sin egen skyld for man er alenemor?

[lenej :o)]

fikk høre ei som sa at de parene som blir sammen, og er sammen i ca 1 år, så får de barn - de går ofte fra hverandre etter ungen er født. for de blir kjent med hverandre først - og når de får barn, blir de litt forandret.

 

stemmer dette?

 

tror heller at når man får barn, mister mange tid til hverandre, og på den måten glir fra hverandre...

men er man skyld i det selv fordet da?

[Lisa & lille Noah<3]

Det der er jo umulig og svare på, ingen er like, alle er forskjellige, på absolutt alle områder.

Klart man forandrer seg litt etter at man har fått barn, men det er jo helt naturlig, betyr ikke at man går fra hverandre fordet, selv om man valgte å få barn tidlig i et forhold.

 

Men det kan jo hende at man haster seg inn i et forhold, får barn for tidlig og at forholdet ikke tåler det fordi det er krevende å få barn.

Vil heller ikke si at det er særlig selvforsynt, ingen kan jo forutse hva som skjer?

 

Uansett, finnes mange som har vært sammen i gud vet hvor mange år, som så får barn og går fra hverandre raskt etter at barnet har kommet til verden.

 

 

[heisand?]

stemmer her!!!!

[Sjefsmegga]

Er nok endel par som ikke tåler overgangen fra kjærestepar til småbarnsforeldre.. Tror de færreste er utelukkende "lykkelige" mens den perioda står på....lite søvn, lite tid til hverandre, lite sex, diskusjoner rundt arbeidsfordeling, lav selvtillitt hos oss kvinner etter at kroppen kansje har forandra seg mer enn vis selv hadde beragna på forhånd....menn som får "panikk"...osv

 

Er så mange grunner til at det KAN gå galt, og ikke alle tåler det, noen opplever at partner er utro også, det er vel de færreste forhold som tåler.

Og hvem har skyld i det? Ikke godt å si, omstendighetene??? Er vel en periode man fort kan "vokse fra hverandre"...

 

Har had våre problemer vi også, og mange ganger har jeg tenkt: Nå ORKER jeg ikke mer, til helvete med hele forholdet. Men stort sett så har vi det bra da, i hvertfall har vi fått det bedre etter vi ga hverandre en real sjans, men jeg sliter litt nå skal jeg innrømme....frustrasjonen over at jeg er så mye alene med ungene får "Monsteret" i meg får huggtenner og blir blodtørstig og tenker tanker så å kaste alt pikk-pakket hans ut vinduet og byttel åsen fordi jeg gir ham "skylda" for at ungene er sjuke....og gir ham skylda for at han er forsinka...vet jo godt at han gjør dette for oss alle og at han ikke har valgt å bli forsinka selv og kan absolutt INGENTING gjøre for å komme hjem raskere nå...

 

[ana baroma]

Det er tusen grunner til samlivsbrudd, men vi stiller kanskje for store krav til oss selv og hverandre? Vi godtar liksom ikke de dårlige dagene også - iallefall tror jeg mange ikke gjør det. Vi skal leve perfekte liv, ha perfekt hus med perfekte møbler, 2,8 perfekte barn, perfekt sex, kropp og jobb... Og når den perfekte hagen står der, og det perfekte store lånet gjør at man må jobbe enda mer, så slår den perfekte fasaden sprekker... Og siden gresset er grønnere på den andre siden i manges hode, så blir det et perfekt samlivsbrudd:/

 

problemet er også kanskje at i tror at livet skal være som før etter at man får barn? Vis kal ha karriere, reise like mye osv? Og å jobbe for forholdet er ikke like prioritert?

 

Som sagt, mange grunner til brudd...

[lenej :o)]

hmm...

er enig i det da... man må se an omstendighetene, den spesifikke situasjonen.

 

menge mener jo ved utroskap at den som er utro har skylda. om min kjære hadde vært utro, hadde eg tenkt det var min skyld, siden jeg drev han til det... folk søker jo det man ikke får hjemme. om det bare er sex, eller mer ting, som kjærlighet, omsorg, eller en god venn?

