Gå til innhold

En novelle: "Jeg" (IKKE for følsomme, gravide kvinner......)


Anbefalte innlegg

Skrevet

JEG

 

Jeg visste ikke hvor smertefull en fødsel ville bli, ikke før jeg selv fikk oppleve en. Da snakker jeg ikke om å føde et barn, jeg snakker om den grusomme natten da jeg selv ble født…

 

De var en klisjé. Det var ikke noe som var så vakkert som den kjærligheten de to viste hverandre. Han med de nøttebrune øynene og det krusete håret, og hun med de røde lokkene og den hvite huden.

Mammaen min, den fineste av dem alle. Det syntes pappa også, det var nok derfor han ikke skrek ut sin sorg – slik som hun gjorde – da det var klart at om åtte måneder skulle jeg melde min ankomst.

Etter hvert tok mamma nyheten med fatning. Til tross for at hun ikke hadde mer enn sytten år på baken, godtok hun det faktum at hun skulle få bli mammaen min. Hun hadde all hjelp hun kunne få, og en mann som ville ha gått i graven for henne. Ja, hun var nok mer heldig enn de fleste andre på hennes alder. I alle fall trodde hun det.

Jeg koste meg, jeg. Svømte rundt som en fisk i et paradis, og gjorde det jeg kunne for å bli kjent med mamma. Jeg likte aller best å høre den trillende latteren hennes når jeg tok sats og sparket henne hardt i magen. Jeg gjorde det ofte, for selv om hun skvatt hver gang hun kunne se føttene mine, begynte hun alltid å le. Den gode, flotte mammaen min.

Pappa var en ivrig ung mann. Han pratet ofte til meg, spurte hvordan det var å bo inne i magen, og hvordan jeg så ut. Jeg svarte alltid at jeg lignet på ham da han var baby – med trutmunn og vennlige øyne, svart hår og utstående ører – men jeg tror ikke han hørte det jeg sa, for han spurte meg på nytt hver gang. Ikke det at det gjorde meg noe, jeg likte å prate med pappa, men han burde ha lært seg å følge med når noen pratet til ham.

Mamma og pappa var på ultralyd da jeg hadde vært i magen i fire måneder. De strålte da de så meg, og tårene danset av glede i øyenkrokene deres da jordmoren kunne fortelle at jeg var en frisk og fin liten gutt. De klemte hverandres hender, og mamma flirte da hun sa at jeg lignet på pappa. Da hørte han etter ja, selv om jeg allerede hadde fortalte det til ham tjuetre ganger. Tullete pappa.

Jeg vinket viltert til dem, og sparket mamma slik som jeg likte. Da jeg hørte den velkjente trillende latteren, smilte jeg og krøllet meg sammen for å ta en høneblund.

Jeg var blitt syv måneder, og mamma var sliten. Hun fortalte meg hver dag at hun hadde vanskelig for å gå, det var visst noe med bekkenet. Hun spurte ofte om jeg ikke kunne komme ut snart, selv om jeg egentlig hadde to måneder igjen i magen til å vokse meg stor og sterk. ”Jeg savner deg også, mamma!!” ropte jeg til henne. Jeg ville så gjerne hjelpe henne, men det viste seg å være alt annet enn lett. Samme hvor mye jeg sparket og slo, kom jeg ingen vei. Jeg hadde dessuten begynt å få liten tumleplass, som muligheten for å ta sats var ikke lenger tilstede.

Dagene gikk, og mamma holdt seg hjemme. Hun orket ikke engang å dra i butikken for å handle melk, så det var pappa sin jobb. Jeg brukte tiden på å hvile, jeg merket at ankomsten min ikke var langt unna. Det var omtrent ikke plass til meg i magen lenger, selv om mamma hadde lagt seg betydelig ut. Jeg kunne ikke strekke ut verken armer eller ben, og det ble etter hvert svært ubehagelig. Jeg måtte ut!

Det var med et brak at pappa våknet denne lørdagsnatten i april av at mamma lå i sengen og skrek. Sengen var vår og det gikk ikke lange tiden før han forstod at vannet hadde gått. Hun gråt av smerte, og han skyndte seg å ringe ambulansen.

Noe var galt. Mammaen min sluttet å puste, og i dét ambulansen kom med jordmødre og leger, var pappa i full gang med gjenopplivingen. De overtok, og han ble dyttet vekk. Etter en stund kunne de fortelle at mamma hadde hatt veer, men de hadde kommet i en slik fart at kroppen hennes ikke hadde maktet det. ”Vi gjør det vi kan!” sa de, ikke særlig beroligende.

Den neste timen forsvant for pappa. Fortvilet og redd så han at mamma kjempet sin kamp for livet og for meg, men det var ikke noe han kunne gjøre. Jeg visste at han gråt. Han forstod hva som skulle skje. Jeg forstod det, jeg også, derfor prøvde jeg å skrike til mamma at ”her er jeg! Se på meg mamma, gutten din!” Men da jeg tok mitt livs første åndedrag utenfor mammas mage, var hun allerede død.

 

Videoannonse
Annonse
Skrevet

Hva er galt med deg,, HÆ? tenk å skrive noe så forferdelig da du!!

