Studier.

[Anonym bruker]

Går første året på en bachelorutdanning. Har bestått alle eksamener til nå med greie resultater, men det har vært tøft. Vært igjennom et vanskelig brudd med barnefar, og kjenner nå at jeg ikke vet om jeg orker å fullføre året.

 

Vet at jeg bør ta med sammen, skjerpe meg og fullføre, men jeg kjenner meg så sliten og trist. Tenker på å søke permisjon, og få meg en jobb. (Har fagbrev). Men er så usikker på hva jeg bør gjøre. Jeg er vanligvis ikke en person som bare gir opp, men nå vet jeg altså ikke hva som er best.... Skal ut i praksis nå, men det er liksom det som er bristepunktet for meg. Redd for at jeg ikke kan nok teori til å bestå... Dessuten blir det utrolig travelt med levering og henting i bhg, lang avstand og jeg har ikke bil. Hva synes dere, er jeg dum hvis jeg ikke tar meg sammen?

[Anonym bruker]

Du kan faktisk sjukmelde deg:) Har du nettopp vore gjennom eit brudd, så har du jo rett på overgangsstønad. Det kan gjere deg i stand til å klare deg uten å måtte jobbe. Du har jo også rett på ei barnetrygd meir enn du har antall barn, bidrag frå barnefaren, stønad til barnepass og kanskje busøtte i tillegg.

 

Det er knallhardt å studere med barn, og særlig med eit brudd oppi det heile.

 

Det er sikkert betre at du sjukmelder deg, og kanskje bruker den perioden til å ta igjen lesinga... kanskje eit 1/2 år? Men det går kanskje også med permisjon frå studiane.

 

Ang studiane, så får du berre plass i neste kull som har komt så langt som deg:) Eg har gjort dette, med muligens samme studie som deg, vi hadde 2 praksisar i året...

 

Snakk med dei som har ansvaret for slikt på skulen, dei veit kva du kan gjere, og kva for alternativ som finst. Og få deg ein time hos legen om du vil sjukmelde deg:)

[Anonym bruker]

Takk for svar. Det er bare det at jeg da blir nødt til å vente et helt år for å gjenoppta studiene igjen... Studerer forresten sykepleie. Skulle ønske jeg kunne ha tatt et halvt år, men må jo vente til neste kull har komt like langt som meg, altså ett år. Vegrer meg skikkelig for å gjøre det, men det er kanskje det beste slik situasjonen min er nå. Var du borte fra studiet i ett helt år?

[Anonym bruker]

Eit halvt år, men det var fordi det passa inn med dei som studerte deltid:) Så prøvde eg igjen.

 

Men eit halvt år går fort, så kanskje du trenger eit år for å komme til hektene igjen.

 

Det er betre å bruke tid på å få kreftene igjen, enn å absolutt skulle slite seg totalt ut berre for å følge den oppsatte planen. Du har jo barn, og dei treng faktisk ei oppegåande mor i denne perioden også. Husk at du skal stelle fint med mamma'n deira:)

 

Veit at sjukepleien er tøff og då spesielt praksisperiodane, og det er lite tilrettelegging for enslige. Du har ikkje privilegier, sjølv om du er aleine.... Det er heller ikkje fleire fråversdagar ved sjukdom for deg, slik som i arbeidslivet ellers. Og du skal jo jobbe ganske mykje, så å lese ved siden av jobb og innlevering av oppgåver, gjer at du ikkje har tid til ungane omtrent... Du må i alle fall ha overskuddet i orden.

 

Men eg måtte faktisk berre gje meg med studiane etter 2 år, pga unge med ADHD... Det blei umulig for meg å fortsette, i og med at skulen ikkje tilrettela for meg, sjølv om eg er aleinemor med unge med handicap.... Eg hadde nok klart det, om det ikkje hadde vore for praksisen. Teorien gjekk bra:)

[Anonym bruker]

Leit at du ikke fikk fullført utdanningen, når du var så nærme, men forstår deg godt. Jeg har ihvertfall bestemt meg for å ta meg sammen. Vet ikke hvor mye de forventer av studenter i første praksis, men håper det går bra. Jeg hadde kraftig PMS i går, og var lei av alt... Bedre nå.