Oensker mange aerlige svar paa en hypotetisk situasjon...

[Kanskje snart? *igang igjen *]

Situasjonen:

 

Dere har proevd IVF/ICSI x antall ganger og blir ikke gravide. "Feilen" ligger hos mannen (ex null saed, daarlige svoemmere etc). Etterhvert blir ikke proeveroer et alternativ (pga oekonomi, psyksisk hardt etc) . Og mannen vil IKKE ha donor saedMannen gir deg da tilbudet om aa avslutte forholdet saa du kan ut aa finne en annen, en som kan gi deg en baby. Hva hadde du gjort??

Blitt vaerende hos mannen, og bestemt deg for et liv uten barn? Eller avslutta forholdet/skiltes, for saa aa proeve aa finne en annen som kan gi deg barn?

 

Svar saa aerlig dere kan. Spoer bare av nysgjerrighet og fordi min mann spoekte med dette forleden dag..Lurte paa hvilke tanker dere har om dette...

[Yaddaline ❤ ♀04/05 ♂02/09]

Jeg er kanskje ikke den rette til å svare siden jeg allerede har fått et barn med mannen min (selv om nr 2 tydeligvis er "umulig"), men kan jo prøve å sette meg inn i situasjonen...

 

Jeg tror nok ikke jeg hadde klart å gå fra mannen min på grunnlaget av manglende baby. I så fall måtte ønsket om barn være så utrolig altoverskyggende at jeg ikke hadde greid å tenke klart lenger (noe som jo er lett i en slik situasjon). Hadde nok heller vurdert adopsjon i tilfelle. Hadde derimot forholdet til gubben skrantet fra før av, og det som på en måte har holdt en sammen er det felles (eller kanskje mest mitt) ønske om barn, ville ting kanskje stilt seg litt annerledes, men da har det mer med valg av mann å gjøre, enn "valg av barn" hvis du skjønner hva jeg mener. Men jeg hadde nok uansett gått mange runder før jeg hadde gått til det skrittet. Og hvem vet om man hadde funnet noen annen mann man ville hatt barn med? Ikke det at man trenger å bo sammen med den mannen man evt blri gravid med, men jeg tviler vel på at alenemammatilværelsen er drømmetilværelsen for de fleste selv om det jo går helt fint...

[Nøtt]

Jeg ønsker ikke barn med hvem som helst. Jeg ønsker barn sammen med mannen min. Jeg kunne aldri gått fra mannen min (som jeg elsker over alt) på dette grunnlaget. For et svik!

Ønsket om en baby er et ønske vi to har sammen. Det er vårt felles prosjekt. Om ikke vi får det til, så prøver vi adopsjon, og hvis ikke det heller går, så skal vi nok (om enn så uvirkelig det høres ut) klare oss.

[susasusa]

Jeg ville nok hatt litt vanskeligheter med å akseptere at han ikke ville bruke donorsæd, siden vi allerede har ønsket oss et liv MED barn SAMMEN. Får det ikke til å rime, og trenger grunnen til at han er så sta på det for å bestemme meg.

[IVF-mammaer *venter nr.2og3*]

Vanskelig problemstilling, men samtidig veldig klar. Hvis en mann heller vil at dere skal skilles, dette på tross at dere elsker hverandre og har et felles ønske om barn, enn å ta imot donorsæd, så for guds skyld gjør det!!

 

Kunne aldri levd med noen som var/er så sta.. Har samtidig en følelse av en som sier noe sånn ikke kan elske partneren sin nok!

 

Dette høres kanskje "kaldt" ut, men hvis man virkelig ønsker barn, så gjør man det man må.

[Nøtt]

Jeg er sterkt uenig med deg. Man er to om å lage barn, og begges meninger skal tas hensyn til i en slik prosess. Å benytte seg av donorsæd er også en etisk diskusjon, så jeg synes det er feil å tvile på partnerens følelser om han motsetter seg dette. At slikt blir nøye overveid blant flere alternativer hadde jeg krevd, men jeg hadde aldri latt min store kjærlighet gå om han av ulike grunner ikke ville la meg inseminere av en annen manns sæd.

Jeg vil heller påstå at om en kvinne går fra mannen sin på dette grunnlaget, så kan hun umulig elske ham nok.

 

[Søskenhåp adopterer]

Hvis denne mannen er glad nok i deg så vil han aldri sette deg i et slikt dilemma. Så der har du mitt svar.

[Vegaspia]

Jeg er nok i motsatt situasjon.

Jeg elsker gutten min, men jeg unner han i å bli pappa.

Derfor føler jeg at siden JEG ikke greier å bli gravid så fortjener han sjansen til å bli pappa.

