Jeg VIL ha både karriere og familie!

[Mamma til tre søte]

Jeg ELSKER å jobbe.

Høy utdannelse og en hjerne som skriker etter å brukes, det er meg.

Heftig flørting og sengekos mannen, det er også meg.

Snømannbygging og bollebaking med ungene, det er meg, det og!

 

Jeg vil ikke velge.

Jeg ønsker ikke å være bare det ene.

 

Hvorfor skulle jeg ikke få lov til alt?

 

Jeg jobber 10 - 12 timer per dag.

Jeg trener 4 ganger i uken.

Resten av dagene leker jeg med ungene

og kveldene tilhører mannen.

 

Jeg har få venner, ingen som jeg går ut regelmessig med. Noen jeg snakker med innimellom (2-3 ganger i uken per tlf.)

Jeg har annen familie som jeg treffer 2-3 ganger i mnd.

 

TV ser jeg ikke på.

Bøker leser jeg kun som lydbøker mens jeg er på reise.

 

Hushjelpen tar klesvask og grovrengjøring.

Mannen henter og bringer til barnehagen.

 

Livet mitt er fullt ut levelig. Det er selvvalgt og jeg er fornøyd.

 

Hvorfor må noen alltid mene at jeg velger feil? Hvis jeg er lykkelig sånn, hvorfor kan ikke det være nok for dem? Ville jeg vært lykkeligere om jeg jobbet mindre og tilbragte mer tid med venner, f.eks.? Jeg tror ikke det. At andre er lykkeligere på den måten, er vel og bra. Jeg unner dere å velge annerledes.

 

 

[Sjefsmegga]

Enste jeg tenker på er at hvis du da jobber på dagtid i 10-12 timer så kan du umulig se mye av ungene...ser hvor lite samboeren min ser ungene her...men ellers for all del. Hvis pappan er mere hjemme og har "hovedomsorgs-rolla" så fungerer vel det like godt som om dere hadde bytta om til det mere "tradisjonelle".

 

 

[Mamma til tre søte]

Jeg jobber sjelden mens barna er våken i helgene (max 1 gang i mnd).

 

Mandag - fredag ser jeg dem ca. 1 hektisk time hver morgen, og ca. 1 time hver kveld. Fredager hender det jeg henter dem tidligere og er sammen med dem hele ettermiddagen.

 

Selvsagt hadde det ikke gjort noe å sett dem litt mer, men jeg har valgt som jeg har gjort, i full visshet om at de har det veldig bra. Dersom de mot formodning en dag IKKE har det like bra vil jeg ha råd til å trappe ned. Kanskje ønsker jeg meg slett ikke noen karriere engang om 10 år, og da kan jeg være hjemme mer om det skulle bli nødvendig eller om jeg selv skulle ønske det. Nå har alle det veldig bra!