Ond stemor vs hushjelp

[Gjest]

Jeg velger å strarte ny tråd da "ond stemor" tråden begynner å bli lang

 

"Ond stemor" tråden får meg til å gjøre noen refleksjoner om nettopp stemorrollen.

 

* Vi (stemødre) skal være takknemlige for at vi får "lov" til å ha andres barn i hjemmet vårt annenhver uke

* Vi skal oppfylle "morsrollen" i hjemmet mtp husarbeid, men for guds skyld ikke gi tenåringsstebarn noen oppgaver i hjemmet

* Far er en stakkar som havner midt mellom barken og veden (barn/kone)

* Vi skal godta at tenåringsstebarna kun forholder seg til faren sin og behandler oss som luft i vårt eget hjem uten å kunne ha noen form for "sanksjoner" overfor stebarnet

* Vi har bare rett til å oppdra barn som vi selv har presset ut av livmoren

* Vi kan bare gi omsorg til barn som vi selv har satt til verden

* Vi plikter å behandle stebarna som om de var våre egne uansett hvordan de oppfører seg mot oss - selvsagt uten irettesettelser

* Alt vi gjør overfor stebarna er "feil"

* Alt vi gjør for egne barn er rett - uansett

 

Når jeg leser i Aftenposten i dag at barn som vokser opp med steforeldre gjør det dårligst på skolen - dårligere enn de som vokser opp med aleneforeldre tenker jeg; Det er vel også en stemors feil!

 

At vi holder ut i en slik setting er for meg et stort under! Jeg har bare ett godt råd til dere stemødre som sliter med grensesetting + tverre tenåringsbarn + + + la far ta seg av barna sine - lage mat - gjøre lekser - kjøre til og fra aktivteter - ferier - ja alt ansvar for å ha satt barn til verden -

 

Som stemødre får vi direkte eller indirekte innprentet at "du er ikke moren" i tide og utide - ja vel; stebarnet er jo ikke mitt barn heller så hvis det ikke kan oppføre seg så gidder ikke jeg å bry meg om vedkommende heller. Barnslig? kanskje det, men dessverre er det det eneste språket både stebarnet og foreldrene forstår.

 

Stemødre; gi far en vekker og gå til streik! så vil han vel våkne en dag og se ditt bidrag i hverdagen. Det er altfor mange fedre som slipper billig unna med en gang det dukker opp en ny kvinne i livet deres.

 

 

 

 

[Gjest]

Jeg oppfatter ikke virkeligheten som deg i det hele tatt da, heldigvis

 

At det er komplisert å ha dine, mine og våre barn er jo ingen bombe, men det kan heldigvis i de fleste tilfeller gå seg til så det fungerer.

 

I innlegget du referer til synes jeg HI var lite fleksibel og temmelig barnslig i sin innstilling. Samtidig skjønner jeg jo at det er slitsomt å ha det på dne måten, men da får man ta kampen med far, deretter vurdere streik. Husmorstreiker er undervurderte!

[freebird]

Jeg lever heldigvis ikke med alle de punktene du har nevnt over, men så har jeg heller aldri godtatt dem. Det er min mann og jeg som sammen bestemmer i dette huset, vi er likeverdige ansvarspersoner. Jeg tar del i alt det praktiske med barna (rengjøring, rydding, kjøring osv) og får samtidig retten til å si min mening om barnas oppdragelse, grenser osv. Mannen min og jeg har snakket myyyye om oppdragelse i årene som har gått og vi er stort sett enige, så det fungerer kjempe bra.

 

Jeg leste endel om dette å være stemor da jeg gikk inn i rollen, men forkastet fort de fleste "retningslinjer" som kloke hoder hadde kommet med. Jeg nekter å være en "ikke"-person i mitt eget hjem, jeg nekter å leve på utsiden av familien. Mine stebarn er nå så innprentet med hvordan reglene er her i huset og jeg tror ganske sikkert at de trives veldig godt med det! Her er det kjærlighet og sunn fornuft som regjerer. ;o)

 

Jeg registrerte også den kommentaren i Aftenposten, men konstaterte i mitt stille sinn at om ikke jeg hadde stått på så hardt for å hjelpe mine stebarn med leksene hadde hun ene hatt myyye større problemer enn hun allerede har. Statistikk er en ting, vår virkelighet er ofte en helt annen.

