Er jeg virkelig så sur og vanskelig??

[Piruett]

Mitt første år som mamma har vært todelt... Fantastisk mye godt rundt det å bli mamma, men merker at forholdet til mannen min skranter mere enn bare litt... Jeg føler/mener at han ikke er en engasjert far. Noe som jeg så allerede fra første dagen hun ble født. Turte ikke ta del i noe, bare litt. Veldig usikker, og vi kom på kant rundt alt fra amming, (hadde mye problemer i starten, og mens jeg VILLE amme, så jobbet han imot...Det ordnet seg til slutt med amminga, og jeg blir sur bare jeg tenker på om jeg hadde hørt på han og sluttet) Vi bor i stort hus, og jeg får ikke hjelp til husarbeid, stellet med babyen har jeg tatt 95% av, er utrolig sliten, og fikk i lange perioder ekstremt lite søvn det første året, pga amming om natten, og vansker med å sovne igjen- før neste amming.

Jeg krever at mere skal gjøres for å avlaste meg, men det ender bare med krangling... så vi kommer ingenvei. Tenker ofte på at jeg sikkert hadde hatt det enklere som alenemor. Er mye trist pga at vi sliter så fælt. Føler at det er umulig å bli glad i han igjen- slik som det var før.

Er heller ingen andre som kan avlaste oss, eller være barnevakt, så vi får aldri noen alenetid utenfor husets fire vegger. Er det flere som har slitt- men kommet seg igjennom problemene? I så fall hvordan???

[Gjest]

Hvis dere bare krengler når dere skal snakke om så viktige ting, ville jeg bedt om hjelp på kommunens familivernkontor. Om mannen din er slik du beskriver, så høres han en smule umoden ut.. i beste fall..?

[Mersa og gutta <3]

Har dere fått tilbud om samlivsveileding fra helsesøster? Alle skal det når de får sin første. Kan være et greit sted å begynne.

 

[SkravleFruen]

Høres ut som en veldig kjent fenomen. Statistikken sier også sitt... VELDIG mange går fra hverandre etter de har fått barn, og statistikken viset høyest tall det første leveåret til barnet.

 

Likevel.. det kan høres ut som om dere stagnerer litt, og at det hadde vært greit å få snakket med noen som kunne ha hjulpet dere inn på rett spor igjen.. noe ala en familierådgiver f.eks.

 

For å komme ut av denne onde sirkelen, MÅ dere snakke sammen. Dere må finne ut av hvordan dere ønsker å leve. Hvor mye tid forventer du og hvor mye forventer mannen din at dere er sammen, og hvor mye tid kan brukes hver for seg (trening, venner osv). Hvem skal ta hva i huset? Hvem har ansvar for hva? Hva vil dere nå.. og hva vil dere med fremtiden.. og ikke mninst hva må en og hver av dere gjøre for at dere skal klare dere i tiden fremover. sammen!

 

Nå når barnet ditt har blitt så stort, så klarer du vel å gå fra henne for noen timer? La pappa være alene med henne.. under måltid, legging, stelling osv. Ikke vær der og forklar.. gi han litt rom til å prøve feile og stole på seg selv i sin rolle som pappa. jo mer selvtillig på dette området, jo bedre og mer engasjerende blir dem.

 

Lykke til

[solstråle69]

Du sier ingenting om du er i jobb eller er i permisjon/hjemmeværende?

[Piruett]

Takk for at dere svarer.. Det er kanskje som du sier Femina, at vi har stagnert.. på et lavmål.

Jeg prøver å gi han tid sammen med henne alene. Det går ofte bra, men sjeldent det "passer" virker det som... Og nå er hun i en ekstrem fase, hvor KUN mamma er bra nok. Er jeg i rommet, så nekter hun å bli holdt av andre enn meg. Skriker som om far er en fremmed... huff.. Gir meg en ekkel følelse i mors-hjertet mitt. Hun skriker ogte når han steller/bader henne også- selv om jeg ikke er der. JEg gir han skylden for dette- da jeg mener det er fordi han har tatt altfor lite del i livet hennes.

