fortvilet ang biting slåing...

[cecilies mamma]

er alene med min datter på nesten 3 år, vert alene med henne så og si hele tiden.

de siste mnd har trassen komt for fult, vilket jeg er innforstått med og til en hvis grad forberedt på. MEN når hun blir sint på meg så reagerer hun som oftest med å bite slå meg, og hun tar i bruker alle kreftene hun har. hun er fult klar over at dette ikke er lov. og jeg prøver gjøre mitt beste for å se og forstå henne når jeg ser trassen kommer..

forstår bare ikke oppførselen hennes og intensiteten når hun setter igang med dette...

 

lurer på om det kommer så sterkt mot meg fordi jeg er alene med henne.. vil understreke at det er "bare" meg hun tar.

 

noen som har egne erfaringer, råd, tips?

[cecilies mamma]

ingen?

[Solitude]

Har ikke egne erfaringer med biting, men minsten hadde en periode der han "prøvde" å slå etter når han ble så sint at han mistet all fornuft

 

Sier prøvde fordi han ble raskt stoppet før jobben ble fullført og gjort klart at dette var ikke akseptabelt, når han roet seg så hadde jeg en samtale der jeg spurte han om det ikke hadde gjort litt vondt når "x" hadde slått han i barnehagen (x, en eldre gutt som var inne en slik periode men gik utover de som var i nærheten i barnehagen) og fik da svar ... jo det var skikkelig vondt. Og så fortalte jeg at hvis du slår mamma, da får mamma vondt så du får ikke lov til å slå selvom du blir sint. Tok noen ganger før han skjønte tegningen men det ble heldigvis aldri noen langvarig greie...

 

Trenger ikke nødvendigvis være at hun slår deg fordi du er alene med henne, men kansje at du er den personen hun er mest trygg på og tar derfor ut frustrasjonen på deg.

 

Hvilken reaksjoner får hun når hun slår ? Konsekvent reaksjon er å foretrekke, samtidig som beskjeden om at dette ikke akseptabelt og oppfordring å bruke ordene sine når man er sint for noe istedenfor å slå.

Og en samtale når barnet har roet seg, og du har god kontakt med henne.

 

Det hender at de små blir så frustrerte når de er sinte fordi de ikke får ut tankene sine at de bare eksploderer isteden. Ikke uvanlig at noen barn går igjennom en slik periode, tror ikke det har så mye med om du er aleneforeldre eller ikke hvis det er noen trøst

 

 

 

 

[cecilies mamma]

er på jobb så tar litt tid mellom før jeg får sjekket her inne :-)

 

sjønner godt at det er jeg som får jennomgå, og er tydelig at hun er trygg på meg. det tar jeg positivt.

 

men denne destruktive handlingen har pågått ganske lenge. jeg har gjort som du sier: stoppet henne så snart jeg har fått tak i armen. holder henne, noen ganger bare armen. til hun roer seg. bruker ikke gjøre noe mer før hun har roet seg. da prøver jeg snakke med henne og spørre hva hvorfor.

hun har sjelden noe svar å gi, bortsett fra at hun gir klart uttrykk for at hun vet dette ikke er lov. ordlegger seg klart på dette punktet.

 

har også vert tilfeller der hun har bitt seg selv i armen når hun har vert rasendes. jeg stopper henne der og så sant jeg har mulighet til å rekke bort til henne. snakker minimum til henne før hun har roet seg. trøster og forklarer enkelt at slik kan vi ikke gjøre.

 

denne oppførselen skjer kun hjeme, og mener da tross alt vi har et trygt og godt hjem.

 

har noe erfaring med selvskading og vansker med å takle sinne, men da hos tennåringer. så mildt sagt denne oppførselen skremmer vettet av meg!

 

har og prøvd snakke med min mor om hvordan jeg opplever dette og forklart hva som skjer, uten at jeg kommer gjennom,så det er også fortvilendes!

[Solitude]

Når du sier lenge så mener du i månedsvis eller ukesvis ?

 

Hva med positiv oppmerksomhet, er du flink til å gi ros og klem og si du er glad i henne ? Gi ros og slikt når hun har gjort noe positivt ?

 

Avledning, fungerer det ? å være i forkant av sinnet ?

 

Er dere flinke til å finne på gøy ting sammen, kan det være at hun kjeder seg ?

 

Går hun i banehage ? Trives hun der eller er dette en reaksjon på noe som hun misliker utanfor hjemmet ?

 

Siden oppførselen skjer kun hjemme så tror jeg hun faktiskt skjønner at oppførselen ikke er bra og ikke gjør det andre steder. Men det er faktiskt et godt tegn Det betyr at hun har forståelse på rett og galt, så det ikke er nødvendigvis dypere themaer her en trass som går litt "over the top".

 

Forskjellige ting funker på forskjellige barn, det er det som gjør slike ting så vanskelige å ha med å gjøre. En må nesten prøve seg litt fram til en metode som får ungen til å slutte med oppførselen. Men samtidig er det også viktigt å være konsekvent og ikke bytte metode i hytt og pine Forstår godt at du er fortvilet, ikke lett å håndtere slike ting.

 

Men hvis det er noe trøst så er det ikke unormalt, og det kommer til å gå over *KLEM*

 

Er det noen mønster i når hun reagerer ? Er det når hun ikke får viljen sin, når hun kjeder seg ?

