Dere som har barn med en mann dere ikke bor sammen med:

[Frk.Forvirret]

Hvor gamle var barnet/barna da dere gikk fra hverandre, hvordan deler dere omsorgen og hvordan takler barna/barnet det at du ikke bor sammen med pappaen? Takknemlig for svar....

[Frk.Forvirret]

Noen?

[Frk.Forvirret]

Ingen ikveld?

[Trulto*Prins&Spire*]

gutten var 1,5 år da vi gikk fra hverandre..

 

vi har ca 50/50 deling. jeg har en smule mer.

Først taklet han det kjempe dårlig når han var her.. ville ikke utenfor en dør.. og kledde seg helt naken når jeg bare nevnte barnehagen (der vi henter og leverer)

 

Men nå etter omrokkering på når vi skal ha han, går de veldig bra.

=) Vi prater masse om pappaen og han vet alltid dagen før når han skal der

[Monajenten]

Det ble slutt mellom oss da hun var nærmere 1,5 år, men han var i militæret og begynte ikke å ha henne før hun var 21 mnd.

Det har i grunnen gått supert fra dag én (nå er hun 4 år.)

Pappaen har henne annenhver helg og en gang i uken, men vi samarbeider godt og hjelper hverandre stort sett med omrokkeringer hvis det er noen dager som ikke skulle passe.

[Gjest]

1,5 år da vi gikk fra hverandre. Hadde annhver helg/hver onsdag frem til han var ca 2,5 år.

Da delte vi 50/50.

Da x'en hadde brudd med sin samboer for en stund siden gikk vi tilbake til annhverhelg/annhver onsdag.

Han er nå 5,5 år =)

[Sololight]

Han var 2,5 år da vi gikk fra hverandre. Taklet det veldig fint. Aldri gråting eller noe for å forlate noen av oss, og var så liten at han ikke husker at vi har bodd sammen. "Det bare er slik". Har hatt 30/70 deling hele tiden, og han er 12 år nå. Føler denne ordningen har fungert veldig godt for oss. Er ikke tilhenger av å dele barn 50/50, så vi diskuterte hvem som skulle ha hovedomsorgen, og det ble meg.

[Gjest]

Barna var 2,5 og 5 år, og har takla det fint. Har 60/40 her, og det fungerer kjempefint. Har i grunn merka lite til sinne og frustrasjon utover normal trass. Einaste er at storesøster av ein eller anna grunn har begynt å gruble over ting i tilfelle ny kjæreste. Skjønner ikkje det heilt, for ingen av oss har noko på gang......

[:::) Frøken Velferdsrett]

ble slutt når jeg var 10 uker på vei. så småen har aldri opplevd noe annet.

 

småen bor hos meg og er 4 timer i uka hos far og en overnatting vær 14 dag.

 

det var en del bøll i starten, så ble det ikke så mye bøll. nå er det helt greit. jeg tar meg av alt og han fungerer mer eller mindre som en barnevakt. jeg vet ikke hva som skjer der, men småen trives i hvert fall. og noe mer trenger jeg ikke og vite

[Frk.Forvirret]

Hadde dere store kvaler med tanke på hvordan barna skulle takle bruddet? Er så redd jeg skal "skade" mine på noe vis, ved å gå fra pappaen deres..... Er glad i pappaen og han er veldig flink med ungene, men jeg har ingen følelser mer. Føler jeg er på leit etter noe annet i livet. Men skummelt å ikke vite hvordan fremtiden vil bli.... Å, jeg har så mange tanker i hodet. Barna er viktigst, men jeg elsker ikke pappaen deres mer. Hatt mange fine år med ham, altså. Er jeg egoistisk? Bør jeg holde ut for barnas skyld?

[:::) Frøken Velferdsrett]

ja jeg syns det var vanskelig i starten. far ville ha 50/50 noe jeg var helt helt helt imot. vi sto på vær vår planet og kasta atombomber.

 

men jeg er selv vokst opp med foreldre som bor sammen for og være snille mot oss. jeg har aldri oppfattet dette som snilt noen gang. men det spørs jo selvsakt hvordan man som forelder talker sitvasjonen.

 

og oppfordre noen til og dra er vanskelig og gjøre. og oppfordre noen til og bli er også vanskelig. for du må finne ut hva som er best for dere.

 

jeg tror sterkt at om mor og far har det bra så har barna det bra. uavhengig av hvor de bor og hvor mye barna bor hos vær (selvsakt som alt annet innen rimlihetens grenser)

 

har du snakket med mannen din om dette? om hva du føler eller ikke føler? hva sier han? kunne du tenkt deg og snakke med farpersoner om det? eller er alt bare dødt?