hvorfor??????????

[Anonym bruker]

 

hvorfor sette unger til verden i et forhold som er så ustabilt som mange gir utrykk for her? Tror dere det redder forholdet? Andre som lurer på det samme eller?

[Verdens peneste gutter er mine]

Jeg kom med et lignende spørsmål for noen uker siden. Så ja jeg lurer på det samme.

[Gutt igjen*på overtid*]

Litt forskjellige grunner til at forholdene vakler her inne tror jeg. Noen prøver nok definitivt å få barn for å redde forholdet. Det er jo selvsagt at de ikke burde fått barn nå. Men så er nok de også som finner ut av saker og ting nå som forholdet blir satt på prøve. For mange forhold blir jo virkelig satt på prøve under en graviditet.

Jeg selv er så proppfull av hormoner, at stemningen noen ganger blir ganske anstrengt her hjemme. Men vi har et solid forhold i bunn og har vært gjennom dette før, så vi visste hva vi gikk til.

Men enig med dere over, at det er kanskje for lett å bestemme seg for å få barn uten å være klare for det.

[Anonym bruker]

Ja dette lurer jeg også på..

Tror de virkelig at det å få et barn fikser problemene?

 

[Anonym bruker]

Uten å virke fordømmende, men ja...Er igrunnen litt skremt over endel av innleggene her - der det er babyer på gang, og der forholdene virker temmelig texas, av ulike grunner. Det overrasker meg at ikke refleksjonsnivået og modenhetsnivået og ansvarligheten i forhold til det å lage, og sette barn til verden er høyere i et land som Norge, med såpass høyt utdannings- og kunnskapsnivå blant befolkningen.

Nå har jeg inntrykk av at det er mange forholdsvis unge mødre her inne, men likevel, det er vel en kjennsgjerning at de færreste forhold blir enklere av å få barn. Snarere tvert imot.

[Anonym bruker]

har dere tenkt på at forhold begynte å vakle etter at hun ble gravid?? Noen menn som ikke takler gravid hormoner og noen(mange) gravide som finner ut i hormonrus at typen er fullstendig umoden.... Det forandrer et forhold mye med så mange hormoner og nye planer for livet videre. sikkert noen som er så tjukke i hue og tror et barn vil redde forholdet også..men jeg vil heller velge å tro at problemene starter etter graviditeten for mange av de som faktisk hadde det bra sammen før. Vi har et vennepar ..hun dama er heeeeelt syk av hormoner..heeelt vanvittig sjalu og ute av balanse...de sliter litt nå kan du si.Får endelig håpe hun blir bedre når de hormonene er ute av kroppen.

[Anonym bruker]

OK ja jeg har et texas-forhold !

 

barnet er planlagt ! IKKe for å redde forholdet , ikke er vi vel i kateogrien "unge "heller men kan fortelle litt:

 

jeg er 38, han er 40, begge har vi høyere utdannelse og gode jobber. Vært sammen i 3 år, godt og stabilt forhold, planla barn og ble gravid raskt etter det.

 

Halvvegs i svangerskapet får han store psykiske problemer. Har skrevet av meg litt på andre forum her inne, ganske tøfft å skulle leve med en som i perioder er psykotisk, mm. Han fungerer foreløpig på jobb sånn nogenlunde ( vi har såpass frihet på jobb at sjefene ikke vet helt hvor mye vi gjør/burde ha gjort, spesiell kompetanse på våre områder begge to).

 

Han har derfro "ombestemt " seg, vil ikke lengre ha barn, vil ikke ha meg osv osv...

 

MYE turbulent og ja, tøfft å håndtere midt i et godt planlagt svangerskap !

 

 

Hyggelig å høre at jeg er for UNG ( takker, vanligvis klager dere over at mødre på min alder er for gamle ! - ikke så gjennomlyste dere heller kanskje ??)

 

At jeg ikke er reflektert nok ?? neivel ?? hva vet dere om det ??

 

Min oppfatning: de dømmende innleggene som med jevne mellomrom kommer her fordi alle ikke er i "drømmeforhold" som deres hele tiden handler ene og alene om at endel er utrolig umodene og har et enormt behov for å hevde seg- har litt livserfaring etterhvert og vet desverre at en del av dere nok vil få oppleve litt mer senere i livet ... husk da hvordan dere har trøkt ut ting ovenfor andre som kanskje har hatt tøffe perioder i livet.. de fleste vil desverre møte de på et eller annet punkt....

