Hvordan er det hos dere??

[Anonym bruker]

Jeg har en stedatter på snart ni år. Hvordan er deres forhold til stebarna? Klarer dere å behandle dem likt som deres egne? Og hvordan er samarbeidet med mora?

 

Jeg vil gjerne høre... sliter litt innimellom. Frustrasjonen over hennes mor går utover min oppførsel synes jeg. Det er vanskelig fordi jeg og min samboer har så forskjellig syn på alt i forhold til hennes mor.

[Anonym bruker]

Jeg behandler min sønn og stedatter likt... Jeg er glad i henne, men hun er ikke min....

 

Samboeren min er en tøffel ovenfor eksen.... jeg gidder snart ikke mer...

Som du sier... frustrasjonen over hennes mor går utover min oppførsel også....

 

Dessuten er jeg så sint nå uansett.... klarer ikke skrive mer...

 

jeg har nettopp skrevet et innlegg om at jeg snart går fra han...

[Anonym bruker]

Jeg sliter også med eksen... Hun er ... jeg vet ikke helt hvordan jeg skal få sagt det, men hun er rett og slett dum! Hun gjør ting på en slik måte at jenta skal synes synd på mora si. Og prøver å gjøre ting vanskeligst mulig for oss. Som f.eks å si opp sfo til henne slik at vi ikke har noen steder å gjøre av henne, mens vi er på jobb. Og er veldig lite samarbeidsvillig.

I begynnelsa syntes jeg hun var trivelig og skjønte ikke hva mannen min sitt problem med henne var. Jeg skjønner det nå!

 

[Anonym bruker]

Jeg prøver også å gjøre det likt. Så likt det går med en alderforskjell på 7 år. Men det er vanskelig. Det var lettere før jeg fikk egne barn. Og jeg ennå ikke hadde problem med mora til stedattra.

Nå tar jeg meg noen ganger i å ønske at hun ikke hadde vært. Da hadde vi sluppet en del problemer. Men jeg får så dårlig samvittighet. Gutten min er kjempe glad i henne, og griner bare hun skal på do. Hun er kjempeflink å leke med ham. Hun er jo egentlig en fin jente... det er bare litt vanskelig å se innimellom fordi hun er i ferd med å bli så lik sin mor...

[frøkendings *fødeklar!*]

Unnskyld meg men..."Og prøver å gjøre ting vanskeligst mulig for oss. Som f.eks å si opp sfo til henne slik at vi ikke har noen steder å gjøre av henne, mens vi er på jobb. Og er veldig lite samarbeidsvillig."

 

Eg ble tidligere i år også beskyldt for å være vanskelig når eg i år fant ut at ungene var så store at de ikke lenger trengte SFO, men klarte fint å gå hjem etter skolen.

Da ble det SÅ vanskelig for eksen å ha de, og alt var selvfølgelig min feil! Verdens værste å samarbeide med, ikke sant?!

 

ARG! unnskyld meg men når skal mennesker som ikke klarer å ordne opp i noe som helst selv slutte å legge all skyld på andre??

Viss dere trenger SFO plass når dere skal ha samvær så ring SFO! Kjøp og betal for de dagene dere trenger, eller skaff en barnevakt.

Ikke forvent at barnemor skal betale (som i mitt tilfelle) 3600 i mnd for at eksen trenger barnepass noen timer i uken!

 

 

 

[Anonym bruker]

Vi møtte også opp på SFO og fikk beskjed om at vi hadde mistet plassen. Fordi mor hadde sluttet å betale sin del av regninga(vi betalte annen hver regning selvom vi betaler fullt bidrag og har 30% samvær.). Det vi ble irritert på var ikke at hun ikke ville ha SFO, men at hun ikke sa ifra slik at vi kunne redusere SFO plassen istede for å plutselig uten varsel stå uten plass. Det er jo sånn som gjør samarbeid vanskelig...

[Anonym bruker]

Et lite råd..

 

Ikke stol helt blindt på samboer... hør det fra begges side.

[Anonym bruker]

Hey frøkendings! Vi betaler sfo for de to timene hun må være i sfo, dvs 50 kr i mnd til mor! Og det er kanskje litt langt å gå 1 mil etter riksveien for å komme seg hjem for en jente på 8 år!!!???? Barnevakt er ikke aktuelt kl 12 på en hverdag. Folk jobber vet du!!

Det er ikke det eneste problemet vi har hatt med henne... DET ER DET MINSTE!!!!!

[Anonym bruker]

Og frøkendings.... i fjor betalte vi sfo... hele året..... slik at mor hadde en plass å ha jenta si! Hver ukedag.... unntatt annenhver fredag hvor hun skulle til oss. En bør kanskje gi oss beskjed om at det ikke er sfo mer...

[frøkendings *fødeklar!*]

Klart hun bør gi dere beskjed om hun ikke skal ha SFO lenger. Men hvordan dere løser barnevakt når dere har samvær er da virkelig ikke hennes problem.

