Har jeg virkelig gjordt noe galt?

[Anonym bruker]

Var litt til og fra venninde med x-kona til svogeren til min søster. Dvs vi gikk lange turer når ho hadde tid og hadde noe dritt ho ville ha ut av systemet om han ho var gift med eller plassen vi bodde på eller noe annet ho ikke var fornøyd med. Det var vel egentlig et veldig enveis vennskap,ho hadde aldri tid eller ork når jeg trengte noen å snakke med. Jeg hadde selv et vanskelig ekteskap å slite med. Jeg hadde god kontakt med mannen hennes de gangene vi møttes(siden før de traff hverandre). Vi hadde liksom en egen kjemi. Kunne prate om alt og ingenting. Likte de samme tingene og og trivdes i hverandres selskap. Men det ble aldri så mye som en flørt engang.(Bortsett fra litt hjertebank, og tanker som hva hvis..) Så bestemte ho seg for å ta med seg ungene og flytte. Og det til et sted 9 timers kjøring unna. Vi mista da all kontakt, bortsett fra en tlf samtale (på 2 år). Ho var på besøk her et par ganger, men da gadd ho ikke engang å gi beskjed til meg at ho kom.Jeg traff ho bare tilfeldig på butikken. Så, ca 2 år etter at ho flytta, (jeg hadde begynnt å planlegge å skille meg og flytte selv), traff jeg og hennes x hverandre tillfeldig på et julebord. Vi fikk den vanlige kontakten, prata, dansa og flørta faktisk litt. Kjemien var definitivt der, men vi gjorde ingenting med det. På nyttårsaften ( som han feira sammen med sin x og barna) fikk jeg mld fra han, og når han kom hjem etter det besøket, ble jeg ( og flere andre) innvitert på en kveld med god mat og drikke. I løpet av den kvelden ble vi enige om å se om den gnisten vi hadde kunne utvikle seg til noe mer, og det har den. Nå 1,5 år senere er vi samboere og har det kjempebra bortsett fra en ting. Hans x nekter han å ha besøk av barna nå jeg er i nærheten. Hun sier hun føler seg svikta av "sin beste venninde"?? Jeg kan ikke skjønne hvorfor, vi var jo aldri bestevenner, og det var jo ho som flytta. Det skal også sies at jeg hadde god kontakt med ungene deres før ho flytta. Hadde dem både i barnehagen og på SFO, og da likte de meg godt. Men nå har jeg blitt den store, stygge heksa! Det er ganske fortvilende, for jeg må faktisk vekk fra øya vi bor på hvis han skal få ha besøk av ungene sine. Så nå i påsken må jeg reise vekk på ferie alene, for jeg vil jo ikke hindre samboeren min å se barna sine. Gruer meg allerede til sommerferien. Det ble visst litt langt og litt rotete dette her, men jeg måtte bare få det ned. Hvorfor kan hun ikke slutte å slenge dritt om meg til ungene, (ungene har i utgangspunktet ikke noe i mot meg, men vil forståelig nok ikke såre mor ). Er det virkelig så ille at vi har funnet hverandre? Jeg mener selv at vi ikke har gjordt noe galt. Hva mener dere andre?

[frøkendings *fødeklar!*]

Huff...du må jo bare få din samboer til å kalle inn til mekling. Hun har da ingen rett til å nekte far samvær med barna selv om han har fått ny samboer. Dette blir for dumt og her må din mann sette foten ned!

Stå på!

[Anonym bruker]