Men dette er tanker som kommer når jeg er deppa (sånn som man blir når man får TR )... jeg føler meg litt ubrukelig som kvinne siden kroppen min ikke greier å bli gravid nå. Hadde en SA ifjord. ( og er 43 år nå )

 

Vi kikker litt på assistert befrukning nå, men innerst inne vet vi at vi ikke har råd til det. Nettopp kjøpt leilighet som er oppussingsobjekt.

 

Adopsjon blir det ikke, koster for mye og mannen min vil ikke det.

Så han mener vi må avfinne oss å være uten barn.

 

DET sliter jeg med...

Dette er mine tanker som jeg AV og til tenker, men kjæresten min er så god så han hadde blitt sinna om jeg fortalte det til han ( nå skal det være sagt at jeg har sagt det, men han har ikke fått det med seg... mann som han er )

 

Håper du/dere finner ut av det.

 

klem

 

[Pike 28 ♥alene med 2 søte små♥]

Jeg ville ikke selv tatt imot donorsæd... Personlig hadde jeg aldri klart å bære frem en annen manns barn... Jeg mener at enten skal barnet være begges eller ingen sitt, om du skjønner... Hadde ikke vi klart det sammen, ville jeg adoptert!

 

Men som sagt, det er meg! :-)

[Søskenhåp adopterer]

Som deg over her, jeg ville og hatt store problemer med donorsæd.... Heller til adopsjon i steden da, men skal aldri si aldri. Det er noe med at en venner seg til tanken på forskjellige ting når en kommer opp i ulike situasjoner. Uansett så mener jeg at om ønsket er sterkt nok fra begges side om å få barn så finner man en løsning man kan gå for, uten at den ene eller andre ofrer hverken seg eller forholdet.

[AniBer]

Hei!

Dette er et vanskelig og ømtålig tema.

 

Mannen min og jeg har snakket om dette, vi ble enige om at klarer vi det ikke ved hjelp av ICSI med mannen min sin sæd så setter vi igang med adopsjonsprosessen. Det eneste her er at mannen min ikke ønsker å adoptere fra hvilket som helst land. Vi har snakket om det med donorsæd, der er jeg litt mer åpen enn han er. Vi har også snakket om å kanskje være et avlastningshjem for barn med spesielle behov.

 

Jeg kommer aldri til å gå fra mannen min fordi vi kanskje ikke kan få barn, det er han jeg har gitt et løfte til; i gode og onde dager.

[elmaaani]

Hei!

 

Dette er et veldig ømt tema. Jeg og mannen har prøvd å få barn i over 7 år. Etter mange utredninger fant de ut at han ikke hadde nok celler til at vi kunne få ICSI en gang... og nå er vi igang med bruk av donor. Jeg har tenkt opp og ned på hva jeg kommer til å tenke dersom dette ikke skulle fungere...

 

mannen vil ikke adoptere, vil ikke være fosterfar eller hjelpe andre unger... Han vil ha et barn jeg bærer frem som folk mener og tror er hans...

 

Da han for 3 år siden ikke ville til Purvis for en sjekk en gang, følte jeg at han svikta meg. En av grunnstenene jeg hadde bygd min del av forholdet på, falt sammen... dersom han ikke vil gi meg barn på et eller annet vis, dersom han ikke viser vilje til å gjøre det, kommer jeg til å ha lyst til å finne meg en mann som har samme ønsker som meg, og vilje til å gå gjennom det som er for å nå det. Om jeg kommer til å gå tror jeg ikke... men jeg er redd jeg kommer til å angre på at jeg ikke gjorde det...

 

[Kanskje snart? *igang igjen *]

Takk for mange interessante svar. Ser det er mange forskjellige meninger ;-) Jeg ble selv litt paff da mannen nevnte dette, men skjoenner ogsaa hvor han kommer fra. Han har nemlig barn fra foer, og elsker meg saa mye at han ikke vil at jeg skal gaa glipp av den foelelsen og opplevelsen av aa bli mamma. Og han vil ikke at jeg skal bli bitter og hate han om 10-15 aar naar jeg ser tilbake paa livet mitt og har det dype savnet for en liten en.. Skjoenner han godt jeg.

Jeg var og litt skuffa over at han ikke vil tenke paa donorsaed engang. Men, nok en gang skjoenner jeg hva han mener. Han klarer ikke tanken paa at det ikke er hans barn som evt vokser inni meg.

