grenser og oppdragelse i to hjem... trenger råd!

[Anonym bruker]

Pappaen og jeg har et veldig godt forhold og har hatt deler av påskeferien sammen hos han. var mine "fridager", så har nesten følt meg som som flue på veggen hjemme hos han. Det som er problemet er at vi har helt forskjellige rutiner på alt, da mener jeg at vi er på hver vår planet. Oppdragelse er et fremmed ord hos han og gutten får gjøre akkurat som han vil. Han sier ikke nei en gang, og sier han nei til noe, gir har seg etter 15 sekunder masing. Så en helt annen unge hos han en hos meg. Hjemme har vi rutiner og system på det meste, og det fungerer veldig fint. Forklarer alltid hvorfor sånn og sånn ikke er lov, hvorfor vi ikke kan gjøre sånn og sånn, og er veldig obs på å gi mye positiv oppmerksomhet. Hos faren fløy han rundt overalt, midt i måltidet ville han ut og leke og det fikk han lov til. fikk også se på tv hver gang han ville, selv om vi egentlig skulle noe annet. var i en rar situasjon og vil ikke kritisere faren for noe, fordi jeg respekterer at vi kan ha ulikt syn på ting, og at min måte ikke nødvendigvis er den beste. Han er en veldig flink pappa og er sønnen er hans øyensten og vil ikke ødelegge noe i deres forhold. Spørsmålet mitt er til dere med eldre barn, eller andre: kan to typer vidt forskjellig oppdragelse og grensesetting ødelegge noe senere? burde jeg bare la dette ligge, eller prøve og få til noenlunde like regler i begge hjem? faren er klar over at han burde gjøre ting annerledes men synes det er vanskelig alene og vil at jeg skal ta meg av den biten, for det er jeg så "flik" til, men blir jo vanskelig uten hjelp. gutten er to år

[:::) Frøken Velferdsrett]

jeg tror det er veldig forsjelig hvordan barn reagerer på det med 2 oppdragelser. men i følge psykiateren jeg snakket med når småen var liten mente hun at jeg ikke burde beskymre meg for slikt. fordi barn forstår at det er 2 forsejlige mennesker. men det er nok veldig mye uenighet rundt dette.

du vil nok få høre "det får jeg lov til hos pappa". men det vil du nok uansset.

 

jeg har vokst opp i et hus der foreldrene mine var helt forsjelige. mamma mente noe var rett og far noe annet. så jeg fik stort sett lov til alt bare jeg spurte rett person.

 

men reagerer sønnen din på dette når han kommer hjem fra far? virker det ut som om han har vansklig med og omstille seg?

 

jeg vet om mange barn som har det. men da er det stort sett at den ene foreldren ikke gir barna noe oppmerksomhet og den andre gir masse.

 

men om far er klar over at han burde gjøre ting andeledes hva med og vise han? det gjør jeg ovenfor min far, for småen hører ikke på han fordi han ikke er konsekvent. det har hjulpet en del. men det tar fryktlig lang tid da.

 

 

[Anonym bruker]

Når han kommer hjem tar det en dag eller to før alt er "normalt" igjen. Jeg merker han prøver meg ut, men det skjer jo ellers også. Det som er mest vanskelig er måltidene, fordi faren løper etter han med maten, men jeg mener man skal sitte ved bordet og spise, og når man går fra bordet er måltidet over. Ja, kanskje jeg burde vise han. Synes det er vanskelig, for han vil nok ta det som kritikk, og han gjør så mye bra også. Dessuten føler jeg at jeg ikke har noe med det. Men hvis ungen blir forviret burde jeg jo. Takk for svar!

[:::) Frøken Velferdsrett]

ja jeg forstår problemsillingen. og at føles ut som om du ikke har noe med det. det vil nok jeg også følt om det var barnefar jeg måtte vise. hos meg er det jo faren min og da har man på mange måter mer "rett" til det.

 

du burde i hvertfall forklare han de store reglene. som og sitte ved bordet og spise osv. kansje det hjelper på sønnen din om far følger enkle regler. sånn at småen har noen faste holdepunkt som er lik på begge steder.

 

for at småen er rar i 1-2 dager etter han kommer hjem viser jo at han syns overgangene er vanskelig.

[freebird]

Jeg har to stebarn som bor hos oss 50 % og deres mor gjør en del ting forskjellig fra oss. Hun er mer inkonsekvent og jeg merker at barna skifter atferd når hun er i nærheten. De blir mer masete og sytete, når vi er alene med dem tar de nei for et nei osv. Men jeg tror barna takler helt greit at det er forskjeller, de vet at mamma og pappa er forskjellige personer og forholder seg til dem på hver sin måte. Det som er bra er at vi har et par "grunnstener" felles, barna vet at vi voksne prater sammen om oppdragelse og er enige om et par fellesregler som gjelder i begge hjem. Dette tror jeg er viktig, det gir barna en opplevelse av at det finnes noen faste rammer oppi det hele.

 

Jeg tror det kan være en god ide å snakke med din eks om oppdragelse, et barn trenger visse grenser ellers kan de rett og slett bli uspiselige små krapyl... Tenk nøye igjennom hvordan du legger det fram, det er ikke nødvendig å fremstå som en "besservisser", legg heller fram noen forslag og gi han muligheten til å være med og tilpasse hvilke og hvordan regler dere skal ha felles.

 

Lykke til!