Joda, de holder på med meklingsmøter 1 gang hver mnd, men de kommer ingen vei da ho ikke firer på krava i det hele tatt. Han ser ungene 1 langhelg i mnd, og da reiser han til deres nye hjemmsted og må leie seg hytte (hotell nå siden campinplassene er stengt om vinteren). Dette blir jo også veldig dyrt, men det kan vi leve med. Barna er nå 14, 12 og 7 år og sier nå at de ikke vil treffe meg pga at de ikke vil såre mora si. Dette er jo helt forståelig, for mor reagerer med å kaste ting, brøle og true med å gå fra dem hvis de ikke gjør som hun sier. Hun har også sagt at hvis de reiser ned hit og treffer meg, så behøver de ikke komme hjem igjen, for da har de også sviktet henne.Barna mister også kontakten med besteforeldre, tanter, onkler og søskenbarn + alle vennene de hadde her. Der de bor nå har de bare mor og mormor.I de 2 årene det gikk før vi ble sammen, var ungene her i alle ferier, og det eldste barnet vanket endel hjemme hos meg, var venner med mitt barn. Det er de dessverre ikke lenger.Vi hadde håpet at situasjonen ville roe seg etterhvert, men det ser dessverre ikke slik ut.Det må legges til at mor selv har hatt 2 kjærester denne tiden. Huff, jeg lurer på hvordan det blir nå i påska. Jeg hadde en MA i januar, vi var på ultralyd på torsdagen og sambo skulle reise direkte derfra og ha helga si med barna der han skulle fortelle om babyen . Da de oppdaget MA en ble jeg trillet nesten direkte på utskrapning, og det ble ikke noe besøk på han den helga. Vi har ikke fortalt hva som skjedde til ungene, men de fleste her vi bor vet om det, så de kommer garantert å få vite det nå. Mor kommer nok sikkert til å feire det, da hun har ønsket oss begge døde mange ganger. Til og med så ungene har hørt det. Det er litt av et rot dette her, men vi er heldigvis begge enige om at det er verdt det, og at vi heller får leve med adskillte ferier noen år framover. Vi har jo hverandre ellers i året.Men det hadde jo vært gøy å kunne reise på ferie alle sammen da, at ungene en dag forstår at jeg ikke er ute etter å ta fra dem pappaen deres, at han faktisk er et gladere og "helere" menneske etter at vi ble sammen (Hans ord). Nei nok sutring for i dag. Må pakke, for jeg må jo på ferie i morgen..

[frøkendings *fødeklar!*]

Huff og huff...må si eg virkelig er imponert over holdningen din, ser for meg at eg hadde gått rett tilbake til trass alderen i en sånn situasjon.

Jaja, da hadde en vel ikke vært noe bedre selv...men fy søren det må da være lov å bli litt for*anna på sånt!

Hun har virkelig ingen rett til å nekte far samvær fordi han har fått seg samboer...men en liten trøst kan jo være at hun en eller annen gang i fremtiden mest trolig må stå til ansvar ovenfor sine barn.

 

De må jo begynne å lure på det meklingskontoret vel? de bruker jo si fra om ting som kommer frem er helt urimelige...

 

Håper du får en fin påskeferie og at neste ferie får dere feriere sammen.

 

[Anonym bruker]

Joda de reagerer jo på meklingskontoret, men de kan bare gi råd, ikke kreve at en part gjør slik eller slik.Sambo måtte til og med skrive under på en kontrakt om at jeg ikke skal være her når ungene er her i påsken. Det samme måtte han i fjor sommer. Han er til tider ganske fortvila, for han vil jo så gjerne ha ungene så mye som mulig, men jeg har dessverre ikke ferie i alle skoleferiene, så det begrenser det litt. Vi sparer opp litt slik at han kan ta de med på hotell og slikt da, men det blir jo ikke det samme. Jeg forstår jo ungene da, for de vil jo bare ha pappaen sin, og samtidig unngå å såre mor. Det gjør faktisk vondt når jeg tenker på hvor usikre, redde og forvirra de er. De blir jo fora med at faren deres er mer glad i meg enn i dem fordi han ikke kaster meg ut når det passer mor, og hvordan blir det når de nå oppdager at vi prøver å lage barn sammen? Men men, vi kan ikke gjøre noe annet enn å ta det som det kommer. God påske til deg også. Det er godt å få luftet frustrasjonene sine på et sted som dette av og til.

[frøkendings *fødeklar!*]

Vettu hva...mulig det er hormonene mine som løper løpsk her...fikk plutselig veldig lyst å komme meg innenfor en eller annen distans som har noe å si i slike situasjoner. hehe

 

Spar penger dere, men bruk de på en advokat. Den moren skal passe seg litt for hva hun holder på med ...det er ikke bare bare å nekte far samvær, en kan i værste fall miste omsorgen dersom det ikke ligger en MEGET god grunn bak.