 

vi har forandret oss minimalt etter mini kom. eneste er at vi er trøtte, og slitne mer nå..

men å få barn er jo en stor omveltning, og kan slå flatt et forhold uansett hvor lenge man har vært sammen da....

[*bolla pinnsvin*]

Tja.. Naboen fikk nettopp et planlagt barn. Ungen er nå ca 1 mnd og de har vel akkurat vært sammen et år. Kanskje ikke det smarteste jeg har hørt om, men får nå håpe det holder, for de er hyggelige folk. Men jeg må jo si at med sånne forutsetninger, så er det kanskje ikke så rart hvis det ikke holder heller, så sånn sett kan man jo si at de kan "skylde seg selv".

 

På den annen side, så kan det jo hende de er sammen om 10 år, mens sambo og jeg kan ha flyttet fra hverandre. Hvem vet?

[~~DoraDora~~]

Sånn har det i hvertfall vært for noen av mine venner, som har endt opp med å gå fra hverandre....

 

 

....de hadde det helt topp sammen når de festet og moret seg, og kunne finne på det de ville, hver for seg uten at noe stoppet dem.

 

Men når de fikk barn og forpliktelser så skar det seg. De kunne ikke takle å sitte hjemme kveld etter kveld sammen. Og heller ikke samarbeide om barnet.

 

 

Jeg tror parenes alder har mye å si også da... er de unge og umodne, og ikke helt klare for å ofre seg for familielivet, så er sjansen stor for at det skjærer seg.

[Dunder]

Synes tvert imot det virker litt motsatt: En del tror at partneren vil forandre seg etter at de får barn, og så blir de skuffet. Dette gjelder da selvfølgelig alle kvinnene her inne som er sammen med disse slabbedaskene av noen menn..

 

En venninne av meg gikk rett på: Hun møtte en mann som hun ble SÅ forelsket i, og skulle imponere han med å lage mat og stelle for han. Han sa hele tiden at han syntes hun var så fantastisk til å "ta vare på han". Hun ble kjempeglad når han sa sånne ting, mens vi som sto rundt lurte på hvorfor i all verden det ikke begynte å ringe noen bjeller.

 

Da de skulle flytte sammen, lo alle kompisene hans og sa: "Huff, stakkars deg som nå må gå å rydde etter han som er så lat!". Og hun bare lo, fremdeles ingen bjeller.

 

Etter to måneder boende med denne mannen knakk hun helt sammen for hun var drittlei av å være vaskekjerring. Alle prøvde å fortelle henne at dette burde hun skjønt for lenge siden. Likevel bestemte de seg for å prøve å få barn. Nå er barnet født og hun sitter hjemme på stuegolvet og griner fordi hun må gjøre absolutt alt husarbeidet mens han er ute og spiller fotball hver dag. Han går trilletur i parken hver søndag og viser frem babyen til venner og tror han er en fantastisk far.

 

Ding-dong??!! Folk forandrer seg ikke nødvendigvis når de får barn. En slask er en slask!

[selfangerkjerringa]

Hva blir motsetningen da? At man blir gravid på første deiten og dermed kun kjenner hverandre som foreldre? Eller at de forholdene som holder er kun de der man har unger med andre før man møtes?

[Gjest]

Foreldrene mine hadde vaert "lykkelig" gift i 16 aar da jeg kom til verden ... separasjonen ble rast et faktum etter at de fikk proevd seg litt som foreldre. Naa ble ikke moren min alenemor da, for jeg ble hos pappa, saa egentlig er det kanskje ikke relevant i det hele tatt ) Partnene er vel alltid til en viss grad skyld i at ting ikke virker, hvem ellers skulle tatt ansvar for det?

[selfangerkjerringa]

Men for å svare for meg selv: jeg har om mulig blitt enda mer glad i mannen min etter vi fikk barn. Jeg ble gravid ved et uhell etter vi hadde vært sammen 2 år - nå har vi vært gift i fire år, er tobarnsforeldre og ser ingen grunn til noe annet enn å fortsette med dette. Man endrer seg jo etter man har blitt foreldre, men man endrer seg sammen. Og endringer tror jeg kan skje like mye ved skifte av jobbmiljø eller bosted.

