Er så lei meg...

[Anonym bruker]

Skulle være hos mamma i natt etter jeg har følt meg så alene.. (Kjæresten er i millitæret)... Har i det siste blitt veldig stressa av å være der, for hun har en hund som er såååå glad i mennesker, å hopper å sleiker.. Har prøvd å si det til henne, eller.. Hinte på en måte.. Men idag ved middagsbordet, så lot hun ham klatre opp på kjøkkenstolen å sitte der å stirre FØR vi var gått fra bordet, å det reagerte jeg på. Sa ifra, men da var det bare helvete. Greit nok at jeg fortsatt bare er 19, men jeg har bodd for meg selv i nesten 3 år å vært selvstendig siden da, å her står hun å hever stemmen å kjefter på meg fordi jeg prøver å si ifra om bikkja. Å jeg synes heller ikke det er noe koselig at han ikke klarer å være alene, mamma har ikke lært ham det, så han må jo være med OVER alt, så det er skjeldent de er her for å si det sånn, å når de da kommer, så må jeg jage ut katten, eller stenge hu inne på et rom pga bikkja. Å han får lov til å være oppe i sofaen hos mamma, men det er det ikke snakk om her. Så, det endte med at jeg begynte å gråte å kledde på meg å spaserte hjem.

Det gjør så fryktelig vondt, for jeg å mamma har alltid vært så gode venner de siste åra, å hun har ikke kjeftet på meg slik siden, ja, flere år siden. Å det hjelper fint lite med de hormonene som gjør ting 1000 ganger værre.. Hun har heller ikke prøvd å ringe etter jeg dro.. Er så innmari lei meg ((

[Anonym bruker]

Stakkars deg, skjønner godt at du er lei deg! Det er ikke greit å krangle med mammaen sin, men det ordner seg nok...

Kanskje du og hun bare trenger litt tid fra dere hverandre?! Du sa jo at du hadde bodd borte i 3 år, da er det ikke bare, bare å "flytte" hjem igjen. Har selv prøvd det en liten stund, men gikk ikke så greit.

 

Det ordner seg!

[maria isabell]

forstår du er lei deg, viss dere ikke pleier å krangle er det jo litt tøfft...min mor og eg har alltid kranglet, kan ikke huske sist hun sa hun var glad i meg eller gav meg en klemm...får å si det slik,er ufattelig glad de gangene vi kan snakke sammen uten at det blir kranglet og det er ikke ofte..er veldig glad i mamma,men hun har problemer med å respektere mine valg og godta at eg faktisk er voksen..blir snart 23 år og flyttet ut som 16 åring (akkurat som deg) har alltid vert svært selvstendig og de siste årene svært annsvarsfull...min mor trur ungene hennar er under 10 år hele gjengen,hun smørrer framdeles matpakke til min lillebror som snart er 22 år......når en blir behandlet og snakket til som et barn når en snart er 2 barns mor og 23 år er plagsomt i lengden...derfor krangler vi:)

poenget mitt er: det kunne vert verre,dere er jo venner mesteparten av tiden:) snakk med din mor når ting har roet seg,dette ordner seg:)

[Anonym bruker]

Og DER ser vi hva som skjer når noen kritiserer oppdragelse/morsrolle;) Hun tok det sikkert kjempepersonlig og som alvorlig kritikk av noe av det kjæreste hun har. (Kjenner det igjen fra min egen mor og hennes nesten mor/barn forhold til sin hund..) Er din mor alene? I så fall er min erfaring at da blir det enda verre, man har liksom ingen buffer. Når du da i tillegg er gravid og hormonell så blir sikkert alt hundre ganger verre.

Men vet du noe lurt, ring og si beklager for at du la deg oppi/kritiserte oppdragelsen, at du kan være uenig i oppdragelsen uten at det betyr at det hun gjør er feil, det er hennes sak osv - OG VIPS er det umulig for henne å legge seg oppi din oppdragelse når den tid kommer! Kan være beleilig:)

Ikke vær lei deg, det blåser over. *trøsteklem*

[Anonym bruker]

Hei! Vil bare si at jeg forstår deg så godt ang hunden. Jeg har en barnløs søster med hund og jeg hadde det akkurat som deg da hun kom på besøk (vi hadde katt tidligere) Hun spør aldri om det passer å slippe inn hunden - bare slipper han så han springer rundt i hele huset. Vi måtte også lukke katten inne - hun presterte til og med å jage katten vår ut slik at hunden fikk være i fred da hun var her og passet barna. Ungene fortalte det etterpå. Ikke at jeg vil du skal krangle med din mor - hun tenker nok ikke over det - akkurat som min søster. Hun bor til og med sammen med min mor for tiden og når vi er der er det ikke snakk om å snakke til hunden for noe som helst. Blir bare veldig irritert. Håper det hjalp for deg å få ut frustrasjonen her. Det hjalp for meg! Håper du er venner med din mor igjen.