 

Det finnes faktisk mennesker som jobber med å passe barn, det er også en jobb vettu.

 

Det er så altfor mangen som beskylder biomor for å være den store styggen ulven, men som regel finnes det flere sider av samme sak.

 

[Anonym bruker]

Det er to sider ja. Jeg har stort sett unngått konflikter med mor. Jeg vil ikke skape vanskeligheter for samboeren min. Men jeg blir så sliten av å prøve å samarbeide når det ikke finnes interesse hos mor. Hun tar ikke tlf når vi ringer. Sender kun sms 5 min etter og spør om vi ringte. For så å ikke svare hvis vi prøver igjen... Eller hun bruker jenta som mellomledd... Det blir helt feil...

Jeg mener at hun må tørre å ta opp ting med oss. Vi har aldri vært kranglete...

[frøkendings *fødeklar!*]

Hva med å kalle inn til mekling viss dere har så store kommunikasjonsproblemer?

Få alt dere trenger en avtale på ned på et papir, kan løse utrolig mye.

 

 

[Anonym bruker]

Som hva da? Når jenta skal komme hos oss eller når hun skal tilbake?? Det har vi avtale på.

[frøkendings *fødeklar!*]

Du sier at hun ikke tar tlf når dere ringer...dersom en har det meste i en skriftlig avtale vil det jo være meget begrenset hvor mange telefonsamtaler som trengs å bli tatt.

 

Hva dere trenger avtaler på vet vel dere best.

 

 

 

 

[Anonym bruker]

Det finnes vel flere ting enn hvor og når. Gjennom skole, fritid osv. Enkelte ting går ikke an å skrive i avtale. Det dukker alltid opp et eller annet som en bør snakke eller spørre om. Hvis en ikke kan gjøre det blir det jo heller ikke noe samarbeid! Er det beste å ha alt på et papir slik at en aldri prater sammen? Hvordan føles det for et barn tror dere....?? Er det ikke bedre å oppføre seg som voksne???

[Anonym bruker]

I alledager??!! Mener du at en bør ha alt på papir?? Vet du åssen det er å ha barn??? Et iskaldt forhold der en slipper å snakke sammen er jo ikke akkurat en situasjon en ønsker å sette barna sine i!!!! Skal en la være å ringe og heller la misforståelse være misforståelser da eller?! Den som tenker slik er ikke akkurat den samarbeidspartneren en vil ha!!!

[frøkendings *fødeklar!*]

Etter min mening handler det ikke nødvendigvis om å være voksen eller ikke. Livet er ikke A4 hele tiden og det finnes ingen fasit svar på enhver situasjon.

Det er nok ikke alltid det beste at mor og far har den store kontakten etter et brudd. For hverken mor,far eller barn.

For alt eg vet kan denne damen du snakker om ha en masse gode grunner for å ikke ønske den store kontakten med deg og sin eks.

 

I den perfekte verden skal vi selvfølgelig leve lykkelig sammen både ekser, nye samboere, felles barn og stebarn og alle skal kunne kommunisere og kose seg sammen... vel... sånn er det ikke i det fleste tilfeller....og da må en gjerne prøve å gjøre det beste ut av situasjonen.

 

Ikke vet eg eg hva som alltid dukker opp som dere må snakke med biomor om...har selv svært lite behov for å kontakte min eks, og han meg, vi har heller ingen problemer med å være hyggelig mot hverandre i barnas påsyn, de få gangene det skjer.

[frøkendings *fødeklar!*]

Jepp, eg mener en bør ha mest mulig av avtaler på papiret. Min erfaring er at det fungerer best. Da vet begge parter stort sett hva de har å forholde seg til.

 

Eg har ingen problemer med å snakke med min eks, men har full forståelse for at enkelte kan ha problemer med det...og dermed ser eg nyttigheten av å ha skriftlige avtaler på det en kan ha det på, som desto viktigere.Og en unngår en del diskusjoner som kan oppstå underveis.

 

Og ja..har barn..2 selv, 1 stebarn og en på vei:)

[megc]

Jeg har lest alle innleggene her. Og jeg er helt enig med de som er anonym her at alt kan ikke festes på papir!!! En trenger heller ikke være bestevenner, men det må da gå an å snakke eller i det minste si hei når barna skal hentes eller bringes!!! Jeg blir skikkelig irritert! Ikke alt kan avtales på forhånd! Hvilket liv har dere da?? Hvordan er det å samarbeide med noen som absolutt på liv og død skal ha alt på papir!!

[frøkendings *fødeklar!*]

For det første så er det vel ingen som har sagt at absolutt alt kan festes på et papir Men veldig mye kan det, og da vil det være begrenset hvor mange telefoner en trenger å ta med sin eks.

 

Har heller ikke fått med meg at noen har sagt det ikke går an å si hei når unger hentes bringes, men mulig eg har gått glipp av det?

