miste i første trimester, men hver dag går jeg å bekymrer meg for at barnet skal ligge død i magen. Har ikke hatt noen symptomer på at noe er galt, så vet ikke hva jeg er så redd for. Kommer denne frykten ikke til å gå vekk???

[Anonym bruker]

Hos meg var det verst på begynnelsen.. men det kom seg etterhvert.. så lenge du kjenner liv hver dag er det nok ikke så mye å bekymre seg for!!

Jeg er 34 uker på vei nå.. frykten går mer utpå om hun er helt frisk eller om det er noe gale med henne...

[mamma tiL 1stor+2små]

En venninne av meg og meg selv diskuterte dette en dag. Hun er ikke fult så langt på vei som meg og sa at hun gledet seg til hun kjente liv. JO,sa jeg det er deilig,men da begynner en å bli urolig hvis en ikke kjenner like mye liv hver dag,om alt er i orden,så sa hun,ja, og når de blir født,så er en redd for krybbedød og så videre oppover så er det noe å uro seg for,så en blir aldri redd for frykten for at noe galt skal skje.

 

Vi sa jo dette i litt fleipe tone,men det er jo slik det er,en vil stadig engste seg for et eller annet med barnet,slik er det å ha noe en elsker høyere en seg selv.

 

 

[Anonym bruker]

Håper frykten går over etter ul....når jeg snakker om noen måneder sier jeg "i mai, hvis jeg fortsatt er gravid..."

Jeg har heller ikke sagt at jeg er gravid til noen andre enn nærmeste familie..Jeg er 15 uker på vei.

[Gjest]

SKjønner hva du mener.

Det å bli mamma, medfører en helt ny frykt/angst, selv før barnet er født. Det er sikkert forskjellig fra person til person, men er nok noe vi alle opplever i større eller mindre grad.

 

Jeg oppfatter meg selv som en sindig og lite hysterisk og lite engstelig person sånn generelt, men akkurat det å bli mor har fått frem sider som jeg ikke visste at jeg hadde - når det gjelder akkurat det å bekymre seg.

 

Som mor har man vel et naturlig beskyttelses innstinkt og engstelse for at det skal skje barnet noe. Samtidig er en del av denne frykten også irrasjonell, altså at risikoen for at noe virkelig skal gå galt er betydelig mindre enn den energien man bruker på å være engstelig.

 

Det vil alltid være noe å være redd for, uansett hvor man er i svangerskapet. Når barnet blir født, så går man og sjekker om barnet fortsatt puster osv. Når barnet har lært å gå, for ikke å si springe/sykle er det atter andre farer som lurer...

 

Prøver å fokusere på at mange av de tingene jeg kan være bekymret for ligger helt utenfor min kontroll. F.eks hvis barnet skulle dø før det blir født, eller få en skade i forbindelse med fødselen, eller at det er noe annet galt.

 

Vel - det er kanskje en liten trøst - kan bare si at jeg tror en viss bekymring er helt normal.

Samtidig er det også en ny utfordring i livet, å lære å leve med frykten for at det kan skje barna våre noe...

 

 

[Anonym bruker]

Du kommer til å ha den frykten helt til du tør å gi slipp på den. Barnet blir nok født helt friskt og fint, men da kan du jo bekymre deg for 1000 andre ting. Tenk om hun slutter å puste mens dere sover, tenk om hun faller ned fra sofaen, tenk om hun sykler ut i en vei å blir påkjørt, tenk om..... tankene våre er vår verste fiende hvis vi ikke klarer å skilne nødvendige og unødvendige tanker fra hverandre. Det som skjer, det skjer uansett hvor sårt det kan føles.