 

*gråter fornærmede tårer og angrer på at jeg åpnet denne dumme greia her, snufs*

Skrevet

Utrolig bra skrevet, om det er du som står bak denne novellen. Godt språk, fin flyt og god grammatikk. Det eneste jeg vil sette "fingeren på" er slutten. Jeg ville ikke direkte skrevet at hun allerede var død, men kanskje noe som "Men da jeg tok mitt livs første åndedrag utenfor mammas mage, var det for sent". Slik at det er litt opp til leseren å tolke slutten. Men flott novelle!:-)

Skrevet

Utrolig sterk novelle... Fikk frysninger her.. Bra skrevet.. utrolig trist =/

Skrevet

Tusen takk for det:-)

Jeg er litt for direkte noen ganger, det vet jeg;-)

Jeg skrev den på en heldagsprøve i fjor (på nynorsk egentlig) og fikk faktisk 5/6, så er godt fornøyd med det:-)

 

Men læreren er enig med deg da, i kommentaren skriver hun: "...men dette var sørgelig - kunne du ikke latt henne leve?..." :-)

 

Det hadde jo ikke akkurat blitt den samme novellen om hun hadde overlevd, men kanskje jeg ikke burde være så "hard" på slutten.

Takk for tips!! :-)

Skrevet

Søt begynnelse, men ble ødelagt på slutten av en urealistisk måte å dø på. Ble altfor klisjeaktig for meg.

Skrevet

Skulle gjerne likt å lese den på nynorsk å, den er sikkert kjempeflott da også. Som sagt, utrolig bra skrevet, og du har en utrolig fin måte å spesielt beskrive på. Likte også godt hvordan du bruker ord og utrykk på, mange bruker utrykk i hytt og pine uten å forstå hva de egentlig skriver, men du har nok et spesielt kjennskap til språket vil jeg tippe:-) Jeg synes ikke nødvendigvis han måtte overleve, men bare at man ikke helt vet hva som skjer, fordi da er det opp til den enkelte leser å "fantasere" om hva som skjer videre. Men for all del, det er en 6'er spør du meg:-)

Skrevet

NEI, se å skriv ny slutt sånn at jeg får sove godt i natt... Skriv ny slutt NÅ Mona *sutre*

 

 

 

Man kan vel ikke dø på den måten?

Skrevet

Syk fantasi, men liker musikken din ihvertfall :-) Selv om det er litt enkelt skrevet.

Skrevet

Hahaha mami da, tøysekopp;-)

Fantasi vettu:-p

 

Takk til alle som svarer, både positivt og negativt.

Skrevet

Du fortjente den karakteren;) Du forteller og beskriver ting bra! =) Og du bruker heller ikke mange "tunge" ord.. slik som mange gjør... =) Lett og forståelig tekst, samtidig veldig bra skrevet! =)

Du fikk meg til å trekke på smilebåndene, samtidig så fikk du meg til å "leve meg inn" i historien.. og fikk frysninger på slutten av den... =) Direkte på slutten... ja:) Men hva gjør nå det? =) Er kansje enig med det hun ene foreslo, å ha bytta ut den siste med "det var for sent" eller no i den dur.. Men ellers, kjempe bra;)

Skrevet

Hehe du advarte jo i overskriften så jeg burde vel ikke bli så furten ;)

Men det var trist *snufse*

Skrevet

Trist, men bra skrevet...men slutten kunne ha vært litt mindre "brå"..litt annen oppbyggning der.

Skrevet

Tusen takk:-)

Men jeg føler at "det var for sent" er litt oppbrukt. Jeg tenkte på det da jeg skrev den, men fant ut at det passet best å være direkte. Men man blir jo ikke akkurat objektiv til det man skriver selv, så kanskje dere har rett:-)

 

Jeg skriver en del om døden. Aner egentlig ikke hvorfor. Syns det er lettere å skrive om enn hallelujafantastisk kjærlighet og sånn;-)

Skrevet

Men da jeg tok mitt livs første åndedrag utenfor mammas mage, hadde hun allerede tatt sitt siste.

 

Det synes jeg var litt bra:-D

 

 

Skrevet

Hmmm, veldig gode forslag dere kommer med jenter!!

Dette ble vanskelig:-O

Skrevet

Da mamma hadde trukket sist siste åndedrag, tok jeg mitt første. Bedre setning ;-)

Skrevet

Halsen hennes skrek etter frisk luft, og idet luftstrømmen hun nettopp hadde dratt inn nådde meg, i det øyeblikket mamma ga meg det siste bidraget jeg trengte på min ferd ut og hennes siste åndedrag ga meg muligheten til å overleve, sloknet hennes egen pust like etterpå...

Skrevet

Og der sa du omtrent 3 ganger i samme setning at hun faktisk døde... Det holder vel med 1 gang...?

Skrevet

**Halsen hennes skrek etter frisk luft, og idet luftstrømmen hun nettopp hadde dratt inn nådde meg, i det øyeblikket mamma ga meg det avsluttende bidraget jeg trengte på min ferd ut og hennes siste åndedrag ga meg muligheten til å overleve, gråt pappa av sorg og glede..

 

 

Skrevet

Veldig bra skrevet, men trist slutt. Ikke helt uten virkelighet,for har skjedd,og kommer til å skje.Om enn sjeldent....

 

Tror jeg ville ha "funnet opp" en eller annen skjult hjertesykdom for mamman,enn det at veene kom for fort.Friske kvinnfolk tåler sånt.

;o)

Skrevet

Jeg stjal din jeg, Anna Nymme.

Enkelt og greit, hehe;-)

 

Takk for tips:-D

Skrevet

En ære, tihi. Må bare legge ut flere, elsker å lese noveller:-)

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...