venner som er i parforhold

[Anonym bruker]

har noen av dere andre alenemødre opplevd at en blir "glemt" av venner som har barn og lever i etablerte forhold?

 

Jeg har ikke mange venner som har barn, og de få jeg har er i forhold med barnefaren. Føler at jeg "trenger meg på" om jeg ringer for å høre om de vil finne på noe en lørdag eller søndag for eksempel. Dette er jo liksom familiedag, og de få gangene jeg har spurt, så er det alltid nei, fordi de skal ut å gå tur eller noe lignende. men det er jo akkurat slike ting jeg har lyst å finne på! og har så lyst at mini skal få treffe andre barn litt oftere. forstår jo selvfølgelig at de som er i forhold har lyst til å tilbringe helga sammen alene, men som regel så finner de på aktiviteter sammen med andre familier med barn. Føler på en måte at jeg blir utelatt, eller rett og slett glemt fordi jeg er alene.

 

Er dette noe dere også opplever?

 

beklager hvis jeg virker sutrete, men er så kjipt å sitte alene søndag etter søndag..

 

 

[Anonym bruker]

Jo, og eg trur det er ganske vanlig:) Ein blir faktisk vant til det:) I starten var det vel mykje at eg ikkje kunne vere like impulsiv som mine venner, eg starta litt tidligare enn dei. Og etterkvart regna dei vel berre med at eg ikkje kunne.... Og så er det som du seier; dei har både mann og barn, og bir opptatt med sitt. Og mannen syns vel ikkje det er alltid like kjekt å ha selskap av den enslige venninna av kona. Då blir han litt utanfor... Då er det sikkert kjekkare for dei som par å vere med andre par....

 

Du blir på ein måte ikkje rekna som ein familie, når du er aleine med barn.....

Eg har til og med problem i familien, med dette. Mine foreldre f eks reiser lettare til søstra mi, for ho har både mann og barn. Det har vel med at der er fleire å snakke med(?) eller noke. Vi bur tross alt i samme by, så det er ikkje avstanden det står på....

 

Ser det også når eg reiser på ferie; der er mange familiar med barn, men det er fryktelig vanskelig å bli kjent med noken for meg. Og eg har ingen problem med å prate med folk, både kjente og ukjente. Innbiller meg at konene er redde for at eg skal finne på å stjele mannen....hehehe...

 

 

[Anonym bruker]

Men i sammenhenger hvor flere barnefamilier møtes så er det jo ikke noe problem ville jeg tro. mannen har jo flere andre å prate med. men er nok mye det du sier med at vi ikke blir sett på som en ordentlig familie.

 

hehe...har også tenkt tanken på at vi blir sett på som en trussel. Vi er liksom alene og så desperate at vi vil forsøke å sette kloa i hver mann vi treffer

 

Surt med familien din da. Forstår ikke hvorfor folk ikke kan tenke litt forbi den vanlige greia med mor, far og barn.

 

merker også det med barnløse venner ja. Jeg kan jo ikke bli med på noe om jeg ikke får barnevakt, og etter å ha fått nei x antall ganger så gir de vel opp å spørre. Merker at venner forsvinner og bare glir vekk fordi jeg ikke har muligheten til å opprettholde kontakten. Er jo stuck hjemme hver kveld fra 18.00.

[Anonym bruker]

Ja det er lett å føle at man "trenger " seg på.....så jeg er i hovedsak mest alene.

Nå er alle veninnene mine i forhold....men de har vert det i mange mange år...så føler at det er greit komme på besøk en fredagskveld f.eks. Spesielt en veninne er flink til å si at jeg bare kan komme...og mannen hennes er koslig mot meg....men jeg merker det på meg selv og - at det hadde vert lettere hadde jeg hatt en mann å ha med meg ja....

 

Føler meg også veldig sutrete til tider....og ender opp med å være mye med foreldrene mine...er jo koslig det iblandt...men ikke hver helg .....

[Anonym bruker]

Ja kjipt er det, hadde veldig mange venner som skulle støtte å hjelpe meg da jeg ble gravid, uten å være sammen med faren, han bor i utlandet og får ikke visum. Men etter som tiden gikk, brøt jeg med min beste venninne gjennom 20 år, pga av hun ikke ville betale meg tilbake penger hun skyldte, 2 andre, fikk selv barn, ei giftet seg, og så er det noen kompiser som bare ble borte, trur de ble redd at jeg skulle prøve meg på dem hehe. Eller kanskje damene deres ga de beskjed om å ikke kontakte meg... Vel life's a bitch and then you die...

 

Men har fått mange nye venner heldigvis, selvfølgelig blir det vanskelig å få igjen noe av de som jeg har mistet, men hvis de ikke vil være med meg, så er det deres tap. Jeg har nå mange men ikke så nære venner, helt motsatt av slik det var før, men jeg har 2 fantastiske barn, som jeg aldri ville byttet mot noen dårlige venner, det er helt sikkert. Mitt råd er å bli kjent med andre som er i samme situasjon, eller som ikke bryr seg så om at jeg er " en trussel" mot deres menn. Det finnes jo de som har single kompiser;-)