 

 

 

 

[Anonym bruker]

Til anonym 17:50 din situasjon er tragisk, å jeg håper det enten får deg vidre eller att det ordner seg.

 

Men ja jeg hvet av erfaring fra mine egne venner, noen få da. Att enkelte tenker bare jeg får ett barn da forandrer han seg vel å blir mere voksen etc. Enkelte forhold er så ustabilt att dem går fra hverandre å blir sammen, å dem stundene dem er sammen igjen forsetter dem å prøve å lage barn. Helt bak mål å ikke noe en stakkars unge burde blitt født inn i.

Men enkelte forhold forandrer seg etter man får barn eller blir gravide, sånn kan ,man ikke forutse men enkelte kunne nok det uansett

 

[Anonym bruker]

Takk, jeg klarer meg men det er klart dët er tøft mange dager.

 

Det jeg reagerer så sterkt på er imiderid den "dømmende " holdningen til en del her inne.

 

Jeg har via tidligere jobber også lang erfaring med at min situasjon ikke er så helt uvanlig, desto mer provoserende å høre hva en del her inne trøkker ut av seg av fordommer... helt enig i at det å få barn er det siste man bør gjøre i et forhold som skranter- det går skjelden bra, men det er ikke dermed sagt at alle som sliter har prøvd en så dum "løsning"....

 

Vet det er en web side, men litt elementær respekt for at ikke alle har det like enkelt hele tiden hadde ikke skadet ( og at det ikke er fordi de nødvendigvis gjør så mye dummere valg enn andre heller... det er MYE som spiller inn...).

[Anonym bruker]

hei anonym 17.30 igjen her.

 

17.50 -You go girl..tror kanskje det vil gå opp et lys for disse i perfekte forhold at allt ikke kommer til å være rosenrødt når barnet kommer.

Gjorde det selv slutt med typen når datteren vår var rundt året.Vi hadde et perfekt forhold og planlagt graviditeten..men etter at datteren vår kom var han ikke tilstede i det hele tatt..jeg gjorde allt med henne selv.Han gadd ikke engang prøve fori han mente at jeg KUNNE dette(har jobbet i bhg). Vi hadde sammen planlagt oppragelse og var enige der,han gledet seg enormt til å bli pappa men når hun kom så var det liksom jeg som hele tiden passet på legge tider,mattider,bleieskift..ja allt. jeg som trodde vi skulle være to om dette ble veldig skuffa da jeg tok meg selv i å mase på han etter hjelp hele tiden. Tilslutt gadd jeg ikke mer..tenkte som så at hva i allverden skal jeg med han når jeg alikevel må gjøre allt alene??Så til alle dere som venter deres første og er i såkalte perfekte forhold.....ikke døm andre uten å vite årsakene!!! Ting kan forandre seg mye på kort tid.

[Anonym bruker]

Vet ikke helt hvordan jeg skal begynne, mange tror at det hjelper med å få barn, har vel hørt om kjærlighetsbarnet som skal redd forholdet. Som oftes går de forholdene på dunken. Tror at mange kanskje er redde for å jobbe med problemmene og finne en løsning på de, de går heller sin vei.

Jeg og mannen har hatt en tøff periode nå hvor jeg har hatt en liten depresjon pga at bekkenløsningen har gjort at jeg ikke har kunnet tatt vare på det barnet vi allerede har og min mann har opplevd mobbing og trakasering på jobben som har gjort at han nå er sykemeldt. Dette er ganske tøft og har slit på forholdet, en periode sov vi på hvert vårt rom og hadde det vondt begge. Så vi satte oss ned og snakket sammen og kom til å tenke på det vi sa ja til når vi giftet oss." I gode og onde dager" at man skal støtte og hjelpe hverandre til å komme igjenom livet på godt og vondt og ikke altid ta den raske veien og løpe sin vei.

[*H*]

hvorfor "drepe" barnet sitt selv om man er i et ustabilt forhold? syns de som velger å beholde barnet sitt tross i ustabile forhold er sterke jeg. Så burde man heller rydde opp i forholdet. man klarer seg vel fint alene også, selv om det nok sikkert er lettere med BF tilstede hele tiden. men, det fins da mange fisk der ute å velge i. så syns nå det var et litt teit spm jeg da...

 

men klart, å få barn for å "redde" forholdet er vel av litt feil grunner:P