[Gjest]

Da er vi enige om at husmorstreik er det mest effektive virkemiddelet når alt annet er forsøkt! Og jeg mener fortsatt at det er vanskelig å forstå at det kan bli så ille i en familie med mine, dine og våre barn hvis man ikke har vært utsatt for det som Kaotiskliv opplever i sitt hjem.

 

Jeg måtte gå til det skrittet å gå til streik - og først nå anerkjenner min kjære min innsats i hjemmet vårt. Dessverre har han fremdeles ikke guts til å be barna sine hjelpe til, men det er ikke mitt problem

 

Han er forøvrig veldig enig med meg når jeg oppdrar våre felles, men hans barn er hellig....

[:::) Frøken Velferdsrett]

om noen har det sånn som du sier der så fatter ikke jeg at de holder ut heller. heldigvis har stemor her altid vært i småens liv og fungerer forhåpentlig like mye som stemor som far gjør som far. (men det er jo selvsakt opp til dem og finne ut av)

 

[Gjest]

Jeg har også nektet å være en "ikke"person, men stebarna mine klarer likefullt å behandle meg som luft. Dessverre er ikke det noe jeg kan gjøre noe med - jeg og faren kan ikke gå inn i hodene deres og forandre deres følelser for meg. Vi kan bare håpe på at de med tid og stunder våkner opp og ser meg for den jeg er.

 

Jeg holder ut for fellesbarna våre og elsker mannen min - stebarna er min manns ansvar. Jeg har løst mitt problem ved å trekke meg unna stebarna og det fungerer utmerket. Det som har vært smertefullt har vært å akseptere at vi skal leve som to "familier" i huset annenhver uke, men det er utrolig hva man venner seg til

 

Det er en illusjon at man kan bli en ordentlig familie med mine, dine og våre barn..... Madam Butterfly - jeg har vært der du er - med kjærlighet og sunn fornuft som regjerte i familien, men akk; alt i livet går i bølger og alle vi har vår historie å fortelle på dette forumet.

 

Og ja, jeg forkastet også alle "ekspertips" og skulle gjøre min greie, men ser i dag at "ekspertene" nok hadde rett likevel.... Jeg forutså ikke en biomor som skulle komme til å motarbeide meg etter så mange år med idyll!

[Gjest]

Jeg har ikke inntrykk av at du er den type mor som er redd for din egen morsrolle "mortilgunnar". For meg virker du fornuftig med et avslappet forhold til det som skjer hos faren til barnet ditt.

 

Det finnes dessverre mødre som er redd for sin egen morsrolle og føler at stemor er en konkurrent - det er utrolig hva slike mødre kan få seg til å gjøre for å nulle ut stemor - de har en vanvittig makt over barna sine....

 

Folk som ikke har vært utsatt for psykopater vet ikke hva det handler om - de som har opplevd det vet nøyaktig hvor vondt det er. Ikke alle stemødre opplever alt som står på min liste, men mange av punktene er gjennomgående for en del av innleggene her - spesielt der hvor det er tenåringsstebarn og en biomor som ikke takler at x-en har gått videre i livet.....

[freebird]

Jeg har med gru sett lest dine innlegg om hvordan ting har endret seg med dine stebarn. Jeg er selvfølgelig helt enig i at livet går i bølger og at vi alle har forskjellige historier her inne, men jeg kan ikke trekke meg vekk fra stebarna mine fordi det "kan hende" at alt endrer seg en dag. Jeg elsker mine stebarn og de sier at de elsker meg, så da gir jeg dem alt jeg kan av kjærlighet, praktisk hjelp og mentalt påfyll.

