Hvem har mest rett, jeg eller svigermor?

[Spirevipp med go`gutten]

Vi har en liten diskusjon pågående, angående babyer og søvn.

 

Svogeren og svigerinna mi har alltid vært sånn at de har gått til ungen sin ved bare den minste lyd for å roe ned etc. Han har ikke måtte lage særlig mye lyd før de har stått over han i senga eller tatt han opp.

 

Vi har nesten helt fra begynelsen av lagt ungen vår og gått ut av rommet. Han har funnet søvnen selv etter litt sutring (ikke skriking altså, bare litt sutring), og etter en stund sluttet han å sutre også, bare la seg og sovnet.

 

Svigermor mener at vi er sååå flinke som bare legger han og går ut av rommet uten noe mer dill, mens svogeren og svigerinna mi har gjort seg selv en bjørnetjeneste som har løpt til ungen med èn gang han har gitt fra seg en lyd. Han har sovet mye urolig om nettene og våknet i fem-tiden hver morgen. Svigermor mener at hvordan ungene sover har mye med hvordan foreldrene er, ergo at de sover fint hvis man gjør som oss, og at man ber om trøbbel hvis man springer til ved minste knys.

 

Jeg mener at de fleste babyer har behov for å ha folk rundt seg, og at det ikke er alle som føler seg trygge ved å ligge alene på et rom for å sove.

Jeg tror ikke alltid det er hva foreldrene gjør som bestemmer om det er lett å legge en unge eller ikke, men at vi rett og slett er heldige som har fått en unge som sovner av seg selv.

 

Hva mener dere?

[Liten]

Litt begge to, vil jeg si. Barn merker stemningen hos foreldrene, og speiler den. Samtidig er det nok betryggende for de små å høre forledrene i rommet ved siden av.

[HI5½]

Vi har stått over vår lille. Et lite knyst og han har blitt tatt opp. Sover godt han og skjelden noe tull.

Det er forskjell på barn. Vi har ei jente som sov bare vi viste henne sengen, gutten er ikke slik, han trenger noen rundt seg og er helt avhengig av tryggheten ved at noen kommer. Vi prøvde samme metode på han men det ble mere skrik en søvn. Han får tryggheten sin og sover god av den grunn.

[Gjest]

Begge deler, uten tvil.

Det sier jeg fordi jeg selv har ei lita jente som slett ikke er enkel å legge, men det gjelder kun dagtid. Hun er en drøm på kveldstid!

(merkelige disse små)

 

 

[Gjest]

Tja.. Jeg må faktisk si meg litt enig i begge to.. Men mest din svigermor.. De gjør seg jo selv en bjørnetjeneste ved å løpe inn ved den minste lyd.. Vet det er noen på jobb til sambo som har gjort det. Ungen er nå 4 år og de må sitte der i 3-4 timer hver kveld så han sovner, kommer de ikke med en gang han lager en lyd så er helvete løs..

[Gjest]

enig med du, jeg...

 

elsdte hos oss sov natten igjennom fra han var 4 mnd, har et ekstremt godt sovehjerte.

 

mini våknet to-til tre ganger hver jævla natt til han var halvannet pr.. ferber meg i øra, prøvde alt---Var noen netter innimellom der han kun våknet en gang, før han var igang

 

kan ikke si vi har gjort noe ulikt med podene..

[Tommage♀♂]

Minsten kunne vi ikke løpe og ta opp ved hvert klynk, men han har alikevel ikke lært seg å finne roen selv. Både der vi bodde da han ble født og her er soverommet like ved stuen, så han hører lyden fra oss, men det har ikke hjulpet her.

[Stratos med 3 barn]

Kommer helt ann på hvordan barn man har. Jeg har så langt en av hver...

[sol2002]

Har litt rett begge to, jeg synes det er viktig at en feks lar barnet bli vant med lyd, har et vennepar som slitter himla mye der, må gå inn kjøkkeninngang visst vi kommer innom ditt etter at barna sover, kan heller ikke ringe til dem eller noe, alt er på lydløs. Hos oss er det stikk motsatt, her kan de sove med mye lyd, kan nesten rive ned huset :-)