 

Jeg er kanskje enig med HI i at man sklir fra hverandre pga tidsmangel - eller problemer med å disponere den tiden man har sammen. Det blir fort til at hverdagene består av et pes for å få ting til å gå opp, og krangel om detaljer og bagateller. Romantikk som småbarnsforeldre er ikke så lett å få til...

[jegvilogsåhaettnyttnickidag!]

så kjekt at alle som holder sammen har "fasiten" for de det ikke funker for !

blir litt provosert her jeg.. ingen vet hva som foregår bak andres lukkede dører. Tror heller ingen "planlegger " at det ikke skal funke, årsakene er nok minst like mange som de menneskene som er involvert.

 

Merker imidlertid hvordan andre tror de vet alt om hvordan forholdet mitt var - og vet dere hva: de detajene er private ! har ingen planer om å legge dem ut noe sted selv om både såkallte venniner og såkallte "gode" naboer mener de vet hva som skjedde.- de har ikke peiling !

 

Har ett ønske : å slippe å høre deres forklaring på hvorfor mitt forhold til bf gikk som det gjorde hver gang de kommer inn på det at jeg er singel.. det er egentlig bare provoserende. Jeg blander meg ikke i deres forhold og forteller heller ikke hverken dem eller andre det jeg vet foregår hjemme hos dem ! ( som singel har man gjerne besøk fra begge sider når folk sliter, selv om de nekter for det i bedre peridoer..)

 

Sorrry, måtte bare få det ut !

[hvorlangtkandetteegentligvære.]

Tror uansett de med barn sammen burde bruke 1 dag på forumet "mine, dine og våre barn". Også etterpå spørre seg om de vil få det så mye bedre om de skiller lag.

Ikke alle er forberedt på at når man flytter fra hverandre - må man fortsette og samarbeide uansett hva den andre parten finner på av krumspring.

Ikke alltid gresset er grønnere på den andre siden. Sier ikke dette fordi det gjelder alle, men jeg tror mange lever relativt naivt som par, og tror at selv om man skilles som venner så betyr ikke det at det forblir slik.

 

Når det er sagt finnes det mange som skiller seg/flytter fra hverandre fordi det ikke finnes noe annet valgt, så jeg skal ikke være kategorisk her, men det er iallefall en liten tankevekker.

[OneOfTheBoys]

Helt enig med deg "Ossto". Dere vet ikke hva som foregår bak våre lukkete dører, og jeg er lei av folk som tror de vet det!

Grunnen til at vi gikk fra hverandre hadde ingenting med at vi fikk barn å gjøre.. Det måtte bare bli sånn. Og det var heller ikke utroskap, for de som automatisk tror det!

 

Og Lenej, hvordan kan du si at du ville tenkt at det var du som drev mannen din til det dersom han hadde vært utro?? Hvor undertrykt er du??? Herregud, det er ingen unnskyldning for utroskap!

[lenej :o)]

sorry alma, men ja. jeg tenker det sånn om min mann. for min mann ville aldri vært utro. han er ikke sånn.

for jeg kjenner han.

 

så om han hadde vært utro, hadde han gjort det for å lett etter de behov han har som jeg dekker til vanlig. kjærlighet, omsorg, kos, sex. ja, da hadde han gjort det for så ensom og ulykkelig hadde han vært i vårt forhold, at han søkte det en annen plass. og det tror jeg er grunnen til at mange er utro. vet ikke hvorfor. det forsvarer ikke utroskap, men det er min lille fasit på det. jeg hadde sikkert søkt ut etter den oppmerksomheten jeg trenger, en annen plass enn her hjemme, om ikke min kjære stilte opp som en ektemann.

 

da hadde eg tatt skylda på meg for handlingen, men ikke grunnen...

 

 

og dib er alltids grei å ha, når man vet alle folks meninger vil bli hørt her, og respektert...

[Stratos med 3 barn]

Jeg for min del tror det er en fordel å ha noen år sammen før man får barn, men for all del, for andre fungerer det helt fint å bli gravid med en gang. Jeg hadde ikke klart det! Trodd jeg har møtt drømmemannen både en og to ganger jeg.... Er litt sen med å se folk hvordan de egentlig er innimellom :/