 

Jeg velger å tro på at vi skal klare å holde et godt forhold til stebarna også fremover, biomor har motarbeidet meg av-og-på hele veien og barna er fortsatt glad i meg og respekterer meg.

 

Det er utrolig synd at det har gått som det har gått med dere og det er sykt hvordan noen kvinner kan gå inn for å ødelegge sine egne barns oppvekst på den måten. Jeg kan ikke gjøre annet enn å føle med deg og håpe at det bedrer seg for dere når barna blir eldre og skjønner mer.Og at vi aldri ender opp der hvor dere er idag....

[:::) Frøken Velferdsrett]

jeg forstår at en mor kan ødlegge mye om hun snakker dritt om far og stemor til barna. jeg har selv vokst opp med foreldre som har gjort og gjør ganske mye for og sværte værandre (og de bor under samme tak) det er helt forferdelig at det skal være sånn! det blir en utrolig stor lojalitetskonflikt for barnet og det er utrolig vanskelig og stole på noen når man forstår at begge foreldrene kommer med løyner, fordi kabalen ikke går opp.

og selvsakt blir det andeledes når barna er større, min er jo ganske liten og kan ikke fortelle de største historiene enda. blir spenende og se hvordan det blir når han kan fortelle hva jeg sier og gjør og hva far sier og gjør og i tillegg det småen selv finner opp. ting blir nok mye mer kompliser da tror jeg. men jeg har bestemt meg for og prøve så langt jeg kan og støtte oppunder det far og stemor gjør og heller forklare småen at der gjør dere sånn og her gjør vi sånn. ingen ting er mer rett en noe annet, det er bare sånn det er. men hva vet vel jeg.. hehe. dere med større barn vet mye mer om den delen.

 

hehe... jeg tror ikke alle er like enige i at jeg er avslappet. jeg måtte ha ganske direkte tale før jeg innså at far og stemor ville ha en familie uten meg. hehe... stakkars dem så mye som de prøvde og hinte. og jeg var like blind og trodde det eneste rette var at vi skulle møtes og at alle skulle være med på alt som skjedde med småen. (som lege, helsetasjon, ting i barnehagen osv). men det er bra de sa ifra, for det er lett og tror at alle ønsker det samme som en selv. og det er lett og bli blind. nå vet jeg hva jeg skal forholde meg til. og det hjelper masse. og jeg vet jo at både far og stemor er glad i småen. jeg ser det jo på han :-) så da er det mye lettere og ikke bry seg om at de gjør ting som jeg aldri ville gjort og motsatt. det er 1 milion måter og oppdra ett barn på og med masse kjærlighet inn i bildet så går det som regel bra.

[Gjest]

"Det finnes dessverre mødre som er redd for sin egen morsrolle og føler at stemor er en konkurrent - det er utrolig hva slike mødre kan få seg til å gjøre for å nulle ut stemor - de har en vanvittig makt over barna sine....

 

Folk som ikke har vært utsatt for psykopater vet ikke hva det handler om - de som har opplevd det vet nøyaktig hvor vondt det er."

 

Det er utrolig drøye påstander du kommer med! Du diagnostiserer biomødre, og snakker som om de er psykopater. Jeg ser poengene dine, men hadde du skullet diskutere med meg og uttrykt deg på en slik måte hadde jeg ikke vært interessert i å kommunisere med deg. Da blir det for usaklig...

[-Hengebuksvinet-]

Her prøver vi å behandle alle barna likt i hverdagen, og alle barna vet at de alltid er velkomne her i huset. Vi har felles grenser for alle barna, som jeg og mannen min setter. Og vi stiller opp for hverandre.

 

Eksen til mannen min prøvde i det lengste å ha innflytelse over livet vårt her, men er nå presset ut på sidelinjen. Heldigvis er hun en hyggelig dame, men hadde bare litt problemer med å gi slipp på kontrollen over barn og eks.