Min eks har levert mine unger hjem fra påskeferie i dag, han fikk seg en kaffi ute i solen og ungene fikk vise han noen nye ting på rommene sine.

 

Ingen som sier at alt kan avtales på forhånd, men for meg har det vist seg som veldig effektivt i forhold til en del diskusjoner som kan oppstå, å ha alt som kan skrives ned nedskrevet på et papir. Da har en sammen kommet frem til en enighet på ting, og alle vet hva de har å forholde seg til.

 

Nå er det ingen situasjoner som er like, og for enkelte er det gjerne mange ting som kan spille inn for at de finner det problematisk å ha mer kontakt enn høyst nødvendig med sin eks, det må også respekteres. Det finnes mer enn 1 løsning på ting.

[Anonym bruker]

Jeg velger å være anonym for jeg synes at å svare på dette blir å utlevere barna våre på en måte...

 

Jeg behandler stebarn og eget barn likt. De har like grenser, får lik oppdragelse (alle barn i familien bor fast hos oss), og får like mye omsorg og kjærlighet, de får også like mye materielle goder. Jeg synes dette er en selvfølge. Selvfølgelig har man et sterkere bånd til sitt eget barn, men det går an å bli like glad i stebarn, man må bare jobbe mer for å få frem de samme følelsene som kommer naturlig med eget barn, stebarn må man liksom bestemme seg for/gjøre et bevisst valg om å elske - slik er det hvertfall for meg.

 

Samarbeidet med mor går opp og ned. Jeg er overhode ikke sjalu på henne, mannen min gir meg heller ingen grunn til å være det. De problemene vi har med henne går hovedsakelig på at hun ikke er nok ivaretagende/yter god omsorg overfor barna, slik vi ser det. Og da snakker jeg ikke om bagateller som sjokopålegg på matpakka, el å la barna være altforlenge oppe om kvelden. Det handler om mer graverende ting som å la en 5-åring være barnevakt for småsøsken og la en tre-åring ferdes alene i biltrafikerte områder (jeg snakker ikke om et skjermet boligfelt), hyle og skrike ti barna og kalle dem jævla drittunger osv. Dette er områder man ikke kan neglisjere som ansvarsfull voksenperson i barnas liv.

 

Utover det har jeg ingen problemer med å være sammen med moren til barna i sosiale settinger som f.eks. skoleavslutninger, 17.mai, foreldremøter, fotballkamper (dvs. dersom hun møter opp på dette), hun er hyggelig å snakke med og jeg synes det er viktig at barna ser at vi kan snakke sammen på en naturlig måte. Jeg synes også det hadde vært fint om vi kunne feiret familiebursdager sammen, men det har vært litt vanskelig pga plassmangel - vi blir jo ganske mange med flere familier som kommer liksom.

 

Innimellom synes jeg hun oppfører seg som en dust, for å være ærlig, overfor meg og pappa'n til barna. Fordi hun er så hjelpeløs på mange måter trekker hun strikken ganske langt i hva hun forventer av oss i forhold til hjelp m forskjellige ting, så da har det vært viktig at vi har satt ned foten og sagt at "dette er ditt ansvar - ta det ansvaret som er ditt el få noen andre enn oss til å hjelpe deg." Jeg har ingen problemer med å si fra til henne, men jeg er påpasselig med å være saklig og si ting på en ordentlig måte - det må hun tåle når jeg faktisk bor med barna hennes til daglig.

 

Ellers synes jeg det er topp å benytte seg av rådgivning de gangene det har vært vanskelig å bli enige/samarbeide. Nå skal det sies at det gjør ting mye enklere at pappa'n til barna og jeg er et bra team, og at vi alltid blir enige om ting oss i mellom før vi tar avgjørelser med moren. Han har også et veldig avklart forhold til henne for sin egen del, og det er jo viktig for forholdet vårt. Jeg også blir sliten innimellom, og gleder meg til å få litt fri når barna skal til moren, men det tror jeg er helt naturlig når man har foreldreansvar for andres barn.

[Anonym bruker]

Jeg synes du har beskrevet dette på en fin måte. Det er en blanding av hvordan jeg ønsker/ ønsket at det skulle/ skal være, og hvordan det er.

Det handler litt om hennes måte å behandle og ta vare på jenta. Mer sånn at hun bruker henne som samtalepartner ( tema som barn skal slippe å ta standpunkt til), ikke ha rutiner ( tid til lekser, slappe av, være hjemme og ikke alltid på farten, mulighet til å sove alene i sengen uten overnattingsgjester), ta seg tid til å være ute, ikke sitte foran tv'n og dataen hele dagen, legge seg i riktig tid ( kl 2200 er for sent for en 8 åring på hverdager) og i det hele tatt følge opp på skolearbeid o.l

Samtidig kommer det en del urimelige krav på ting hun mener vi MÅ kjøpe, når hun får bra med bidrag som skal dekke slike ting...

Jeg håper at ting vil bedre seg...