 

Ungene til din mann var jo også såpass store at dere kan sette dere ned å snakke med de. Forklare de deres side av saken, de skal ikke bli satt i en sånn velg mor el far situasjon men kan være greit at de får deres side av saken også. Skjønner jo at det blir din mann som må ta denne biten foreløpig.

 

Mitt råd blir, snakk med en advokat, ikke la hun herse med dere eller ungene for den sakskyld. Hun kommer nemlig ingen vei med et sånt krav, og det vil hun fort merke. Om hun nekter samvær fordi pappaen har fått seg samboer er det kanskje på tide med en psykologisk vurdering...

Det må jo være veldig vondt for deg dette. Stå på! Merkelig hvordan enkelte mødre blir så herskesyke etter et brudd...

[Nina 69 G91 J09 J10 ?]

Ja, herskesyk har ho nok alltid vært. Huff, det blir mye "drittslenging" dette her, men jeg tror nok at det må skje en forandring snart. Ihvertfall hvis vi skulle være så heldige å få barn sammen. Da blir det ikke aktuellt å reise vekk for at ungene skal komme på ferie her. Mor har jo også begynnt å bli lei av å aldri ha barnefri, men det har ho jo på sett og vis lagt opp til selv. Det virker som om ho ikke kan inrømme at ho har handla feil, nå som ho ser at jeg faktisk har tenkt å bli værende her. Det har vi ihvertfall bestemt oss for, at ho ikke skal få ødelegge det vi har sammen. Det er bare så synd at det er tre uskyldige som får svi for at vi "egoistene" prøver å få til et liv sammen.Jeg skulle ikke sagt noe hvis det var han som gikk, men det var faktisk ho som valgte å reise. Blir litt frustrert ja.

 

Tusen takk for at du tok deg tid til å lese om og svare på mine "små" frustrasjoner. Håper du får ei fin påske :-)

 

[junijente fikk julijente]

Det kan jo høres ut som om biomor sliter litt med psyken synes jeg. For ikke å snakke om å være voksen og se barnas behov oppe i det hele.

Jeg kan forstå at hun føler seg dårlig behandlet, hun oppfattet tydeligvis at dere var venner, og man blir jo ikke sammen med eksen til venninna si. Men at dere virkelig var venner er vel kanskje mer tvilsomt, og jeg mener ikke at du (eller samboeren din) har gjort noe galt her.

 

Problemet med at du reiser bort når ungene hans skal komme er at hun lærer at hun kan fortsette å kreve dette. Hun krever, og dere føyer dere. Og du får ikke noe forhold til stebarna dine, for de er faktisk det. Og når de ellers får se pappa mens han bor på hotell i nærheten av hjemstedet deres får de heller ikke bli kjent med "hverdagspappa", hele situasjonen blir jo veldig kunstig.

 

Jeg tror dere blir nødt til å sette hardt mot hardt om meklingen ikke fører frem, og i verste fall kontakte advokat for å få en ordning på dette. Morsomt blir det ikke, men det er vel ikke situasjonen nå heller.

[Nina 69 G91 J09 J10 ?]

Jotakk hadde det bare vært opp til meg, så hadde vi vært hos advokat for lenge siden. Men sambo er livredd for å miste den lille kontakten han har med ungene. Mor har allerede manipulert den eldste til å nesten ikke ville ha noe med far å gjøre, og de er så gamle nå at de ikke kan "tvinges" til å tilbringe tid med far. Så han er redd for at ungene i et evt intervju md dommer vil si at de ikke vil ha noe med han å gjøre, etter press fra mor. Men noe må ihvertfal skje snart. Nå i påsken sjekka sambo mobilen til eldstemann, og der var det mld fra mor med spørsmål om hvor ting lå, om vi hadde byttet låser på dørene osv, så det er helt tydelig at ungene hadde "oppdrag" her. Det mangler plutselig en nøkkel til hver av ytterdørene, så de låsene blir byttet på tirsdag! Det er jo fælt for sambo at han ikke kan stole på ungene heller, men vi ble vel egentlig ikke så veldig overrasket siden mor er veldig flink til å manipulere. Vi får bare håpe at ungene ikke blir kopier av henne, men at de våkner opp en dag og ser hva det er ho driver med.