Jeg har vel bulimi...... tror jeg....... (vart en smule lang jah:/)

[~~¤~~Jøssica~~¤~~]

Atter en gang river frustrasjonen i meg, har spist alt for mye søtt i dag, og magen buler, klærne for trange, og deler av det jeg har spist i dag returnert opp igjen.

Har så utrolig sterke søtsug, og spiser alltid med tunga, og aldri med magen, dvs at jeg ikke gir meg før jeg er stappa.

Har alltid planer om å slutte å spise usunt, kutte ut sjokolanden og godteriet, med fy f**** det søtsuget er sterkt! Skjønner godt at det ligger noe i det når de sier at sukker er mer avhengighetssdannende enn heroin!

Er åpen med sambo om problemet mitt, han vet det, har snakka med legen min og, vi skulle se det litt an, siden det går i perioder. Men tror jeg skal bestille en ny time til henne og få hjelp, for jeg vil ikke ha det slik.

 

Mamma kom og fortalte at hun skulle slanke seg da jeg var en 8-9 år,

jeg skjønnte ingenting, og forsto ikke helt hvorfor hun skulle slanke seg, hun var jo mamma, ett hundre prosent perfekte mamma.

Hun var rund og go, og hadde lagt godt på seg etter at hun hadde fått oss tre søstrene. Det vi så var perfekte mamma, mens hun fikk slengbemerkninger på at hun var tykk, og trivdes ikke med seg selv.

Og i årenes løp har vi sett på den ene misslykkede slankekuren etter den andre. Nå nesten 20 år etter prøver hun fortsatt, og mitt største ønske er at hun skal klare det slik at hun kan like seg selv, slik vi synes hun er helt perfekt!

 

Mens jeg sitter her og håååååååper at jeg aldri ender opp i hennes sko, for jeg har jo sett hvor vanskelig (umulig) det er å få det til når man først har bikka over.

Men jeg blir så frustrert, for jeg har det sterke matsuget, og spesielt søtsug. Jeg blir som hypnotisert når valget mellom å ta eller ikke ta en sjokoladebit er der. Og jeg har bestemt meg så mange ganger for at NÅ... NÅ skal jeg endelig klare det, NÅ skal jeg begynne å leve sunt, Nå skal jeg bli slank og lekker! Men det går i dass hver jævla gang, og jeg blir så lei!

 

Dette ble visst litt langt, men jeg har en bønn til dere som slanker dere;

I deres barn øyne er og blir dere perfekte mamma, de vet ikke om noe annet en den runde gode mamman de har! Og når hun da forteller at hun vil slanke seg, så tviler jeg for at de forstår. De ser mamman de forguder, som forteller at hun vil forandre seg, og man kan jo ikke forandre noe som er perfekt hehe, håper dere skjønner hva jeg mener:o)

 

Er det noen som har hatt samme problemet, med bulimi, som har fått hjelp?

Skal be om en time til legen nå, men hva skal jeg be om? Vil gjerne lære meg et normallt forhold til mat, vil ikke ende opp som mamma:/

[RachaelRay]

Jeg har ikke hatt bulimi, aldri kastet opp. Men jeg lider nok av overspising/tvangsspising. Jeg har det ganske likt som deg, bortsett fra at jeg ikke kaster opp. Har akkurat blitt henvist til Poliklinikk for spiseforstyrrelser (trøndelag), henvist av fastlegen min. Spør legen din om det kan finnes et slikt tilbud.

 

Jeg har forsåvidt slanka meg i maaange år, men snakker aldri med barna mine om det da! Det hender jeg sier at nå må vi jaggu bli litt sunnere, og kjøper mer frukt og grønt, og lager sunnere middager enn ellers. Men søtsuget demper jeg som regel når de ikke ser det, enten mens de er på skole/bhg eller på kvelden når de er i seng.

 

Problemet mitt er at jeg bruker sjokolade og godis som medisin når jeg har det tungt. Er jeg sliten får jeg lyst på noe godt, er jeg sur får jeg lyst på noe godt, prater jeg med folk jeg blir sliten av MÅ jeg dempe følelsene mine med å spise noe. Har jeg ikke søtt i hus, lager jeg noe eller jeg spiser andre ting - bare MÅ spise noe.

