Gravid-sykemeldt-delte meninger-min historie

[Kelly mams]

Jeg er nå i uke 26 og min graviditet så langt har vært,

hvordan si dette riktig:

Gledelig, slitsom, vond, herlig, ja alt på en gang..

 

Jeg fant ut jeg var gravid i uke 3,

fikk dette bekreftet i uke 5 på legevakten.

Først kan jeg si den kom som et sjokk,

jeg og kjæresten hadde nettopp flyttet sammen,

vi hadde lagt planer for sommeren 2008,

vi hadde bestilt hund og jeg var på jobbsøking

etter å ha flyttet hit fra Stavanger.

 

Så den var så lite planlagt som det går an,

men fordi jeg har en flott kjæreste

så har dette egentlig gått veldig bra.

Jeg hadde noen enorme smerter i korsryggen og magen den første tiden og det eneste jeg gikk og betrygget meg selv med var at det sku gå over etter 1.trimester.

 

Og så heldig var jeg,

rundt jul var smertene så og si borte,

og jeg gledet meg over å være gravid og vente en liten en.

Men samtidig skulle jeg søke jobb,

for å si det enkelt så fikk jeg en jobb,

men jeg informerte ikke om graviditeten.

Noe som gjorde at jeg gikk med samvittighgetskvaler fra januar til mars, fristen for å opplyse om termin er 3 mnd før den starter, og min starter den 5 juni.

Merkelig nok tok sjefen det veldig bra,

men jeg var nok veldig naiv da jeg trodde at jeg kunne fortsette å jobbe i samme tempo og i like tung stil som før.

 

Jobben bestod i å løfte mye og å gå 90% av dagen,

pluss at det var lange dager, opptil 10 timer noen ganger.

Jeg så dum som jeg var, lot det gå i begynnelsen,

men kjente at da lunsjen måtte vike fordi det ikke var "tid" eller andre ikke kunne hjelpe meg med å løfte tunge ting og forventet at jeg kunne gjøre dette selv,

så hadde jeg allerede gjort for mye.

 

Straffen nå er at jeg har fått bekkenløsning,

jeg jobbet i 1 1/2 mnd over 100% fordi jeg følte meg på topp, jeg har også store smerter i ryggen nå,

fordi belastningen har blitt for stor.

Legen min har sykemeldt meg 100%

og jeg har nå gått snart 3 uker hjemme,

tatt meg av husarbeid, forsøkt å få tiden til å gå.

Noen dager er ryggen og bekkenet OK og jeg får gjord en del, andre dager gjør det vondt å stå opp av senga for å gå på do.

 

Jeg har lest om mange som har delte meninger om sykemelding i svangerskapet, og merkelig nok forstår jeg begge sider.

Jeg har sett og ser på det som et lite nederlag at jeg ikke lenger er 100% på topp, jeg ser på det som et STORT nederlag at jeg er sykemeldt.

Jeg var og er den som sier at graviditet er ingen sykdom,

for det synes jeg ikke,

men jeg forstår og vet at det kan oppstå sykdom som følge av en graviditet!

 

Jeg misunner dere som er friske et helt svangerskap,

eller som klarer å holde ut kvalmen og går på jobb,

jeg er også stolt av de som forstår at de må slakke ned,

det er babyen din du skal ta vare på.

At du ikke er i form kan gå utover det lille livet.

Men jeg er skuffet over de som BRUKER graviditet som en unnskyldning, de som bevisst ikke ØNSKER å jobbe og derfor sykemelder seg,

veldig ofte har det andre årsaker enn giddaløshet,

og det er alle sin oppgave å bry seg om seg selv!

 

Vi må alle stå til ansvar for hva vi selv velger,

enten det blir idag eller imorgen.

Men jeg synes det er trist når man blir kritisert uten å ha blitt spurt om årsak.

 

Jeg tror mye av grunnen til at NAV har en så høy statistikk på antall sykemeldte kvinner i dagens samfunn,

er fordi vi kvinner har satt STORE krav til oss selv,

vi forventer at dette skal gå som alt annet,

og noen ganger gjør det det.

Andre ganger driver du deg selv for hardt og det ender feil.

 

Jeg personlig har tenkt å prøve meg i 50% nå om en uke,

hvertfall til å begynne med.

Jeg vil ikke gjøre samme feilen på nytt,

men er jeg stolt eller gla for at jeg har vært "syk" da bekkenløsning GRUNNET graviditet og smerter i ryggen GRUNNET graviditet, NEI det er jeg ikke,

jeg ser på det som noe flaut.

Fordi mange ser på meg som en lat person pga dette,

men ingen andre enn min samboer, min familie og min lege har egentlig sett hvordan jeg har det.

Så hvorfor påvirker alle andre sin mening meg så sterkt???

 

Vel, jeg følte bare for å ytre en tanke,

den ble vel litt lang,

målet var hvertfall at vi må virkelig slutte å gjøre det så enkelt å forhåndsdømme.

Jeg vet ikke om noen som synes noe om mobbing,

men allikevel er vi alle en stoooor del av de som gjør det ubevisst, så synd at vi aldri blir flinkere til å se på oss selv først.

 

Jeg ønsker alle et riktig godt og friskt svangerskap,

og til de av dere som ikke har det,

god bedring og lykke til.

 

 

[Anonym bruker]

Fint å høre dine tanker omkring dette, og godt å høre om andre som tenker litt som meg... Har prøvd å jobbe fullt igjen sist uke etter tre uker med gradert sykemld. men må bare innse at det går ikke... Og det er som du sier et STORT nederlag for meg også.. Jeg hater virkelig å måtte gå på legekontoret å be om å bli sykemeldt igjen. Men jeg klarer bare ikke å jobbe 100 % akkurat nå, kreftene strekker rett og slett bare ikke til! Det er nesten så jeg skulle "ønske" at jeg hadde en ordentlig medisinsk grunn til å ikke jobbe, f.eks. høyt blodtrykk eller bekkenløsning, føler det blir litt mere "godtatt" enn at jeg bare rett og slett ikke har nok krefter og har et enormt mye større søvnbehov!

 

Jeg håper virkelig at dette snart går over, for jeg ønsker virkelig ikke å være sykemeldt store deler av svangerskapet. Og jeg blir mektig provosert av de som mener at det å sykemelde seg i svangerskapet grunner i latskap. Det er virkelig ikke noe jeg skulle ønske mer akkurat nå, enn at jeg kunne jobbe 100%!!!