Jeg prøver å ta litt egentid, men dette året har jeg vært heeelt uten overskudd, så noe sosialt er nesten uoverkommelig. Tenker bare på sove, alt som skulle vært gjort etc. Har tenkt tanken at jeg kanskje har hatt snev av fødselsdepresjon. Men samtidig føler jeg jo at det er forholdet som er roten til at livet mitt har blitt slik.

Har ikke spurt om noe veiledning på Helsestasjonen ang . Kunne gjerne tenkt med noe proff hjelp, men synes det er vanskelig å spørre om det... Det er liksom så trist å innrømme..

[Piruett]

Jeg er i permisjon ennå- da vi ikke har fått barneh.plass. Skal begynne å jobbe fra høsten igjen...

[SkravleFruen]

Først og fremst, ikke se det som ett nederlag å spørre om hjelp. For det første har de 150% taushetsplikt, og for det andre er det jo derfor de finnes. Og hadde du visst hvor mange sm oppsøker "hjelp" i løpet av samboerskap/ekteskap så hadde det kansje ikke trengt å være så tabu som det for mange er i dag. Det er absolutt ikke noe nederlag, det er heller å vise ett stort ansvar og steg for å ta fatt på saken og gjøre noe med forholdet.. det verste som kan skje er at dere finner ut at dere ikke passer sammen - men der er det gjerne på vei nå uansett??

 

Hva med å foreslå det for samboeren din? Og om han ikke vil være med, så tar de i mot enesamtaler også.. det kan være godt for deg å få en "proff" til å veilede deg også.. om han ikke vil.. i første omgang ?!?

 

Ang dette med skrik og "mamma.dalt" perioden. Opplevde seperasjonsangst en stund med min gutt. Men det er for en periode, og med far har hun absolutt ikke vondt av å være uten deg. Gråten gir seg ofte uansett når du har forlatt rommet. Hun må også bli trygg på det å være sammen med pappa, og det blir hun ikke om du kommer løpende hver gang hun skriker. Ikke noe vondt ment til deg altså, for jeg VET hvor tungt det kan være--- (jeg har gått maaaaange turer i denne perioden..) Det kan også være hun tester deg, ettersom hun er blitt så stor. Prøv likevel, og prøv å styre unna å legge skylden på far, det gjør bare problemene større. Uten at det gir menn noen form for unnskyldning, så er det ikke alle som føler farsinstiktet med en gang. I starten er det kun amming og soving og mammakos, noen fedre føler seg kanskje utenfor, kanskje til og med litt malplassert og uvirkelig?? Hvem vet..? Når barnet begynner å gi feedback og vise kjærlighet tilbake til far, så blir barnet mer "interessant"? For noen er det kanskje slik.. noen trenger tid.. føler seg i veien, vet ikke hvor mye de skal delta og hva de skal gjøre..

[Gjest]

Det høres ganske kjent ut. Har pappan hatt noe perm uten deg der til å ta stell og husarbeid? Min bedre halvdel fikk seg en liten aha-opplevelse av å sitte med poden mens jeg var på jobb skal jeg si deg og det hjalp masse :-)

[Piruett]

Jo da. Har hatt permen sin. Og siden jeg hadde ammefri, endte det med at han var alene med henne i 7 timer, hvor 3 timer var dupper, og eneste måltidet han ga var lunsj... Resten endte jeg opp med. Og husarbeidet endte med å ta unna det verste, og klesvask, vaske bad og 250 hus var fortsatt mitt domene...

[Gjest]

Ok, oppsummeringen er at du ikke er sur og vanskelig nok ;-) Det er jo trist om forholdet deres skal gå dørken pga noe som burde være ganske greit å ordne, sånn som arbeidsfordeling. Vær litt sjef, sett opp en liste med gjøremål til gubben. Min svigermor brukte i alle år den metoden med mannen sin. Hun var hjemmearbeidende, men trengte jo likevel hjelp med ett og annet. Menn ser ikke hva som trengs å gjøres, ergo gjøremålsliste med tidsfrister, herlig dame :-D

[Piruett]

Har prøvd med liste, og fordeling av husarbeid for en tid tilbake (før barnet kom). Funka fint en uke, men så sklei det bare ut. Ser ikke for meg at det kan fungere nå da.... Tror vi må til rådgiving først jeg. Ser det tydligere nå, etter at dere har tatt dere litt tid til å svare. takk...