 

Håper du får hjelp Lykke til.

[*ale*]

Har det ikke selv men har gjennom jobben truffet mange med samme problem.

 

Kontakt Senter for spiseforstyrrelser, de har nettsider også..

Der kan du få tips og veiledning.

 

http://www.senterforspiseforstyrrelser.no/

 

Du må få kontroll over inntaket, det er første trinn, dvs å finne noe å kompensere for hungeren med... Kan være en lang og smertefull prosess men er fullt mulig. Kjenner mange som har kommet ut av det.

 

Men du må nok belage deg på at du vil trenge hjelp/ støtte i dette, så be om henvisning til din lokale poliklinikk fra legen.. Og sjekk om det er noe spiseforstyrrelsesteam i nærheten av deg....

 

Lykke masse til:) Klem fra

[AnneM.]

Det eneste som kan hjelpe deg er deg selv. Du må forstå at ingen andre egentlig bryr seg, og du må forstå at du ender opp med å skade deg selv og sannsynligvis dem rundt deg - barna dine.

 

Normalt forhold til mat vil du nok ikke kunne ha, noensinne. Det er som å si at en alkis skal ha et "normalt" forhold til alkohol. Men du kan lære deg å leve rundt mat. Og så må du kontrollere inntaket med din egen vilje. Det er den du må jobbe med.

 

Samtidig bør du selvsagt jobbe med de bakenforliggende årsakene til sykdommen. En bulemiker har ofte et stort selvfølelsesproblem. Og det problemet risikerer du å overføre til dine barn. Hvis du har lav selvfølelse så føler du nok at andre ikke forstår deg, og du kan nok ofte bli misforstått, føler du. Men forsøk å se det utenfra : Det kan f.eks. være at det er lett å tro at du er arrogant, og du vil garantert virke selvopptatt, noe du gjerne er også, selv om du ikke kan se det selv, fordi selvopptattheten din er så destruktiv. Jobben din blir da, i løpet av de neste årene, å snu all den energien du nå bruker på å ødelegge deg selv, på å bygge opp deg selv og på å vise ekte interesse for andre. Helt andre problemer kan ligge bak hos deg, men jeg tror nok du kan gjenkjenne dine problemer om du ønsker. Bulemikere er ofte mennesker med mye empati, som ikke klarer å bruke den på en måte som er nyttig for andre. Du vil bli et mye bedre menneske om du liker deg selv.

 

Når alt dette er sagt, så må du gjerne få hjelp til å "finne din indre styrke", men å gjøre deg frisk, det er det bare du som kan gjøre. Du må helbrede deg selv. Ingen annen kan hjelpe deg, og ingen annen kommer til å bry seg på den måten du tror du ønsker. DU må fikse dette! Alene. På egenhånd. Med viljestyrke og all annen styrke. DET er vanskelig det, stakkars. Men det er den eneste sannheten.

 

PS. Om du ikke slutter risikerer du å ødelegge kroppen din, og da mener jeg rynker, grå hår, gusten hud osv. som IKKE kan repareres. Selv om du ennå er for ung til å bry deg om det nå, så kommer du til å angre senere. Heller 5 kg for mye når du blir 30 enn et utseende som en 40-åring ville skjemmes over.

 

PPS. Du sier at du ønsker at mammaen din skal klare å slanke seg. Ønsk heller at hun skal slutte å bry seg. Andre bryr seg jo ikke om hvorvidt hun blir tynnere eller ei. Bare om hun har det bra. Det er jo et utgangspunkt for deg også. Ikke arv hennes besettelse.

 

[Gjest]

Jeg har hatt bulimi i 8 år, men ikke av samme grunnene som deg. Jeg har bare et råd og det er at du kontakter legen din og ber om en psykolog i første omgang. Det er 6-7 år siden jeg ble bra og jeg sliter fortsatt med etterproblemer. Har hatt tannbehandling for 150.000 og sliter fortsatt med ødelagte tenner pga magesyre som igjen har ført til ødelagt kjeve og store ansiktssmerter. Slike ting tenker man kansje ikke på at kan komme:( Kroppen din blir til slutt vant til å reagere med oppkast når du spiser og den sirkelen er det ikke lett å komme ut av. Det var mange tøffe år og jeg ventet altfor lenge med å oppsøke lege.