 

Men vi har snakka om adopsjon, selv om jeg er kanskje den som er mest "kresen" paa det omraadet. Tror ikke jeg kommer til aa adoptere fra hvilket som helst land. Jeg vil ha et barn som folk tror er mitt naar de ser det, altsaa et hvitt barn. (for all del, er ikke rasist, og synes at det er flott at andre adopterer barn fra Kina, Guatemala etc, det er bare ikke for meg) Vi har ogsaa sett paa muligheten om aa bli fosterhjem. Det er noe jeg kunne tenke meg. Det er saa mange barn der ute som virkelig trenger et godt hjem, og det gjoer vondt inni meg hver gang jeg leser om barn som blir mishandla, barn som er fattige, og barn som ikke var planlagt.

 

Uansett hva som skjer, tror jeg ikke jeg klarer et liv uten barn, men saa lenge min mann stoetter meg i feks det aa bli fosterhjem, saa er det et godt alternativ.

 

Maa bare si at, dette var en spoek fra min mann sin side, selv om han sier at han av og til synes han burde "sette meg fri". Sier til ham at det var HAM jeg gifta meg med. Visste jo da at det var mulig han ikke kunne faa barn. Og at dette er noe vi faar kjempe oss igjennom, og at vi har hverandre.. Om jeg hadde forlatt ham, saa er det jo ikke sikkert jeg hadde moett en annen, en som JEG kunne tenke meg aa ha barn med. (hvertfall ikke foer det evt var for sent, at jeg selv ble for gammel ;-0 )

 

Puh, ble langt dette..hehe GOD PAASKE

[snøfilla - mamma til 2]

Hos oss er problemet omvent, dvs. at han er frisk & rask mens jeg sliter med fertiliteten ("egg-faktor"). Vi vurderer både ED og adopsjon (mest det siste), men i mine mørkeste stunder "leker" jeg med tanke på å gå fra ham og la ham få friheten tilbake til å finen en yngre og fertil kvinne som han kan få barn og bli pappa med. Så kan jeg finne meg en godt voksen mann litt opp i 40-åra som har barn fra før som jeg kan være reservemor for i helger og ferier.

 

Men det blir bare med tanken....

[Kanskje snart? *igang igjen *]

Det er ikke alltid like lett nei ;-) Er han mye yngre enn deg??

[Tryne_ nr.3 på vei]

det blir omvendt problemstilling hos oss, her er det jeg som er problemet. men den første tanken som slo meg da jeg leste gjennom alle innleggene her er at selv om han ikke ønsker sæddonasjon, så betyr ikke det at han ikke bryr seg om dg. Som noen sier, donasjon er ett etisk sprøsmål også,: Hos oss hadde det mest sannsynlig godt bra om vi fikk donor egg, men vi ønsker ikke dette. Før vi visste om problemet var hos meg eller han, så snakket vi om sæddonasjon. Ikke det helelr var aktuellt. Vi ville at barnet skulle være begges elelr ingens. Hos oss er det mer akutellt å adoptere, selv om han ikke helt er klar for tanken enda. Så jeg vil ikke si at mannen er stygg om han nekter, vi er alle forskjellige. Vi skal respektere hverandres valg. Noen ønsker donor, andre gjør ikke. det viktigste er å huske at dere er to om dette prosjektet, og at dere må prøve å komme med den beste løsningen sammen.

 

men spørsmålet er vanskelig. man elsker jo mannen sin, men man ønsker også ett barn. men jeg ville nok blitt hos mannen min (lett for meg å si siden det er jeg som er problemet;))

[Mamma des.08]

Oj! Ingen lett situasjon det der!

Men må innrømme at jeg synes nå det er litt vel egoistisk av mannen din å ikke ville ta ibruk sæd donor. Er jo ikke sånn at du skal ha sex med denne mannen. Dere forblir jo anonyme! Men er nok ikke lett for han heller å vite at han er skyld i at dere ikke kan få barn sammen.

Dette er ingen lett sak. Er jo ikke lett med adopsjon heller da, siden det koster ganske mye mer også

Beklager at du antagelig ikke ble klokere av dette jeg har skrevet, men....

Jeg vet liksom ikke hva jeg ville sagt selv heller om jeg hadde vært i situasjonen

Gir deg i det minste en stooor trøste klem og håper inderlig dere finner ut av det og ønsker blir oppfylt om det så ikke er på den måten en alltid har drømt om.

 

[Kanskje snart? *igang igjen *]

Dette er en hypotetisk situasjon, noe min mann spoekte med forleden..og tenkte jeg skulle lufte den her for aa se hva andre tror de ville ha gjort.

Synes ikke min mann er egoistisk i den forstand, selv om han ikke vil ha donorsaed.. Det er jo vi som vil lage barn sammen, og skjoenner at han ikke liker tanken paa at det er en annen manns barn som vokser inni meg.

Men klart det er en frustrerende situasjon, men mulighetene er mange ;-) Som sagt, ville bare hoere andres synspunkter paa en slik sak her inne.. (for det er sikkert flere i lignende situasjon er inne)