 

Blir hun feks. rasende og ikke vil ha DE buksene på seg ? Kan være greit da å være i forkant og gi henne to bukser å velge imellom slik at hun føler at hun bestemmer litt...

 

hmmm...

[cecilies mamma]

takker for svar, kjenner det hjelper godt bare bli møtt med en dose forståelse!

 

det har pågått en 6 mnd tid tenekr jeg.

hun går full dag i barnehage, og trivest godt, har faste venner som hun søker seg til, og leker ellers greit med de fleste så vidt jeg forstår.

 

de fleste gangene sjønner jeg ikke hel sammenhengen på hvorfor sinnet topper seg så totalt.

hennes far har også problemer med sin oppførsel (ikke voldelig så vidt jeg vet) men anser ikke dette som arvelig faktor heller. og ikke er det tillært.

avledning godtar hun ikke i det hele, da blir det katastrofe.. en god del ganger har hun nok kjedet seg litt. men er ellers ganske flink til å ta henne med på ting, er titt og stadig hos husvertene våre (dem er som reserve tante onkel (-: ) besøker fast en veninne av meg med jente på samme alder. noen ganger med på tilstelninger, i sentrum, fast handledag på rema som hun er med på.

 

forteller henne ver dag at mamma er kjempe glad i deg, hun jentar ofte min mamma min mamma! slipper henne til og lar henne forsøke seg på ting som å kle på seg selv, smøre mat selv, nett fått være ute alene (døren var åpen hele tiden) og andre slike ting. skryter alltid av henne,og ser tydelig på smilet at hun tar det til seg! roser henne også for andre ting, men dette for å nevne noe!

 

hun har slått seg vrang på butikker også, men ikke til de grader. hun blir sint og skuffet, men tåler stort sett få et: nei lille venn dette har vi ikke råd til eller dette trenger vi ikke.

 

er gjerne at hun prøver teste mine grenser, og ikke minst sine egne. gjerne sine egne grenser i forhold til andre...

 

har holdt meg til det samme opplegget hele veien, ved å ta tak i armen og samtale etterpå. noen ganger slakkere etter hvor sliten jeg er der og da!

 

ang å la henne få være med og bestemme litt selv så får hun det innenfor rimelighetens grenser. bruker vogn enda, siden vi ofte har dårlig tid når vi springer til bussen, men får velge selv om hun vil sitte oppi eller gå selv når vi går av bussen. hun får være med bestemme hva ytterjakke eller lue hun skal ha på. tar henne på alvor dersom hun prøver formidle noe hun har lyst til å gjøre..

 

føler jeg fremstiller meg selv veldig ideelt her :-) skal være den første til å innrømme at jeg har mine feil og mangler på lik linje med alle andre!

men det hadde vert godt og fått hjelp til å forstå hvorfor sinnet topper seg så totalt innimellom!

[Solitude]

Trassalderen kan slite ut den mest tålmodigeste mor

 

Og noen ganger er det slettes ingen logikk i hvorfor de små blir rasende, og så har vi jo barn som er rolige fra den dagen de blir født og endres til tikkende bomber når trassen begynner. Og så de barna som bare blir født med temperamang hehe... Har erfart begge deler med barna mine og såklart det er slitsomt imens de holder på

 

Og når barna er midt i raseriet, så er det noen av de som MÅ ha oppmerksomhet og krever at man beholder roen og snakker dem ut av det, og så er det de som best er å gi dem litt plass og ro til å få ut raseriet i fred og så snakke med dem etterpå. Men har stor tiltro til mødre at de kjenner barnet sitt best og at innstinkten forteller hva som hjelper akkurat sine barn best

 

Du forteller at en del ganger er det kansje det at hun bare kjeder seg, barn har ikke vondt av å kjede seg men hvis du føler at dette er en utløsende faktor i mange tilfeller så kan du jo tenke på om hun trenger flere utfordringer i forhold til alderen ?

 

Ikke vet jeg, bare noen tips fra en trebarnsmor med litt erfaring fra noen små sinnatagger hehe

 

Ikke alltid lett å skjønne seg på de små men når man tenker over det så er det jammen ikke alltid like lett å skjønne seg på noen voksne heller

 

Tror jenta di har det egentlig ganske bra og at denne perioden kommer til å blåse over, noen ganger er det bare slik at trassen varer over en lengre periode. Hvis den blåste over i løpet av noen uker så tror jeg de fleste mødre ikke ville ha klaget over den der trassalderen.. hehe..

 

Det som hjalp meg når det stormet som verst var å tenke på dette som en jobb og at barna var mine kunder, høres skikkelig teit ut hehe..

 

Men man mister ikke beherskelsen med en kunde, man beholder roen og man prøver å holde følelsene sine under kontroll ikke sant Og så er det oppdraget å veilede barnet ut av oppførselen selvom det kan ta lang tid før oppdraget er utført.

 

Den som forteller at : Ja, jeg er en perfekt mamma og gjør alt riktig.. Er som regel bare en som prøver å skjule fakta at vi som mødre ikke alltid har rett og gjør våre feil som foreldre og at det finnes bare ikke perfekte foreldre. Vi er bare mennesker selvom vi blir mor/far Og mennesker har sine dårlige sider