Lykke til:)

[Gjest]

Mammaen min har også slanket seg i hele sitt voksne (og tenårings)liv, og jeg har også slitt med spiseforstyrrelser. Bulimi, faktisk, så jeg vet veldig godt hva du mener. Jeg kan bidra med to ting her:

 

1. Det handler ikke om mat, men om tomhet du prøver å fylle. Med en gang du klarer å skifte fokus over på å hjelpe deg selv å bli lykkelig så er du langt på vei med å bli kvitt hele problemet.

 

2. Jeg klarte det. Jeg klarte å slutte å tenke på mat og spising på en syk måte. Det tok lang tid, og mange små tilbakefall, men jeg tenker ikke slik lenger. Helt kvitt det blir man nok aldri, for er du nedfor kan tankene lett slå helt over igjen, men da vet du hva som skal til "to snap out of it". Jeg har gått ned alt jeg håpte på (i første omgang) på en sunn måte ved å spise bedre og trene, men ikke før jeg fikk kontroll over spiseforstyrrelsen.

 

Skal jeg si deg det merkeligste, jeg gikk bare OPP i vekt da jeg hadde spiseforstyrrelse. Det ødela hele gangsynet, og jeg tilbrakte latterlig mye tid med å "kjefte" på meg selv hver gang jeg mente jeg hadde "feilet" ved å spise for mye eller feil ting. Du kan ikke bli en bedre versjon av deg selv før du har lært å elske den gamle versjonen, og du kan ikke elske noen som kjefter på deg hele tiden.

[~~¤~~Jøssica~~¤~~]

Tusen takk for mange gode svar!

Skal så absolutt ringe legen i morgen og be om en time, for dette vil jeg ut av. Jeg vil ha et normalt forhold til mat, og jeg vil lære og like meg selv! Akkurat nå gjør jeg ikke det nemlig:(

Gikk i terapi for det tidligere, men det ble så feil, for jeg følte at hun bare fokuserte på spiseproblemet mitt, måtte føre skjema på Når jeg spiste, hva jeg spiste, hvorfor jeg spiste osv. Og det ble så feil, for da tenkte jeg på maten hele tida. Følte ikke helt at jeg fikk så mye ut av det da.

Men nå er det nok, er ikke verdt å leve livet slik!

 

 

[~~¤~~Jøssica~~¤~~]

AnneM: Jeg ønsker ikke at mamma skal klare å slanke seg, jeg ønsker at hun skal like seg selv, enten med å akseptere seg selv slik hun er og slutte med alle slankekurene, eller å klare det en gang for alle. Hun har kommet så langt så mange ganger, men hun har aldri nådd målet sitt. Og jeg ser at hun er ulykkelig!

[AnneM.]

Det var jo det jeg mente... :-)

At du må like deg selv, for det er det alle andre ønsker at du skal gjøre. Det er bare du som ønsker å lykkes med "slankingen"... Du er jo der du også, som moren din, mener jeg. Og akkurat nå står du i fare for å overføre akkurat de samme "jeg er ikke bra nok"-tankene til dine barn.

 

Spiseforstyrrelser er både miljøbetinget og genetisk betinget, visste du det? Det betyr at barna dine har høyere risiko for å få en spiseforstyrrelse enn andre barn, uansett hvordan du oppfører deg. Og DET betyr at du må jobbe enda hardere enn andre for å overbevise om at du er noe verdt, sånn at de finner verdi i seg selv. Gi dem all den oppmerksomheten du nå bruker på mat, så kommer de til å klare seg perfekt.

 

:-)

 

PS. Ikke forvent underverker fra legen, for min erfaring er at de er totalt idioter når det gjelder spiseforstyrrelser. Ingen kan hjelpe deg unntatt deg selv. Når du føler at det legene foreslår er feil, så stol på deg selv og bytt terapeut til du finner en du liker. Terapeutens oppgave må være å veilede deg i å finne styrken du trenger til å helbrede deg selv. De kan ikke helbrede deg for deg. Du må finne deg selv, du må gjøre jobben. OG TRO MEG DET ER VELDIG; VELDIG TUNGT! (mye, mye, mye tyngre enn å miste 5 kg....)

 

Du klarer det om du er forberedt på å kjempe. Klem og lykke til!