[Gjest]

Lykke til. Rådgiving høres smart ut, da skjønner han vel at det er alvorlig.

[Olebrumma 4 barnsmor]

Ja dere hadde nok trengt en tur på familievernkontor, slik at du kunne få se hans side av saken, kan hende du ville blitt overrasket.

 

Ikke at jeg på noen måte forsvarer ham, men denne situasjonen er så velkjent og er så diskutert og det er alltid to sider av situasjonen.

 

Menn trekker seg bort ofte fordi de føler seg utilstrekkelige, de føler ikke at det er plass til dem i barnets liv, mor tar i begynnelsen stor plass fordi hun er hovedmatstasjonen. Ofte krever barnet såpass mye omsorg fra mor at far føler seg utenfor, det er lite igjen til ham.

 

Har dere f.eks forsøkt å pumpe og la ham ta sin del av nattstell, ettermiddagstell o.l

 

Femina hadde også flere andre gode poenger. Jeg tviler ikke et sekund på at du er i ferd med å slite deg ut og at det du opplever er mer enn reelt, men mannen din har tydeligvis trukket seg helt bort fra hele greia og overlater styringen av skuta til deg, det er ansvarsfraskrivelse som han bør konfronteres med, men det er mulig at du må slippe tøylene og la ting skje på hans premisser.

 

Som Femina sa, la ham ta barnet og gå ut selv, la han og barnet løse dette på egen hånd, da vil det etterhvert rette seg.

 

Uansett hadde det sikkert hjulpet med litt hjelp til å få igang god, konstruktiv dialog, og det klarer dere ikke hvis dere bare krangler..

Idet en dialog går over til krangel er det en kjent sak at det er øyeblikket dere slutter å faktisk høre ! på hverandre, når ingen hører er det heller ingen som forstår.

[:::) Frøken Velferdsrett]

kansje han er deprimert og redd. sånn alla fødselsdeprisjon. bare for menn?

[Piruett]

Han har nok en forklaring på en del ja. Som oppussing, jobb, sykdom i nær familie etc.. Greit nok, men det er ikke så enkelt at man bare kans skylde på det hele tida. Så det har vært oppe i diskusjonene akkurat dette med hvorfor det har blitt slik. Jeg mener han har gjort veldig "rare" prioriteringer ang oppussinga. Mye unødvendig arbeid, som vi kunne ventet med bl.a. Og da mener jeg han har prioritert bort barnet vårt, og DET er veldig leit, og jeg blir bare surere, og enda mere sliten... Oppussing og nybakte foreldre er nok ikke oppskriften på et harmonisk forhold nei..

[solstråle69]

Jeg mener at når jeg er hjemme i permisjon, er jobben min hjemme. Da takler jeg alle gjøremål, så lenge mannen er på sin jobb. Når begge er i jobb, deles selvfølgelig husarbeid etc likt.

 

Når det er sagt, tror jeg vi damer har helt urealistiske forventninger til menn når det gjelder det å få barn, og alt det fører med seg. Mange er nok ikke klar over hvor stor omveltning dette er, tenker bare at "det er så koselig å få barn" - det er det selvfølgelig også, men det er mye slit! Vi føler dette mer på kroppen enn menn, sånn er det bare.

 

Det å få barn er en utrolig prøvelse for ethvert forhold, og er man ikke klar over hva man begir seg ut på, er det nok også slutten for mange.

 

Erfaringsmessig tror jeg det lønner seg å senke kravene noe, både når det gjelder forventinger til seg selv, til mannen, til husarbeid, etc. De færreste rekker over alt - jeg mener det viktigste er å ta vare på barnet og forholdet, så får alt det andre komme etterhvert. Småbarnsperioden ER tøff, det sier alle - så må man bare prøve å gjøre det beste ut av det. Lykke til! :-)